UCITS-fond Sortino ratio – mål for nedsiderisiko i fond

Hva er UCITS-fond Sortino ratio?

UCITS-fond Sortino ratio er et nøkkeltall som måler hvor mye meravkastning et UCITS-fond gir i forhold til den risikoen som faktisk kan føre til tap – altså nedsiderisikoen. Mens Sharpe ratio ser på all volatilitet (både opp og ned), fokuserer Sortino ratio kun på de negative svingningene. Dette gjør den spesielt nyttig for investorer som er opptatt av å unngå store tap, snarere enn å jevne ut alle bevegelser.

Begrepet kombinerer to elementer: UCITS-fond, som er regulerte fond som kan markedsføres fritt innenfor EØS-området, og Sortino ratio, som er utviklet av Frank A. Sortino på 1980-tallet. For norske investorer er dette relevant fordi mange populære fond, som DNB Norge Indeks eller KLP AksjeNorge, er UCITS-fond. Sortino ratio gir et mer nyansert bilde av risikoen i slike fond enn bare å se på standardavvik.

Kort sagt: Jo høyere Sortino ratio, desto bedre har fondet kompensert investoren for den uønskede risikoen. En ratio på 1,0 eller høyere anses ofte som god, men dette avhenger av markedssituasjonen og hvilken aktivaklasse fondet investerer i.

Forstå UCITS-fond Sortino ratio

For å forstå Sortino ratio må du først vite hva downside deviation er. Downside deviation måler spredningen i avkastning kun for de periodene hvor avkastningen er lavere enn en valgt terskel – ofte risikofri rente eller null. Hvis fondet har mange små positive dager og noen få store negative dager, vil downside deviation være høy, og Sortino ratio lav.

Tenk deg to UCITS-fond med samme gjennomsnittlige årlige avkastning på 7 % og risikofri rente på 2 %. Fond A har jevn avkastning med få negative måneder, mens fond B har store svingninger med flere dype nedganger. Sharpe ratio kan være lik for begge, men Sortino ratio vil være høyere for fond A fordi det har lavere nedsiderisiko. Dette viser at Sortino ratio er mer treffsikker for investorer som bekymrer seg mest for tap.

I praksis brukes Sortino ratio ofte i kombinasjon med andre mål som maksimalt tap (drawdown) og standardavvik. For UCITS-fond er det også viktig å se på fondets investeringsmandat – et høyrisikofond kan ha lavere Sortino ratio uten at det nødvendigvis er dårlig, så lenge investoren er forberedt på høyere nedsiderisiko.

Hvordan fungerer UCITS-fond Sortino ratio?

Sortino ratio beregnes med følgende formel:

Sortino ratio = (R_p – R_f) / Downside Deviation

Her er R_p fondets gjennomsnittlige avkastning over en periode, R_f er risikofri rente (for eksempel 3-måneders NIBOR i Norge), og Downside Deviation er standardavviket av avkastninger som er lavere enn en terskel (ofte R_f). Downside Deviation beregnes ved å ta kvadratroten av gjennomsnittet av kvadrerte negative avvik under terskelen.

Eksempel: Et norsk UCITS-aksjefond har en årlig avkastning på 9 %, risikofri rente er 2 %, og downside deviation er 6 %. Da blir Sortino ratio (9-2)/6 = 1,17. Et annet fond med samme avkastning, men downside deviation på 10 %, får ratio 0,7. Det første fondet er altså mer effektivt til å unngå tap.

Det er viktig å velge riktig terskel. De fleste analytikere bruker risikofri rente, men noen bruker null eller en minimumsavkastning. For UCITS-fond som markedsføres i Norge, er det vanlig å bruke 3-måneders NIBOR som risikofri rente. Perioden som måles bør være lang nok til å fange opp flere markedsforhold – minst 3 år anbefales.

Historisk bakgrunn

Sortino ratio ble introdusert av Frank A. Sortino i 1980-årene som en forbedring av Sharpe ratio. Sharpe ratio, utviklet av William Sharpe i 1966, bruker standardavvik som risikomål. Kritikken var at standardavvik straffer både positive og negative avvik, mens investorer egentlig bare er ukomfortable med negative avvik. Sortino ratio adresserer dette ved å isolere nedsiderisikoen.

I Europa fikk UCITS-regelverket (Undertakings for Collective Investment in Transferable Securities) stor betydning fra 1985, og det ble stadig viktigere å ha gode risikomål for å sammenligne fond på tvers av land. Sortino ratio ble tatt i bruk av fondsforvaltere og analytikere som et supplement til Sharpe ratio. I Norge har Finanstilsynet og Verdipapirfondenes forening anbefalt bruk av flere risikomål, og Sortino ratio er nå en del av verktøykassen for profesjonelle investorer.

Selv om Sortino ratio ikke er like utbredt som Sharpe ratio i markedsføringsmateriell, brukes den ofte i interne analyser og av mer kresne investorer. Flere norske fondsforvaltere oppgir Sortino ratio i sine månedsrapporter, spesielt for fond med fokus på lav volatilitet.

Praktisk eksempel

La oss sammenligne to norske UCITS-fond: Fond X (et bredt aksjefond) og Fond Y (et obligasjonsfond) over de siste 3 årene. Risikofri rente (3-måneders NIBOR) har i snitt vært 2,5 %.

Fond X: Gjennomsnittlig årlig avkastning 10 %, downside deviation 8 %. Fond Y: Gjennomsnittlig årlig avkastning 4 %, downside deviation 1,5 %.

Sortino ratio for Fond X: (10-2,5)/8 = 0,94 Sortino ratio for Fond Y: (4-2,5)/1,5 = 1,00

Selv om Fond X har høyere avkastning, har Fond Y en bedre Sortino ratio fordi nedsiderisikoen er mye lavere. Dette betyr at Fond Y gir nesten like god kompensasjon for risikoen for tap som Fond X, men med mindre sjanse for store negative overraskelser.

Fordeler og ulemper

Fordeler

• Fokuserer kun på negativ risiko, noe som er mer intuitivt for de fleste investorer.
• Gir et bedre bilde av fondets evne til å unngå store tap.
• Nyttig for å sammenligne fond med ulik volatilitetsprofil, for eksempel aksjefond vs. obligasjonsfond.
• Enkelt å beregne og tolke når man har avkastningsdata.

Ulemper

• Krever valg av terskel; ulike terskler kan gi ulike resultater.
• Tar ikke hensyn til hvor ofte negative avkastninger oppstår, bare størrelsen på dem.
• Kan være misvisende for fond med svært få negative perioder (da downside deviation blir veldig lav og ratio kunstig høy).
• Historiske data garanterer ikke fremtidig nedsiderisiko.
• Mindre utbredt enn Sharpe ratio, så det kan være vanskeligere å finne data for alle fond.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Sortino ratio er alltid bedre enn Sharpe ratio. Sannheten er at de måler ulike ting. Sharpe ratio er best hvis du ønsker å minimere all volatilitet, mens Sortino ratio er best hvis du kun bryr deg om tap. For fond med symmetrisk risiko (like mye opp som ned) vil de to ratioene gi lignende resultater.

Misforståelse 2: En høy Sortino ratio betyr at fondet er trygt. En høy Sortino ratio indikerer lav nedsiderisiko relativt til avkastningen, men fondet kan fortsatt ha andre risikoer som likviditetsrisiko eller konsentrasjonsrisiko. For eksempel kan et fond med få, men svært store negative dager ha lav downside deviation hvis de store negative dagene er sjeldne, men katastrofale.

Misforståelse 3: Sortino ratio kan brukes for alle typer fond uten justering. For fond som bruker derivater eller har skjev avkastningsfordeling, kan Sortino ratio være mindre pålitelig. Det er også viktig å bruke samme terskel og samme tidsperiode når man sammenligner flere fond.

Misforståelse 4: UCITS-fond har automatisk lav nedsiderisiko. UCITS-regelverket setter begrensninger på innlåning og derivatbruk, men fondet kan fortsatt ha høy markedsrisiko. Sortino ratio måler nettopp denne risikoen.

Oppsummering

UCITS-fond Sortino ratio er et verdifullt verktøy for investorer som ønsker å forstå hvor godt et fond kompenserer for risikoen for tap. Ved å fokusere på downside deviation i stedet for total volatilitet, gir den et mer presist bilde av nedsiderisikoen. For norske investorer som vurderer UCITS-fond, kan Sortino ratio bidra til å skille mellom fond med høy avkastning men stor risiko for store fall, og fond som gir mer stabil avkastning med mindre sjanser for negative overraskelser.

Husk at Sortino ratio ikke er et fasitsvar, men et supplement til annen informasjon som fondets strategi, kostnader og historiske drawdown. Bruk den sammen med Sharpe ratio, standardavvik og en kvalitativ vurdering av forvalteren. På den måten får du en helhetlig forståelse av risikoen i UCITS-fondet du vurderer.