Hva er Value in use?

Value in use er et regnskaps- og verdsettelsesbegrep som uttrykker nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene en eiendel forventes å generere i sin nåværende bruk. Kort sagt: hvor mye penger en eiendel vil skape for selskapet fremover, diskontert til dagens verdi.

Begrepet står sentralt i nedskrivningstester (impairment testing) under internasjonale regnskapsstandarder (IFRS) og norsk regnskapsstandard (NRS). Når et selskap vurderer om en eiendel er overvurdert i balansen, sammenlignes bokført verdi med det høyeste av virkelig verdi minus salgskostnader og value in use. Dersom value in use er høyere enn virkelig verdi, legges den til grunn.

For en investor er value in use nyttig for å forstå hvorfor et selskap eventuelt skriver ned store verdier. En nedskrivning kan svekke resultatet og egenkapitalen, men samtidig gi et mer realistisk bilde av eiendelenes verdi. Det er derfor viktig å kunne tolke slike regnskapsposter.

Forstå Value in use

Value in use bygger på prinsippet om at en eiendels verdi ligger i dens evne til å generere kontantstrømmer i fremtiden. Dette er en dynamisk verdi som avhenger av flere forhold: hvor lenge eiendelen kan brukes, hvor mye den produserer, hvilke kostnader som påløper, og hvilken risiko som er knyttet til kontantstrømmene.

I motsetning til virkelig verdi (fair value), som ofte er basert på observerbare markedspriser, er value in use et internt anslag. To selskaper kan eie identiske maskiner, men ha ulik value in use fordi de har forskjellige forutsetninger om fremtidig produksjon, kostnadsnivå eller diskonteringsrente.

Value in use beregnes vanligvis for en kontantgenererende enhet (CGU) – den minste gruppen av eiendeler som genererer uavhengige kontantstrømmer. For eksempel kan en hel fabrikkavdeling være en CGU, ikke bare én enkelt maskin. Dette gjør vurderingen mer helhetlig, men også mer kompleks.

Hvordan fungerer Value in use?

Beregningen av value in use følger en systematisk prosess i fire trinn:

1. Estimer fremtidige kontantstrømmer fra eiendelen eller CGU-en over dens gjenværende brukstid. 2. Bestem en passende diskonteringsrente som reflekterer tidsverdien av penger og risikoen knyttet til kontantstrømmene. 3. Diskonter hver kontantstrøm tilbake til nåverdien. 4. Summer alle nåverdiene – resultatet er value in use.

Formelen er en klassisk nåverdiberegning:

NPV = Σ (CF_t / (1 + r)^t)

Her er:

  • CF_t = kontantstrøm i år t (ofte målt i NOK)
  • r = diskonteringsrente (for eksempel 10 %)
  • t = år (1, 2, 3, … n)

    • For å gjøre beregningen mer realistisk inkluderer man ofte en terminalverdi etter prognoseperioden, basert på en antatt evig vekstrate. Dette er særlig relevant for eiendeler med lang levetid, som oljeplattformer eller kraftverk.

    I praksis bruker selskaper detaljerte budsjetter og strategiske planer. Diskonteringsrenten fastsettes gjerne som selskapets vektede gjennomsnittlige kapitalkostnad (WACC) eller en justert avkastning for den spesifikke CGU-en.

    Historisk bakgrunn

    Begrepet value in use har røtter i økonomisk teori om verdsettelse, men fikk for alvor fotfeste i regnskapspraksis med innføringen av IFRS på 2000-tallet. Før IFRS var det vanlig å føre eiendeler til historisk kost fratrukket avskrivninger, uten systematisk testing for verdifall.

    Etter flere store regnskapsskandaler, som Enron og WorldCom, ble det stilt strengere krav til at regnskapet skulle gjenspeile reelle verdier. IAS 36 (nedskrivning av eiendeler) ble derfor utviklet, og value in use ble en sentral del av testen.

    I Norge ble IFRS obligatorisk for børsnoterte selskaper fra 2005. Samtidig har norsk regnskapsstandard (NRS) egne regler for nedskrivning, men de bygger på samme prinsipp. Finanskrisen i 2008 førte til mange store nedskrivninger, spesielt innen eiendom og finans, noe som økte bevisstheten om viktigheten av value in use.

    I dag er årlig nedskrivningstesting standard praksis for alle større selskaper, og value in use er et av to mulige sammenligningsgrunnlag.

    Praktisk eksempel

    La oss se på et norsk industriselskap, for eksempel en underleverandør til Norsk Hydro. Selskapet eier en produksjonslinje som bokføres til 5 000 000 NOK. Ledelsen må teste om denne verdien er holdbar.

    De estimerer følgende fremtidige kontantstrømmer (i tusen NOK):

    ÅrKontantstrøm (NOK)Diskonteringsfaktor (10 %)Nåverdi (NOK)
    11 200 0000,90911 090 909
    21 100 0000,8264909 091
    31 000 0000,7513751 315
    4900 0000,6830614 700
    5800 0000,6209496 727
    Sum3 862 742
    I tillegg antar de en terminalverdi etter år 5 på 2 000 000 NOK, diskontert til 1 241 842 NOK. Samlet value in use blir da 3 862 742 + 1 241 842 = 5 104 584 NOK.

    Siden value in use (5,1 mill.) er høyere enn bokført verdi (5,0 mill.), er det ikke behov for nedskrivning. Hadde kontantstrømmene vært lavere, for eksempel på grunn av svakere etterspørsel, kunne value in use falle under bokført verdi, og selskapet måtte da kostnadsføre differansen.

    Fordeler og ulemper

    Fordeler med value in use:

  • Gir et økonomisk realistisk bilde av eiendelens verdi basert på selskapets egne planer.
  • Tar hensyn til at eiendelen brukes i en bestemt sammenheng, ikke bare en teoretisk markedspris.
  • Muliggjør tidlig identifisering av verdifall, slik at regnskapet blir mer pålitelig for investorer.

    • Ulemper:

  • Krever mange subjektive forutsetninger, spesielt om fremtidige kontantstrømmer og diskonteringsrente. To analytikere kan komme til svært ulike resultater.
  • Kan være kostbart og tidkrevende å beregne for selskaper med mange CGU-er.
  • Ledelsen kan ha insentiver til å overvurdere value in use for å unngå nedskrivning og dermed beskytte resultatet.
  • Sammenligning mellom selskaper er vanskelig fordi forutsetningene varierer.
Til tross for ulempene er value in use et viktig verktøy i regnskapsrapporteringen, og investorer bør være oppmerksomme på endringer i forutsetninger fra år til år.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at value in use er det samme som virkelig verdi. Men virkelig verdi er en markedsbasert verdi (hva en uavhengig kjøper ville betale), mens value in use er selskapsspesifikk. For en eiendel med høy synergi i selskapet kan value in use være høyere enn virkelig verdi.

En annen misforståelse er at value in use alltid er lavere enn bokført verdi. Det stemmer ikke – eksempelet over viser at den kan være høyere. Det er kun når bokført verdi overstiger value in use at nedskrivning blir aktuelt.

Noen tror også at value in use bare brukes ved årlig nedskrivningstest. I realiteten kan det også benyttes ved investeringsbeslutninger og ved vurdering av om en eiendel skal selges eller beholdes.

Til slutt: value in use er ikke en fast størrelse. Endringer i markedsforhold, teknologi eller selskapets strategi kan endre verdiestimatet betydelig fra år til år.

Oppsummering

Value in use er et grunnleggende begrep i moderne regnskapsrapportering og verdsettelse. Det representerer nåverdien av fremtidige kontantstrømmer en eiendel forventes å gi i sin nåværende bruk, og er en sentral del av nedskrivningstester under IFRS og norsk regnskapsstandard.

For investorer gir kunnskap om value in use innsikt i hvorfor selskaper skriver ned eiendeler, og hvordan ledelsen vurderer verdien av egne ressurser. Selv om beregningen inneholder subjektive elementer, er den et nyttig verktøy for å vurdere om regnskapstallene gir et rettvisende bilde.

Husk at value in use ikke er det samme som markedsverdi, og at den kan variere mye avhengig av forutsetninger. Ved å følge med på endringer i kontantstrømprognoser og diskonteringsrenter i selskapers årsrapporter, kan du som investor bedre vurdere risikoen for fremtidige nedskrivninger.