Hva er risikoveid net retention? – Forklaring og praktisk eksempel

Hva er risikoveid net retention?

Risikoveid net retention er et risikojustert avkastningsmål som hjelper investorer å forstå hvor mye av en investerings avkastning som faktisk er 'ren' etter å ha tatt hensyn til risikoen som er løpt. I en verden hvor to aksjer kan gi samme avkastning, men med svært ulik risiko, gir dette målet et mer rettferdig sammenligningsgrunnlag.

Tenk deg at du har to aksjefond. Fond A gir 10 prosent avkastning med et standardavvik på 20 prosent. Fond B gir 8 prosent avkastning med et standardavvik på 5 prosent. Hvilket fond er best? Ser man kun på avkastning, vinner Fond A. Men når du justerer for risiko, kan bildet snu. Risikoveid net retention fanger opp nettopp dette.

Målet er spesielt nyttig for investorer som ønsker å maksimere avkastningen per risikoenhet. Det ligner på Sharpe ratio, men med et mer intuitivt navn som understreker at det er den 'beholdte' avkastningen etter risikokostnad. I norsk sammenheng brukes begrepet ofte i fondsrapporter og porteføljeanalyser for å vurdere forvalteres dyktighet.

Forstå risikoveid net retention

For å forstå risikoveid net retention må vi først se på to nøkkelkomponenter: avkastning og risiko. Avkastning er den prosentvise økningen i investeringens verdi over en periode. Risiko måles ofte med standardavvik, som viser hvor mye avkastningen svinger rundt gjennomsnittet. Jo høyere standardavvik, jo større usikkerhet.

Risikoveid net retention beregnes ved å trekke den risikofrie renten fra avkastningen (dette gir meravkastningen) og deretter dele på risikomålet. Formelen blir: (Avkastning – Risikofri rente) / Risikomål. Resultatet er et tall som viser hvor mange enheter meravkastning du får per enhet risiko.

For eksempel: Hvis en aksje har 12 prosent avkastning, risikofri rente på 2 prosent og standardavvik på 18 prosent, blir risikoveid net retention (12-2)/18 = 0,56. Dette betyr at for hver prosent risiko du tar, får du 0,56 prosent meravkastning. Jo høyere tall, desto bedre er investeringen risikojustert.

Det er viktig å merke seg at risikoveid net retention ikke sier noe om absolutt avkastning. En investering med lav avkastning kan ha høy risikoveid net retention hvis risikoen er svært lav. Derfor bør målet alltid sees i sammenheng med andre faktorer som investeringshorisont og mål.

Hvordan fungerer risikoveid net retention?

Beregningen av risikoveid net retention kan gjøres i noen få trinn. Først må du finne den totale avkastningen for investeringen over en gitt periode. Deretter trekker du fra den risikofrie renten for samme periode. I Norge kan du for eksempel bruke tre måneders NIBOR som risikofri rente. Til slutt dividerer du meravkastningen på et risikomål, typisk standardavviket til avkastningen.

La oss se på et praktisk eksempel med to norske aksjefond. Fond X hadde en avkastning på 14 prosent i 2023, mens risikofri rente var 3 prosent. Standardavviket var 22 prosent. Fond Y hadde 9 prosent avkastning, risikofri rente 3 prosent og standardavvik 8 prosent. Da blir risikoveid net retention for Fond X: (14-3)/22 = 0,50. For Fond Y: (9-3)/8 = 0,75. Selv om Fond X ga høyere avkastning, hadde Fond Y bedre risikojustert avkastning.

Du kan også bruke andre risikomål som beta eller nedside-avvik, avhengig av hva du ønsker å fange opp. Beta måler markedsrisiko, mens nedside-avvik kun tar hensyn til negative svingninger. Valg av risikomål påvirker resultatet, så vær konsekvent når du sammenligner.

For å gjøre det enkelt kan du lage en tabell over flere investeringer og beregne risikoveid net retention for hver. Dette gir deg et raskt overblikk over hvilke investeringer som gir mest igjen for risikoen.

Historisk bakgrunn

Konseptet med å justere avkastning for risiko har røtter i moderne porteføljeteori, utviklet av Harry Markowitz på 1950-tallet. Han viste at investorer bør vurdere både forventet avkastning og risiko når de setter sammen porteføljer. Senere, i 1966, introduserte William Sharpe Sharpe ratio, som er nesten identisk med det vi kaller risikoveid net retention.

I Norge ble risikojusterte mål for alvor tatt i bruk etter finanskrisen i 2008. Investorer og forvaltere innså at høy avkastning ofte kom med høy risiko, og at det var viktig å måle hvor mye risiko som faktisk ble belønnet. Norske fondsrapporter begynte å inkludere Sharpe ratio og lignende mål.

Begrepet 'risikoveid net retention' er en norsk tilpasning som understreker at det er nettoavkastningen etter risikokostnad som 'beholdes'. Det brukes i dag av flere norske meglerhus og porteføljeforvaltere for å kommunisere risikojustert ytelse på en forståelig måte.

Selv om det ikke er et offisielt standardisert begrep, har det vokst frem som et praktisk verktøy i norsk investeringslitteratur. Det hjelper investorer å skille mellom flaks og dyktighet – en forvalter som tar høy risiko for å oppnå høy avkastning, vil få lavere risikoveid net retention enn en som oppnår samme avkastning med lavere risiko.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel med en investor som heter Kari. Hun har 200 000 kroner plassert i to ulike fond: et norsk aksjefond og et globalt indeksfond. Etter ett år har aksjefondet gitt 16 prosent avkastning, mens indeksfondet har gitt 10 prosent. Kari vil vite hvilket fond som har best risikojustert avkastning.

Hun finner standardavvikene: aksjefondet har 25 prosent, indeksfondet har 12 prosent. Risikofri rente i perioden var 2,5 prosent. Da beregner hun:

• Aksjefond: (16-2,5)/25 = 0,54
• Indeksfond: (10-2,5)/12 = 0,625

Hun kan også lage en graf som viser sammenhengen mellom avkastning og risiko for de to fondene. En punktgraf med avkastning på y-aksen og standardavvik på x-aksen vil tydelig vise at indeksfondet ligger over en tenkt risikoveid linje, mens aksjefondet ligger under. Slike visuelle hjelpemidler gjør det lettere å forstå forskjellen.

Fordeler og ulemper

En av de største fordelene med risikoveid net retention er at det gir et standardisert mål for å sammenligne investeringer med ulik risiko. Det hjelper investorer å unngå å bli blendet av høy avkastning som kommer med uforholdsmessig høy risiko. For fondsforvaltere kan det være et nyttig verktøy for å dokumentere dyktighet.

Målet er også enkelt å beregne og forstå, spesielt når man bruker standardavvik som risikomål. Det kan brukes på alt fra enkeltaksjer til hele porteføljer, og det er lett å kommunisere til andre investorer.

Ulempene er flere. For det første er standardavvik et mål på total volatilitet, som straffer både positive og negative svingninger. De fleste investorer er mest opptatt av nedside-risiko, altså tap. Derfor kan Sortino ratio, som kun ser på negative avvik, være mer relevant i noen tilfeller.

For det andre er historisk risiko ikke nødvendigvis representativ for fremtidig risiko. En periode med lav volatilitet kan plutselig bli etterfulgt av høy volatilitet. I tillegg kan valg av måleperiode påvirke resultatet kraftig. To år med data gir et annet bilde enn ti år.

Til slutt kan risikoveid net retention manipuleres ved å velge en kortere periode eller et spesifikt risikomål som gir et gunstig bilde. Derfor bør du alltid se på flere perioder og supplere med andre analyser før du tar investeringsbeslutninger.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at høy risikoveid net retention automatisk betyr at investeringen er trygg. Det stemmer ikke. Målet sier ingenting om sannsynligheten for tap, bare forholdet mellom avkastning og volatilitet. En investering med høy risikoveid net retention kan likevel ha stor kurssvingning og potensielt store tap.

En annen misforståelse er at risikoveid net retention er det samme som absolutt avkastning. Det er feil – to investeringer med samme risikoveid net retention kan ha svært forskjellig avkastning. For eksempel kan en med 5 prosent avkastning og lav risiko ha samme verdi som en med 20 prosent avkastning og høy risiko.

Noen tror også at målet er perfekt og kan stå alene. I virkeligheten bør det alltid brukes sammen med andre mål som totalavkastning, maksimalt tap og korrelasjon med andre investeringer. En portefølje som har høy risikoveid net retention isolert sett, kan likevel være dårlig diversifisert.

Til slutt forveksles risikoveid net retention ofte med alfa. Alfa måler meravkastning i forhold til en referanseindeks, mens risikoveid net retention justerer for total risiko, ikke bare markedsrisiko. De er beslektede, men ikke identiske.

Oppsummering

Risikoveid net retention er et nyttig verktøy for investorer som ønsker å vurdere hvor effektivt de bruker risiko for å oppnå avkastning. Det gir et standardisert mål som gjør det mulig å sammenligne investeringer med ulik risikoprofil på en rettferdig måte.

For å beregne det trekker du den risikofrie renten fra avkastningen og deler på et risikomål, typisk standardavvik. Jo høyere tall, desto bedre risikojustert avkastning. Men husk at målet har begrensninger – det ser kun på historisk volatilitet og tar ikke hensyn til nedside-risiko eller fremtidige endringer.

Bruk risikoveid net retention sammen med andre analyser som totalavkastning, maksimalt tap og korrelasjon for å få et helhetlig bilde. Det er spesielt nyttig når du skal velge mellom flere fond eller aksjer, eller når du vil vurdere din egen porteføljes risikojusterte ytelse.

Husk at ingen enkeltmål kan fortelle hele historien. En klok investor ser på flere perspektiver og tar beslutninger basert på egne mål og risikotoleranse. Risikoveid net retention er et steg i riktig retning mot mer informerte investeringsvalg.