Overskuddsdelingspolise (with-profits policy) – hva er det og hvordan

Hva er with-profits policy?

En with-profits policy, på norsk ofte kalt overskuddsdelingspolise eller overskuddsdelingsforsikring, er et forsikringsprodukt der kunden får del i selskapets overskudd. Dette er mest vanlig innen livsforsikring og pensjonssparing. I tillegg til en garantert utbetaling ved forsikringstilfellet (for eksempel ved død eller ved pensjonsalder) kan kunden motta årlige bonuser som speiler selskapets økonomiske resultat.

Produktet skiller seg fra rene spareprodukter som aksjefond, fordi det inneholder en forsikringskomponent og en garanti. Garantien sikrer at kunden får minimum et bestemt beløp, uavhengig av markedsutviklingen. Overskuddsdelingen er derimot ikke garantert, men avhenger av selskapets overskudd etter at det er satt av til reserver.

I Norge tilbyr flere store livsforsikringsselskaper overskuddsdelingspoliser, blant annet Gjensidige, Storebrand og DNB. Produktet er spesielt populært blant kunder som ønsker en trygg spareform med en liten mulighet for ekstra avkastning. Samtidig er det viktig å forstå at overskuddet ikke er det samme som avkastningen på et fond – det er selskapets egen overskuddsberegning som ligger til grunn.

Forstå with-profits policy

For å forstå en overskuddsdelingspolise må man se på to hovedkomponenter: den garanterte ytelsen og den variable bonusen. Den garanterte ytelsen er et minimumsbeløp som selskapet lover å betale ut, for eksempel 100 000 kroner ved pensjonsalder. Denne garantien er finansiert av kundens premier og selskapets reserver.

Den variable bonusen kommer i tillegg og fastsettes årlig av selskapets styre. Bonusen kan gis som en økning av forsikringssummen (reversjonær bonus) eller som en engangsutbetaling ved slutten av perioden (terminal bonus). I Norge er det vanlig at overskuddet legges til polisens verdi og forrentes videre.

Overskuddet oppstår når selskapets faktiske avkastning på investeringene er høyere enn det som er forutsatt i beregningen av garantien. Selskapet kan også ha andre inntektskilder, som risikopremier og gebyrer. En del av overskuddet tilbakeføres til kundene, mens resten beholdes som egenkapital eller reserver.

Det er viktig å merke seg at overskuddsdelingen ikke er en direkte andel av selskapets resultat, men en fastsatt prosentandel som selskapet bestemmer. I Norge har Finanstilsynet regler for hvordan overskuddet skal fordeles, slik at kundene får en rimelig andel.

Hvordan fungerer with-profits policy?

Når du tegner en overskuddsdelingspolise, betaler du jevnlige premier eller et engangsbeløp. Selskapet investerer disse midlene i en blanding av aksjer, obligasjoner og eiendom. Samtidig beregner selskapet en garantert ytelse basert på en forutsetning om fremtidig avkastning, for eksempel 2 % per år.

Hvert år fastsetter selskapet en overskuddsrente. Denne renten legges til polisens verdi og øker dermed den fremtidige utbetalingen. Overskuddsrenten kan variere fra år til år. For eksempel kunne Gjensidige i 2023 sette en overskuddsrente på 4,5 %, mens Storebrand lå på 3,8 %. Dette er renter som gis i tillegg til den garanterte veksten.

Når polisen forfaller – for eksempel ved pensjonsalder – mottar du summen av alle garanterte beløp og alle årlige bonuser. I tillegg kan det komme en terminal bonus som er en ekstra andel av selskapets samlede overskudd i perioden. Terminalbonusen er ofte basert på hvor lenge polisen har vært aktiv.

Det er viktig å være klar over at selskapet kan justere overskuddsrenten og bonusene. I dårlige år kan overskuddet bli null, men garantien står likevel fast. Dette gjør produktet mindre risikabelt enn rene fond, men også mindre potensielt lønnsomt i gode tider.

Historisk bakgrunn

Overskuddsdelingspoliser har røtter tilbake til 1700-tallets Storbritannia, der livsforsikringsselskaper begynte å dele overskudd med kundene for å være konkurransedyktige. I Norge ble konseptet introdusert på slutten av 1800-tallet, da de første gjensidige livsforsikringsselskapene ble etablert. Disse selskapene eies av kundene selv, og overskuddet tilfaller derfor i sin helhet poliseeierne.

I etterkrigstiden ble overskuddsdelingspoliser svært populære i Norge, særlig som en del av pensjonssparing. Selskapene kunne tilby attraktive garantier fordi de investerte i statsobligasjoner med høy rente. På 1980- og 1990-tallet lå garantirentene ofte på 4–5 %, mens den faktiske avkastningen var enda høyere.

Etter finanskrisen i 2008 og den påfølgende perioden med lave renter, ble det vanskeligere for selskapene å oppfylle høye garantier. Mange selskaper senket derfor garantirentene og reduserte overskuddsdelingen. I dag er garantirentene typisk 1–2 %, og overskuddsrenten varierer mellom 2 og 5 % avhengig av selskapets investeringsresultat.

Til tross for lavere avkastning, er overskuddsdelingspoliser fortsatt et viktig produkt i det norske markedet, spesielt for kunder som ønsker forutsigbarhet og sikkerhet i pensjonssparingen.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel. Kari, 40 år, tegner en overskuddsdelingspolise med et engangsbeløp på 200 000 kroner. Selskapet garanterer en årlig rente på 2 % på innskuddet. I tillegg kan hun få overskuddsrente.

I år 1 oppnår selskapet en avkastning på 6 %. Styret setter overskuddsrenten til 3 %. Karis polise vokser da med 2 % garantert + 3 % overskudd = 5 % totalt. Verdien etter år 1: 200 000 kr × 1,05 = 210 000 kr.

I år 2 er avkastningen lavere, 4 %. Overskuddsrenten settes til 1,5 %. Vekst: 2 % + 1,5 % = 3,5 %. Ny verdi: 210 000 kr × 1,035 = 217 350 kr.

Etter 10 år har Karis polise vokst til et beløp som inkluderer alle årlige bonuser. I tillegg får hun en terminal bonus på 5 % av den samlede verdien, fordi selskapet har hatt gode resultater. Sluttverdi: 217 350 kr × 1,05 = 228 217 kr.

Uten overskuddsdeling ville den garanterte verdien etter 10 år vært 200 000 kr × (1,02)^10 = 243 798 kr. Her ser vi at overskuddsdelingen faktisk ga lavere totalavkastning i dette eksemplet, fordi overskuddsrentene var lave. Dette illustrerer at overskuddsdeling ikke alltid gir høyere avkastning enn en ren garanti – det avhenger av selskapets resultater.

Fordeler og ulemper

Nedenfor er en tabell som oppsummerer de viktigste fordelene og ulempene med overskuddsdelingspoliser.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at overskuddsdelingen er det samme som avkastningen på et aksjefond. Det stemmer ikke. Overskuddet er selskapets egen beregning basert på flere faktorer, ikke bare markedsavkastning. Selskapet kan holde tilbake overskudd for å styrke reserver, og kundene får kun en andel.

En annen misforståelse er at overskuddsrenten er garantert. Mange tror at når selskapet annonserer en overskuddsrente på 4 %, vil de få dette hvert år. I virkeligheten fastsettes renten årlig, og den kan bli null i dårlige år. Garantien gjelder kun den underliggende renten, ikke overskuddet.

Noen tror også at de kan ta ut pengene når som helst uten tap. De fleste overskuddsdelingspoliser har en bindingstid på 5–10 år, og tidlig utløsning kan medføre gebyrer og tap av opptjente bonuser. Det er derfor viktig å vurdere likviditetsbehovet før du tegner polisen.

Til slutt er det en misforståelse at overskuddsdelingspoliser alltid er bedre enn bankinnskudd. Selv om de gir høyere forventet avkastning, har de også høyere risiko og lavere likviditet. For kortsiktig sparing kan bankinnskudd være mer egnet.

Oppsummering

En overskuddsdelingspolise er et forsikringsprodukt som kombinerer en garantert ytelse med mulighet for årlig overskuddsdeling. Det gir trygghet og forutsigbarhet, men har også ulemper som kompleksitet og lavere potensiell avkastning.

Produktet passer best for langsiktige sparere som ønsker en sikker pengeplassering og som er villige til å akseptere moderat avkastning i bytte mot garantier. Før du tegner en slik polise, bør du sammenligne vilkår fra flere selskaper og vurdere dine egne behov for likviditet og risiko.

Husk at overskuddsdelingen ikke er garantert, og at selskapets resultater kan variere. Bruk gjerne en uavhengig rådgiver eller sjekk Finansportalen for oppdaterte overskuddsrenter og vilkår.