Hva er TLAC requirement? – Forklaring for investorer

Hva er TLAC requirement?

TLAC requirement står for Total Loss-Absorbing Capacity, på norsk ofte kalt krav til tapsabsorberende kapasitet. Det er et internasjonalt regulatorisk krav som gjelder for globalt systemviktige banker, også kalt G-SIBs (Global Systemically Important Banks). Kravet ble utviklet av Financial Stability Board (FSB) og har som mål å sikre at disse bankene har tilstrekkelig kapital og gjeld som kan absorbere tap i en krise. Dette skal forhindre at staten må gripe inn med skattebetalernes penger for å redde bankene – et fenomen kjent som 'too big to fail'.

TLAC-kravet består av to hoveddeler: et minimumsnivå basert på risikovektede eiendeler (RWA) og et minimumsnivå basert på total leverage exposure (en ikke-risikovektet størrelse). Bankene må oppfylle det høyeste av disse to kravene. I praksis betyr det at en bank må ha en kombinasjon av egenkapital, ansvarlig lån og spesielle obligasjoner (såkalte bail-in-obligasjoner) som kan konverteres til egenkapital eller nedskrives ved tap.

For norske investorer er TLAC indirekte viktig. Selv om ingen norske banker i skrivende stund er klassifisert som G-SIBs, eier mange nordmenn aksjer i globale storbanker gjennom fond eller direkte. I tillegg påvirker TLAC-reguleringen risikoen i det globale finanssystemet, noe som igjen har betydning for norsk økonomi og sparing.

Forstå TLAC requirement

For å forstå TLAC må vi først se på hvorfor det er nødvendig. Under finanskrisen i 2008 opplevde flere store banker enorme tap. Fordi de var så store og sammenvevde med resten av finanssystemet, kunne myndighetene ikke la dem gå konkurs uten å risikere en systemkollaps. Derfor ble de reddet med skattebetalernes penger. Dette skapte en moralsk hasard: bankene kunne ta stor risiko i visshet om at staten ville redde dem.

TLAC endrer dette ved å kreve at bankene selv har en buffer av kapital og gjeld som kan brukes til å absorbere tap før staten må inn. Denne bufferen består av to lag: egenkapital (kjernekapital) og annen kvalifisert gjeld som kan konverteres til egenkapital i en krise. Sistnevnte kalles ofte bail-in-gjeld. Når en bank får problemer, kan tilsynsmyndighetene skrive ned verdien av denne gjelden eller konvertere den til aksjer, slik at banken styrker sin egenkapital uten å måtte hente inn ny kapital fra markedet eller staten.

TLAC-kravet er satt til minimum 18 % av risikovektede eiendeler (RWA) og minimum 9,5 % av total leverage exposure. Leverage exposure er et mål på bankens totale eiendeler uten risikovekting. For eksempel har en bank med 1000 milliarder kroner i eiendeler og 500 milliarder i RWA et TLAC-krav på minst 90 milliarder (18 % av 500) eller 95 milliarder (9,5 % av 1000) – det høyeste av de to. I praksis betyr dette at banken må ha minst 95 milliarder i tapsabsorberende kapital.

Tabellen under viser de viktigste komponentene i TLAC-kravet:

Hvordan fungerer TLAC requirement?

TLAC fungerer som en forsikring for finanssystemet. Bankene må utstede en bestemt mengde gjeld som kan 'bailes inn' (nedskrives eller konverteres til egenkapital) hvis banken kommer i trøbbel. Denne gjelden er typisk langsiktige obligasjoner med en løpetid på minst ett år. Når en bank nærmer seg konkurs, kan regulatoren aktivere bail-in-mekanismen. Det betyr at obligasjonseierne taper deler av eller hele investeringen, eller at obligasjonene blir omgjort til aksjer. Dette styrker bankens egenkapital og gjør at den kan fortsette driften uten å måtte stenge eller motta statsstøtte.

For investorer som eier aksjer i en G-SIB, er TLAC viktig av flere grunner. For det første reduserer det risikoen for at banken går konkurs, noe som er positivt for aksjeverdien på lang sikt. For det andre kan det føre til at banken må utstede mye gjeld, noe som øker rentekostnadene og kan redusere overskuddet og utbyttet. For det tredje kan bail-in-gjeld utgjøre en risiko for obligasjonseiere, men det er utenfor aksjeinvestorens direkte interesse.

I Norge har Finanstilsynet og Norges Bank fulgt utviklingen av TLAC nøye. Selv om norske banker ikke er omfattet av TLAC, har de egne kapitaldekningskrav som ligner. For eksempel har DNB Bank et krav om at kjernekapitaldekningen skal være minst 15 % av RWA (inkludert pilar 2- og bufferkrav). Dette er strengere enn TLAC for G-SIBs, men strukturen er lik: bankene må ha nok egenkapital og ansvarlig lån til å tåle tap.

En viktig forskjell er at TLAC inkluderer bail-in-gjeld, mens norske kapitalkrav hovedsakelig baserer seg på egenkapital og ansvarlig lån som ikke nødvendigvis kan bailes inn. Likevel har EU innført et lignende krav kalt MREL (Minimum Requirement for Own Funds and Eligible Liabilities), som også gjelder for norske banker gjennom EØS-avtalen. Dermed er prinsippet om tapsabsorberende kapital i ferd med å bli standard i hele Europa.

Historisk bakgrunn

TLAC-kravet ble først foreslått av Financial Stability Board (FSB) i november 2014 og endelig vedtatt i november 2015. Bakgrunnen var finanskrisen i 2008, da store banker som Lehman Brothers kollapset og andre som Citigroup og Royal Bank of Scotland måtte reddes med enorme statlige midler. Krisen viste at det globale finanssystemet var sårbart for svikt i enkeltinstitusjoner, og at 'too big to fail' var et reelt problem.

FSB, som er et internasjonalt organ for finansiell stabilitet, fikk i oppdrag av G20-landene å utvikle et rammeverk for å håndtere systemviktige banker. TLAC ble en sentral del av dette. Målet var å sikre at bankene har nok interne ressurser til å absorbere tap og rekapitalisere seg selv i en krise, slik at skattebetalerne ikke må betale regningen.

I 2016 ble TLAC-kravet implementert i nasjonal lovgivning i flere land, inkludert USA (gjennom Federal Reserve) og EU (gjennom Bank Recovery and Resolution Directive, BRRD). I EU kalles kravet MREL, men det er i stor grad harmonisert med TLAC. For norske banker ble MREL innført i 2019, og Finanstilsynet fører tilsyn med at bankene oppfyller kravene.

Tabellen under viser tidslinjen for innføringen av TLAC:

Praktisk eksempel

La oss se på et fiktivt, men realistisk eksempel for å illustrere TLAC-kravet. Tenk deg en globalt systemviktig bank kalt 'Nordic Global Bank' (NGB). Banken har følgende nøkkeltall:

• Totale eiendeler: 2000 milliarder NOK
• Risikovektede eiendeler (RWA): 1200 milliarder NOK
• Leverage exposure: 1800 milliarder NOK

TLAC-kravet er det høyeste av:

• 18 % av RWA = 0,18 × 1200 = 216 milliarder NOK
• 9,5 % av leverage exposure = 0,095 × 1800 = 171 milliarder NOK

NGB må derfor ha minst 216 milliarder NOK i tapsabsorberende kapital. Denne kapitalen kan bestå av:

• Egenkapital (CET1): 100 milliarder NOK
• Ansvarlig lån (Tier 2): 30 milliarder NOK
• Bail-in-obligasjoner (kvalifisert gjeld): 86 milliarder NOK
• Totalt: 216 milliarder NOK

For norske investorer som eier aksjer i NGB, er det viktig å vite at banken har en solid buffer. Samtidig kan utstedelse av bail-in-obligasjoner øke rentekostnadene. I eksemplet antar vi at NGB betaler 4 % rente på bailin-obligasjonene, noe som gir en årlig rentekostnad på 3,44 milliarder NOK (86 mrd × 4 %). Dette reduserer overskuddet og kan påvirke utbyttet.

Sammenligning med norske banker: DNB har per 2023 en kjernekapitaldekning på rundt 18 %, noe som er høyere enn TLAC-kravet for G-SIBs. Likevel har DNB også utstedt ansvarlig lån og oppfyller MREL-kravet. Forskjellen er at DNB ikke er G-SIB, så den er ikke omfattet av TLAC direkte, men følger et lignende regime gjennom EØS-avtalen.

Fordeler og ulemper

TLAC har flere fordeler for finanssystemet og investorer. Den viktigste fordelen er at det reduserer risikoen for systemkollaps og beskytter skattebetalerne. Investorer i aksjer og obligasjoner får en mer forutsigbar risikoprofil, fordi sannsynligheten for at en stor bank går konkurs reduseres. Dette kan gi lavere risikopremie og dermed høyere aksjekurser over tid.

En annen fordel er at TLAC skaper disiplin i bankene. Fordi bail-in-gjeld kan føre til tap for obligasjonseiere, blir disse investorene mer kritiske til bankens risikotaking. Dette kan dempe overdreven risikoatferd. I tillegg gir TLAC regulatorene verktøy til å håndtere en bank i krise uten å måtte stanse driften, noe som er bra for kunder og motparter.

Ulempene er knyttet til kostnader og kompleksitet. Bankene må utstede store mengder bail-in-gjeld, noe som øker rentekostnadene og kan redusere lønnsomheten. For aksjonærer betyr dette lavere utbytte eller mindre rom for tilbakekjøp av aksjer. I tillegg kan TLAC føre til at bankene blir mer forsiktige med utlån, noe som kan dempe økonomisk vekst.

For investorer er det også en ulempe at TLAC gjør bankenes kapitalstruktur mer komplisert. Det kan være vanskelig å forstå hvor mye risiko som egentlig ligger i en banks balanse. Bail-in-gjeld kan også skape markedsuro hvis investorene frykter at en bank nærmer seg terskelen for bail-in. Likevel mener de fleste eksperter at fordelene med TLAC oppveier ulempene.

Tabellen under oppsummerer fordelene og ulempene:

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at TLAC gjelder for alle banker. I realiteten gjelder det kun for globalt systemviktige banker (G-SIBs), som er en liten gruppe på rundt 30 banker verden over. Mindre banker, inkludert de fleste norske, er ikke direkte omfattet, men kan ha lignende krav gjennom nasjonal regulering (MREL).

En annen misforståelse er at TLAC betyr at bankene ikke kan gå konkurs. Det stemmer ikke. TLAC reduserer sannsynligheten for konkurs, men eliminerer den ikke. Hvis tapene overstiger TLAC-bufferen, kan banken fortsatt gå overende. Forskjellen er at TLAC gir et ekstra lag med beskyttelse slik at en eventuell avvikling kan skje ryddig.

Noen investorer tror at TLAC kun handler om egenkapital. Men TLAC inkluderer også gjeld som kan bailes inn. Det betyr at obligasjonseiere i en G-SIB har en risiko for å tape penger i en krise, selv om banken ikke går konkurs. Dette er en viktig forskjell fra tradisjonelle bankobligasjoner, som ofte ble ansett som trygge.

En fjerde misforståelse er at TLAC er det samme som kapitaldekningskrav (for eksempel Basel III). Selv om de overlapper, er TLAC et eget krav som spesifikt måler tapsabsorberende kapasitet i en krisesituasjon. Basel III fokuserer mer på løpende kapitaldekning og likviditet. TLAC er et supplement som sikrer at bankene har nok 'bail-inable' gjeld.

Til slutt tror noen at TLAC er en norsk regulering. Det er det ikke. TLAC er internasjonalt, men Norge har implementert MREL som er EUs versjon. Norske banker må derfor oppfylle MREL, som i praksis ligner på TLAC. For investorer er det derfor relevant å forstå begge begrepene.

Oppsummering

TLAC requirement er et sentralt verktøy for å gjøre det globale finanssystemet tryggere. Kravet sikrer at systemviktige banker har nok kapital og gjeld til å absorbere tap uten at skattebetalerne må redde dem. For norske investorer er TLAC relevant fordi det påvirker risikoen i aksjer og obligasjoner utstedt av globale storbanker.

Selv om TLAC kan føre til høyere kostnader for bankene, gir det også større stabilitet og reduserer faren for systemkriser. Investorer bør være oppmerksomme på at TLAC ikke gjør bankene usårbare, men det gir et ekstra lag med beskyttelse. Samtidig bør man forstå at bail-in-gjeld innebærer risiko for obligasjonseiere.

I Norge er MREL det tilsvarende kravet, og norske banker har generelt høye kapitalbuffere. For den som investerer i globale banker, er det lurt å sjekke bankens TLAC-posisjon og forstå hvordan den påvirker bankens risikoprofil. TLAC er en av flere regulatoriske reformer som har gjort bankene mer robuste siden finanskrisen.

Til slutt: TLAC er et komplekst, men viktig begrep. Ved å sette seg inn i det kan investorer ta mer informerte beslutninger og bedre vurdere risikoen i bankaksjer.