Hva er second party opinion (SPO)? - Forklaring for investorer

Hva er second party opinion?

En second party opinion (SPO) er en uavhengig vurdering av et rammeverk for grønn eller bærekraftig finansiering. Den utføres av en ekstern spesialist, for eksempel Cicero, Sustainalytics eller ISS ESG. Formålet er å gi investorer og andre interessenter en kvalifisert vurdering av om rammeverket er i tråd med internasjonale prinsipper, som Green Bond Principles fra ICMA. SPO er ikke en rating av selskapet eller prosjektet, men en analyse av prosesser, kriterier og rapporteringsmekanismer. I Norge har SPO blitt en standard for grønne obligasjoner utstedt av både offentlige og private aktører.

SPO skiller seg fra en first party opinion, som er selskapets egen vurdering, og fra en third party verifisering, som er en mer detaljert revisjon i etterkant. SPO plasserer seg i midten: den er uavhengig, men baserer seg på dokumentasjon og intervjuer. Investorer bruker SPO for å redusere risikoen for greenwashing og for å sikre at midlene faktisk går til miljøvennlige formål.

En typisk SPO-rapport inneholder en beskrivelse av rammeverket, en vurdering av samsvar med prinsipper, og en gradering. Graden kan variere fra leverandør til leverandør. For eksempel bruker Cicero skalaen Dark Green, Medium Green og Light Green, mens Sustainalytics vurderer om rammeverket er 'Aligned' eller 'Not Aligned'. Rapporten er offentlig tilgjengelig og gir investorer innsikt i hvordan midlene skal forvaltes.

Forstå second party opinion

For å forstå SPO må man se på rollen den spiller i markedet for bærekraftig finansiering. Når et selskap eller en kommune ønsker å utstede en grønn obligasjon, må de først lage et rammeverk som beskriver hvilke prosjekter som skal finansieres, hvordan midlene skal allokeres, og hvordan rapportering skal skje. Dette rammeverket er grunnlaget for SPO. Uten en uavhengig vurdering ville investorer måtte stole utelukkende på utsteders egne påstander, noe som øker risikoen for greenwashing.

SPO fungerer som et kvalitetsstempel. Investorer, spesielt institusjonelle som pensjonsfond og forsikringsselskaper, har ofte strenge krav til bærekraft. En SPO gjør det enklere for dem å investere, fordi de får en tredjeparts bekreftelse på at rammeverket er solid. I Norge har for eksempel Oslo kommune fått SPO fra Cicero for sine grønne obligasjoner, noe som har bidratt til stor etterspørsel fra investorer.

Det er viktig å merke seg at SPO ikke er en garanti for at prosjektene faktisk oppnår miljøgevinst. Den vurderer bare om rammeverket er godt nok til å sikre at midlene brukes til grønne formål. Den faktiske effekten måles gjennom rapportering og eventuell verifisering i etterkant. Likevel er SPO et viktig verktøy for å bygge tillit i markedet.

Hvordan fungerer second party opinion?

Prosessen for å få en SPO starter med at utsteder utarbeider et rammeverk. Dette rammeverket skal være i tråd med internasjonale prinsipper, som Green Bond Principles eller Social Bond Principles. Det bør inneholde klare kriterier for hvilke prosjekter som er kvalifisert, hvordan midlene skal forvaltes, og hvordan rapportering skal skje. Deretter engasjeres en SPO-leverandør, som gjennomgår rammeverket grundig.

SPO-leverandøren gjennomfører en dokumentanalyse og intervjuer nøkkelpersoner i organisasjonen. De vurderer om rammeverket er tydelig, om kriteriene er i tråd med anerkjente standarder, og om rapporteringsmekanismene er tilstrekkelige. Etter gjennomgangen publiseres en rapport med en vurdering og en gradering. Rapporten er offentlig tilgjengelig, slik at investorer kan lese den før de investerer.

I Norge tar en SPO-prosess vanligvis 4–8 uker, avhengig av kompleksiteten. Kostnaden ligger typisk mellom 100 000 og 500 000 norske kroner. For mindre utstedere kan kostnaden være en barriere, men mange opplever at SPO gir merverdi i form av økt investortillit og bedre prising av obligasjonen. Noen leverandører tilbyr også forenklede vurderinger for mindre utstedelser.

Historisk bakgrunn

Grønne obligasjoner oppsto tidlig på 2000-tallet, men det var først etter at Verdensbanken utstedte en grønn obligasjon i 2008 at markedet begynte å vokse. I 2014 lanserte International Capital Market Association (ICMA) Green Bond Principles, som satte en standard for hva som skulle til for å kalle en obligasjon grønn. Prinsippene anbefalte bruk av en ekstern vurdering, og dermed ble SPO vanlig.

Norge var tidlig ute med å ta i bruk SPO. DNB utstedte sin første grønne obligasjon i 2015, med SPO fra det norske analyseselskapet Cicero. Siden da har markedet eksplodert. Ifølge Climate Bonds Initiative utgjorde globale grønne obligasjoner over 500 milliarder USD i 2022. I Norge har utstedelser av grønne obligasjoner passert 100 milliarder NOK per 2023, med aktører som Statkraft, Oslo kommune og Sparebank 1.

SPO har utviklet seg fra å være en nisjetjeneste til å bli en standard for bærekraftig finansiering. I dag finnes det flere leverandører, og vurderingsmetodene blir stadig mer sofistikerte. Samtidig har det kommet kritikk om at SPO kan være for overfladisk, og at det trengs mer standardisering. Likevel er SPO i dag en sentral del av tillitsbyggingen i markedet for grønne obligasjoner.

Praktisk eksempel

La oss ta et eksempel med Statkraft, Norges største produsent av fornybar energi. I 2022 utstedte Statkraft en grønn obligasjon på 2 milliarder NOK for å finansiere vindkraftprosjekter. Før utstedelsen engasjerte de Cicero for en SPO. Cicero gjennomgikk Statkrafts rammeverk for grønn finansiering og vurderte det som 'Medium Green'. Rapporten bekreftet at midlene var øremerket til nye fornybarprosjekter med lav klimapåvirkning, og at rapporteringsrutinene var gode.

Rapporten ble publisert på Statkrafts nettsider, slik at investorer kunne lese den før de bestemte seg. Mange institusjonelle investorer, som norske pensjonsfond, har egne retningslinjer som krever at grønne obligasjoner har en SPO. Uten denne vurderingen ville Statkraft trolig hatt vanskeligere for å selge obligasjonen til en god pris. Med SPO fikk de god etterspørsel og kunne prises gunstig.

Dette eksemplet viser hvordan SPO fungerer i praksis. Det gir investorer trygghet og utstedere tilgang til kapital. For norske investorer er det nyttig å kjenne til at Cicero er en ledende leverandør, og at deres graderingssystem er mye brukt. Andre leverandører som Sustainalytics og ISS ESG har også norske kunder.

Fordeler og ulemper

SPO har flere fordeler. For det første øker det tilliten i markedet. Investorer får en uavhengig vurdering som reduserer risikoen for greenwashing. For det andre gir SPO en standardisert sammenligning – investorer kan sammenligne ulike obligasjoner basert på samme vurderingsskala. For det tredje er SPO offentlig tilgjengelig, noe som fremmer åpenhet. Mange utstedere opplever også at SPO forbedrer deres eget rammeverk, fordi leverandøren gir konstruktive tilbakemeldinger.

Men det finnes også ulemper. Kostnaden kan være høy, spesielt for mindre utstedere. En SPO kan koste flere hundre tusen kroner, noe som kan være en barriere. Prosessen tar også tid, typisk 4–8 uker, noe som kan forsinke utstedelsen. Videre vurderer SPO bare rammeverket, ikke den faktiske miljøeffekten. En utsteder kan ha et godt rammeverk, men likevel ikke oppnå de ønskede resultatene.

En tabell oppsummerer fordelene og ulempene:

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at SPO er en garanti for miljøgevinst. Det er den ikke – den vurderer bare rammeverket, ikke de faktiske prosjektene. En utsteder kan ha et godt rammeverk, men likevel velge prosjekter som ikke gir stor miljøeffekt, eller de kan rapportere feil. SPO reduserer risikoen for greenwashing, men eliminerer den ikke.

En annen misforståelse er at SPO er det samme som en kredittrating. Det er helt forskjellige ting. En kredittrating vurderer selskapets evne til å betale tilbake gjeld, mens SPO vurderer bærekraftskriterier. En obligasjon kan ha høy kredittrating og lav SPO, eller omvendt. Investorer må derfor vurdere begge deler.

Noen tror også at SPO er obligatorisk for grønne obligasjoner. Det er det ikke – ICMA anbefaler det, men det er ikke et lovkrav. Likevel har markedet utviklet seg slik at de fleste investorer forventer en SPO. Uten den kan det være vanskelig å selge obligasjonen. I Norge har de fleste grønne obligasjoner en SPO, men det finnes unntak.

Oppsummering

Second party opinion er et viktig verktøy for å bygge tillit i markedet for grønne obligasjoner og bærekraftig finansiering. Den gir investorer en uavhengig vurdering av rammeverket, men erstatter ikke egne analyser. For norske investorer er det nyttig å kjenne til SPO-leverandører som Cicero og forstå hva vurderingen innebærer.

SPO har både fordeler og ulemper. Kostnad og tid kan være barrierer, men tilliten og åpenheten den gir, veier ofte opp. Vanlige misforståelser handler om at SPO garanterer miljøeffekt eller at den er en rating. Det er viktig å ha realistiske forventninger.

Med økende fokus på bærekraft vil SPO trolig bli enda viktigere fremover. Norske investorer bør derfor sette seg inn i hva en SPO er, og hvordan de kan bruke informasjonen i sine investeringsbeslutninger. En SPO er ikke en fasit, men et nyttig verktøy i en stadig mer kompleks verden av bærekraftig finans.