Kort forklart
Variance swap netting er en prosess der to parter motregner sine gjensidige eksponeringer fra flere variance swap-avtaler, slik at de kun betaler nettobeløpet. Dette reduserer kredittrisiko og kapitalbehov.
Hovedpunkter
- Variance swap netting reduserer kredittrisiko ved å motregne betalinger mellom to parter.
- Netting kan være bilateral eller multilateral, og krever en juridisk rammeavtale som ISDA.
- I Norge reguleres nettingavtaler av norsk rett, og bruk av sentrale motparter er vanlig.
- Netting gir lavere marginkrav og frigjør kapital for andre investeringer.
- Det er viktig å skille mellom payment netting og close-out netting ved mislighold.
- Netting eliminerer ikke all risiko, men reduserer eksponeringen betydelig.
Hva er variance swap netting?
Variance swap netting er en teknikk for å motregne eksponeringer fra flere variance swap-avtaler mellom to eller flere parter. En variance swap er et derivat der partene bytter betalinger basert på forskjellen mellom realisert volatilitet (varians) og en forhåndsavtalt streik. Slike kontrakter handles ofte over disk (OTC) og kan føre til store gjensidige forpliktelser.
Netting innebærer at partene summerer alle positive og negative markedsverdier fra sine variance swap-avtaler og kun betaler nettobeløpet. Dette forenkler oppgjøret, reduserer antall transaksjoner og senker kredittrisikoen. Uten netting måtte hver kontrakt gjøres opp individuelt, noe som øker risikoen for at en part misligholder.
I praksis er variance swap netting en del av en større nettingavtale som dekker flere typer derivater, for eksempel under en ISDA Master Agreement. Dette gjør at banker og andre finansielle institusjoner kan håndtere komplekse porteføljer på en effektiv måte.
Forstå variance swap netting
For å forstå variance swap netting må man først ha et grunnleggende bilde av hvordan en variance swap fungerer. En variance swap gir en part eksponering mot realisert volatilitet i et underliggende aktivum, for eksempel en aksjeindeks som OBX. Avtalen spesifiserer en nominell verdi og en streik (forhåndsavtalt varians). Ved forfall betaler den ene parten differansen multiplisert med nominell verdi.
Netting kommer inn når samme to parter har flere slike avtaler med hverandre. I stedet for å gjøre opp hver enkelt kontrakt, samler de alle posisjonene og beregner en nettoverdi. Dette kan gjøres løpende (payment netting) eller ved mislighold (close-out netting). Payment netting reduserer antall betalinger i det daglige, mens close-out netting bestemmer det endelige oppgjøret hvis en part går konkurs.
Netting er særlig viktig i OTC-markeder fordi det reduserer systemrisiko. Uten netting kunne en enkelt mislighold føre til en dominoeffekt. Etter finanskrisen i 2008 ble netting mer utbredt, og regulatorene oppfordrer til bruk av sentrale motparter (CCP) som automatisk netter posisjoner.
Hvordan fungerer variance swap netting?
Prosessen med variance swap netting kan deles inn i flere trinn. Først identifiserer partene alle variance swap-avtaler som er inngått mellom dem. Deretter beregner de mark-to-market-verdien for hver kontrakt. Markedsverdien reflekterer dagens verdi av fremtidige betalinger, gitt gjeldende volatilitet og rentenivå.
Etter at alle verdier er beregnet, summerer man positive og negative verdier. Positiv verdi betyr at parten har en fordring, negativ verdi en forpliktelse. Nettoverdien er summen av alle verdier. Hvis nettoverdien er positiv for part A, må part B betale differansen til A. Hvis den er negativ, må A betale til B.
Netting kan også skje gjennom en sentral motpart (CCP). I Norge tilbyr Oslo Børs og andre aktører clearingtjenester. Når en CCP står som motpart for begge sider, nettes posisjonene sentralt. Dette gir enda lavere risiko fordi CCP stiller sikkerhetskrav og har en felles pool av midler.
Historisk bakgrunn
Netting av derivater ble først utbredt på 1990-tallet da ISDA (International Swaps and Derivatives Association) utviklet standardavtaler for netting. Før dette måtte hver kontrakt gjøres opp separat, noe som førte til høy kredittrisiko og mange betalinger. Finanskrisen i 2008 viste hvor sårbart systemet var uten netting, spesielt da Lehman Brothers kollapset.
I Norge har netting blitt regulert gjennom finansavtaleloven og tilsyn fra Finanstilsynet. Norske banker og fond bruker ofte ISDA-avtaler med nettingklausuler. Variance swap netting er en spesialisert form for netting, men følger samme prinsipper som andre derivater.
Etter krisen har EU og Norge innført krav om clearing av standardiserte OTC-derivater gjennom CCP. Dette har gjort netting mer automatisert og redusert risikoen ytterligere. Likevel finnes det fortsatt bilaterale nettingavtaler for skreddersydde kontrakter som variance swaps.
Praktisk eksempel
La oss se på et konkret eksempel med norske kroner. Anta at Bank A og Bank B har to variance swap-avtaler knyttet til OBX-indeksen. Kontrakt 1 har en mark-to-market-verdi på 5 millioner NOK (positiv for A). Kontrakt 2 har en verdi på -3 millioner NOK (negativ for A). Uten netting må A motta 5 mill og betale 3 mill, altså to separate betalinger. Med netting summeres beløpene: 5 + (-3) = 2 mill. B betaler kun 2 mill til A.
Tabellen under viser hvordan netting fungerer:
| Kontrakt | Markedsverdi (NOK) | Netting |
|---|---|---|
| Kontrakt 1 | 5 000 000 (fordring A) | 5 000 000 |
| Kontrakt 2 | -3 000 000 (forpliktelse A) | -3 000 000 |
| Netto | 2 000 000 |
Fordeler og ulemper
Fordelene med variance swap netting er mange. For det første reduseres kredittrisikoen betydelig fordi man kun eksponeres for nettobeløpet. For det andre senkes kapitalbehovet ettersom banker kan beregne kapitalkrav basert på netto eksponering. For det tredje forenkles oppgjøret og transaksjonskostnadene går ned.
Ulempene er at netting krever en solid juridisk rammeavtale. Hvis avtalen ikke er gyldig i alle relevante jurisdiksjoner, kan netting bli utfordret ved en konkurs. I tillegg kan netting føre til at man mister oversikt over enkeltkontrakter, og at risikoen konsentreres hos få motparter.
Det er også viktig å merke seg at netting ikke eliminerer all risiko. Hvis en part går konkurs før netting er gjennomført, kan det oppstå tvister. Derfor er close-out netting avgjørende – den sikrer at alle kontrakter termineres og nettes ved mislighold.
Vanlige misforståelser
En vanlig misforståelse er at netting automatisk skjer uten en skriftlig avtale. I virkeligheten kreves det en juridisk bindende nettingavtale, for eksempel en ISDA Master Agreement. Uten en slik avtale kan en motpart kreve oppgjør for hver enkelt kontrakt.
En annen misforståelse er at netting eliminerer all motpartsrisiko. Netting reduserer risikoen, men hvis nettobeløpet er stort, er man fortsatt eksponert. I tillegg kan det være operasjonell risiko knyttet til beregning av markedsverdier.
Noen tror også at netting er det samme som novasjon. Novasjon innebærer at en kontrakt erstattes av en ny, mens netting bare summerer eksisterende kontrakter. Dette er viktige forskjeller som investorer bør kjenne til.
Oppsummering
Variance swap netting er en viktig teknikk for å redusere kredittrisiko og kapitalbehov i derivathandel. Ved å motregne eksponeringer fra flere variance swap-avtaler kan parter forenkle oppgjøret og senke systemrisikoen. Netting krever solide juridiske rammer og er ofte en del av en større ISDA-avtale.
For norske investorer er det relevant å forstå hvordan netting påvirker margin- og kapitalkrav, spesielt i et marked med økende krav om sentral clearing. Selv om netting ikke fjerner all risiko, er det et effektivt verktøy for å håndtere komplekse derivatporteføljer.
Husk at variance swap netting bare er ett aspekt av derivathandel. For å få full kontroll bør man også sette seg inn i hvordan variance swaps prises og hvilke underliggende aktiva de refererer til.
Eksempel på variance swap netting
Anta at Bank A og Bank B har to variance swap-avtaler. Den ene har en mark-to-market verdi på 5 millioner NOK (positiv for A), den andre har -3 millioner NOK (negativ for A). Uten netting må A betale 3 mill og motta 5 mill, totalt to betalinger. Med netting betaler B kun 2 mill til A. Dette sparer transaksjonskostnader og reduserer risiko.
Grafer og nøkkelfakta
Brutto- og nettoeksponering før og etter netting
Vis data
| Beløp i millioner NOK | |
|---|---|
| Bank A (fordring) | 5.2 |
| Bank A (forpliktelse) | 2.5 |
| Netto eksponering | 2.7 |
FAQ
Hva er forskjellen mellom variance swap netting og vanlig netting?
Variance swap netting er en spesialisert form for netting som kun gjelder variance swap-avtaler. Vanlig netting kan omfatte alle typer derivater under en ISDA-avtale. Prinsippene er de samme, men variance swap netting krever at markedsverdiene beregnes basert på volatilitet.
Er variance swap netting lovlig i Norge?
Ja, netting av derivater er lovlig i Norge og reguleres av finansavtaleloven og ISDA-avtaler. Finanstilsynet fører tilsyn med at nettingavtaler er juridisk robuste. For at netting skal være gyldig ved konkurs, må avtalen oppfylle kravene i norsk rett.
Hvordan påvirker netting marginkrav?
Netting reduserer marginkravene fordi man kun stiller sikkerhet for nettoeksponeringen, ikke for hver enkelt kontrakt. Dette frigjør kapital for andre investeringer. Ved bruk av sentral motpart beregnes marginene på porteføljenivå, noe som gir ytterligere besparelser.
Engelske aliaser: variance swap netting, netting of variance swaps. Artikkelen er basert på generell kunnskap om derivater og netting, uten direkte kopiering fra kilder.
Kommentarer
Tips: Forslag til forbedringer kan automatisk oppdatere artikkelen (kun svar på hovedtråd).
Ingen kommentarer ennå.