Hva er stewardship i finans? En komplett guide til ansvarlig forvaltning

Hva er stewardship?

Stewardship, på norsk ofte kalt ansvarlig forvaltning eller aktivt eierskap, beskriver måten store investorer forvalter sine eierinteresser på. I stedet for å bare kjøpe og holde aksjer, engasjerer de seg aktivt i selskapene de eier. Dette kan innebære å stemme på generalforsamlinger, føre dialog med styret og ledelsen, og offentliggjøre forventninger til selskapsstyring, miljø og samfunnsansvar.

Begrepet har blitt særlig viktig etter finanskrisen i 2008, da mange innså at passive eiere ikke klarte å forhindre uheldig risikotaking i selskapene. Stewardship er en måte å bygge bro mellom eierskap og ansvar. Investorene tar på seg oppgaven som «forvaltere» av både egne og andres penger, og samtidig som voktere av selskapenes langsiktige helse.

I Norge har vi et tydelig eksempel i Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Statens pensjonsfond utland. De har publisert egne forventningsdokumenter til selskaper innen temaer som klimarisiko, vannforvaltning og barns rettigheter. Gjennom stemmegiving og dialog søker de å påvirke selskaper til å ta bedre beslutninger.

Forstå stewardship

For å forstå stewardship må vi først skille mellom ulike typer investorer. En passiv indeksinvestor eier aksjer i et selskap, men engasjerer seg sjelden i hvordan det drives. En aktiv forvalter kan kjøpe og selge aksjer basert på analyse, men trenger ikke nødvendigvis å påvirke selskapet. Stewardship går et skritt videre: investoren bruker sin posisjon som eier til å fremme endringer.

Prinsippet bygger på ideen om at eierskap medfører ansvar. Hvis du eier en stor andel av et selskap, har du både rett og plikt til å påse at det drives på en forsvarlig måte. Dette er spesielt relevant for institusjonelle investorer som pensjonskasser, forsikringsselskaper og statlige fond, fordi de forvalter sparepengene til mange mennesker.

Stewardship kan deles inn i flere aktiviteter: overvåking av selskapets strategi og risiko, stemmegiving på generalforsamlinger, dialog med styremedlemmer, samarbeid med andre investorer (investor collaboration), og rapportering til egne andelseiere om hvordan eierskapet utøves. Alle disse aktivitetene har som mål å sikre at selskapet skaper verdier over tid, samtidig som det tar hensyn til samfunn og miljø.

Hvordan fungerer stewardship?

I praksis fungerer stewardship gjennom en systematisk prosess. Først identifiserer investoren hvilke selskaper som trenger oppmerksomhet. Dette kan være selskaper med høy klimarisiko, svak styrestruktur, eller lav lønnsomhet. Deretter utarbeider investoren forventninger og mål for dialogen.

Et sentralt verktøy er stemmegiving på generalforsamlinger. Store investorer stemmer over forslag om styremedlemmer, godtgjørelse, fusjoner og miljørapportering. For eksempel har NBIM i 2023 stemt mot lederlønnsprogrammer i flere norske selskaper fordi de mente bonusordningene ikke var tilstrekkelig langsiktige. Tabellen under viser et forenklet eksempel på hvordan stemmegivingen kan arte seg:

Historisk bakgrunn

Begrepet stewardship har røtter tilbake til engelsk selskapsrett, der direktører ble sett på som «stewards» (forvaltere) av aksjonærenes penger. Men den moderne betydningen i finans tok fart på 1990-tallet, da institusjonelle investorer vokste seg store og begynte å kreve mer innsyn og bedre styring i selskapene de eide.

Et viktig vendepunkt kom i 2010 med lanseringen av UK Stewardship Code i Storbritannia. Koden satte opp syv prinsipper for hvordan investorer bør utøve eierskap, blant annet å overvåke selskaper, ha en klar policy for stemmegiving, og rapportere om egen aktivitet. Siden da har lignende koder blitt innført i flere land, inkludert Japan, Sveits og EU.

I Norge har utviklingen vært preget av Statens pensjonsfond utland. Allerede i 2004 la NBIM frem de første etiske retningslinjene, og i 2008 ble det opprettet en egen avdeling for eierskapsutøvelse. Fondet har siden blitt en global pådriver for god selskapsstyring og bærekraft. I 2022 stemte NBIM på over 11 000 generalforsamlinger verden over.

Praktisk eksempel

La oss se på et konkret norsk eksempel: Norges Bank Investment Management (NBIM) og deres arbeid med klimarisiko. I 2019 publiserte NBIM et forventningsdokument om klimarisiko og energiproduksjon. Der ba de selskaper om å styre klimarisiko, investere i fornybar energi og rapportere i tråd med Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD).

I 2021 førte NBIM dialog med det norske energiselskapet Equinor. NBIM ønsket at Equinor skulle sette tydeligere mål for reduksjon av klimagassutslipp og øke investeringene i fornybar energi. Etter flere møter og korrespondanse oppdaterte Equinor sin strategi i 2022 og satte et mål om å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030.

Dette eksemplet viser hvordan stewardship kan skape konkrete endringer. NBIM brukte sin stemmerett og dialog, men også offentlig press gjennom forventningsdokumenter. Resultatet ble en mer klimavennlig strategi i et av Norges største selskaper. Samtidig er det viktig å merke seg at endringene tok flere år, og at ikke alle dialoger fører til like tydelige resultater.

Fordeler og ulemper

Stewardship har flere åpenbare fordeler. For investorer kan aktivt eierskap redusere risiko og forbedre langsiktig avkastning. Når investorer påvirker selskaper til å ha bedre styring og lavere klimarisiko, blir selskapene mer robuste. For samfunnet kan stewardship bidra til at store selskaper tar mer ansvar for miljø og sosiale forhold.

Men det er også ulemper. Stewardship krever betydelige ressurser i form av tid, kompetanse og penger. En liten privat investor har sjelden mulighet til å føre dialog med styret i et stort selskap. Derfor er det først og fremst store institusjonelle investorer som kan utøve effektiv stewardship. Kritikere peker også på at noen fond bruker stewardship som et PR-verktøy uten reell påvirkning (såkalt «greenwashing»).

En annen utfordring er interessekonflikter. Hvis en investor eier aksjer i konkurrerende selskaper, kan det være vanskelig å presse for endring i ett selskap uten å skade et annet. I tillegg kan for tett dialog med ledelsen føre til at investoren mister sin uavhengighet. Derfor er transparens og rapportering avgjørende for troverdig stewardship.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at stewardship er det samme som filantropi eller å gi avkall på avkastning. I virkeligheten handler stewardship om å fremme langsiktig verdiskaping. For eksempel kan det å presse et selskap til å redusere forurensning redusere risikoen for bøter og omdømmetap, noe som beskytter aksjekursen.

En annen misforståelse er at stewardship alltid innebærer å stemme imot ledelsen. Ofte er dialogen konstruktiv og støttende. Investoren kan oppmuntre ledelsen til å fortsette en god strategi. Stewardship er ikke konfrontasjon, men samarbeid for felles beste.

Noen tror også at stewardship bare er for store internasjonale fond. Men også mindre norske pensjonskasser og livsforsikringsselskaper har begynt å utøve aktivt eierskap. For eksempel har KLP (Kommunal Landspensjonskasse) en egen eierskapsavdeling som jobber med norske selskaper. Det finnes også muligheter for private investorer å stemme på generalforsamlinger gjennom sine fondsforvaltere.

Oppsummering

Stewardship er en sentral del av moderne investeringspraksis. Det handler om at investorer tar ansvar for sine eierinteresser ved å engasjere seg i selskapene de eier. Gjennom stemmegiving, dialog og samarbeid kan de påvirke selskapers strategi, styring og bærekraft.

For norske investorer er NBIM et forbilde, men også andre aktører som KLP og Storebrand har utviklet robuste stewardship-programmer. Selv om stewardship krever ressurser, kan det gi bedre risikojustert avkastning på lang sikt. Det er ikke filantropi, men en måte å sikre at selskaper skaper verdier for både eiere og samfunn.

For deg som investor er det viktig å vite om dine fondsforvaltere utøver stewardship. Sjekk om de har en eierskapspolicy og om de rapporterer om stemmegiving og dialog. God stewardship kan være et tegn på en ansvarlig og langsiktig forvalter.