Risikoveid gjeldsgrad – Et nyansert mål på finansiell risiko

Hva er risikoveid gjeldsgrad?

Risikoveid gjeldsgrad er et nøkkeltall som brukes av aksjeinvestorer for å vurdere et selskaps finansielle risiko på en mer nyansert måte enn tradisjonell gjeldsgrad. Mens vanlig gjeldsgrad kun ser på forholdet mellom gjeld og egenkapital, justerer risikoveid gjeldsgrad for risikoen i selskapets eiendeler, inntjening eller bransje. Dette gjør det mulig å sammenligne selskaper med ulik risikoprofil på en mer rettferdig måte.

For eksempel vil et selskap i en stabil bransje som dagligvarer kunne tåle en høyere gjeldsgrad enn et teknologiselskap med volatil inntjening. Risikoveid gjeldsgrad fanger opp denne forskjellen ved å multiplisere den tradisjonelle gjeldsgraden med en risikofaktor, for eksempel beta. Beta måler aksjens volatilitet i forhold til markedet – en beta på 1,5 betyr at aksjen historisk har beveget seg 50 prosent mer enn markedet.

I praksis betyr dette at to selskaper med samme gjeldsgrad kan ha svært ulik risikoveid gjeldsgrad dersom de opererer i bransjer med forskjellig risiko. For investorer som ønsker å unngå ubehagelige overraskelser, er dette et nyttig verktøy for å få et mer realistisk bilde av den finansielle risikoen.

Forstå risikoveid gjeldsgrad

For å forstå risikoveid gjeldsgrad må man først ha kontroll på tradisjonell gjeldsgrad. Gjeldsgraden er forholdet mellom gjeld og egenkapital, og den forteller hvor mye selskapet er finansiert av lån i forhold til eiernes kapital. En høy gjeldsgrad betyr høyere finansiell risiko fordi selskapet må betale renter uavhengig av inntjening. Men ikke all gjeld er like risikabel. Kortsiktig gjeld kan være mer risikabelt enn langsiktig gjeld, og gjeld i et selskap med stabile kontantstrømmer er mindre risikabelt enn i et syklisk selskap.

Risikoveid gjeldsgrad tar hensyn til dette ved å vekte gjelden med en risikofaktor. Denne faktoren kan være basert på selskapets beta, bransjens volatilitet, eller kredittrating. Resultatet er et tall som bedre reflekterer den reelle risikoen for aksjonærene. For eksempel vil et selskap med høy beta (mye volatilitet) få en høyere risikoveid gjeldsgrad, selv om den tradisjonelle gjeldsgraden er moderat.

Det er viktig å merke seg at risikoveid gjeldsgrad ikke er et standardisert nøkkeltall med én universell formel. Ulike analytikere kan bruke ulike risikofaktorer, og derfor bør man alltid undersøke hvilken metode som er brukt før man sammenligner tall på tvers av selskaper.

Hvordan fungerer risikoveid gjeldsgrad?

Det finnes flere måter å beregne risikoveid gjeldsgrad på, men en vanlig tilnærming er å multiplisere den tradisjonelle gjeldsgraden med en risikofaktor. For eksempel: Risikoveid gjeldsgrad = (Gjeld / Egenkapital) × β (beta). Alternativt kan man bruke risikovektede eiendeler i stedet for totale eiendeler, slik banker gjør i Basel-regelverket, men for aksjeinvestorer er beta den mest tilgjengelige faktoren.

Tabellen under viser hvordan risikoveid gjeldsgrad kan variere for tre norske selskaper med ulik beta:

Det er viktig å huske at beta er basert på historiske data og kan endre seg over tid. Derfor bør man også vurdere fremtidsrettede risikoer, som endringer i bransjen eller makroøkonomiske forhold.

Historisk bakgrunn

Begrepet risikoveid gjeldsgrad er ikke like etablert som tradisjonell gjeldsgrad, men tanken om å justere for risiko har røtter i moderne porteføljeteori og kredittanalyse. På 1950-tallet utviklet Harry Markowitz teorien om at risiko må vurderes i sammenheng med avkastning. Senere, på 1970- og 80-tallet, ble beta et standard mål på systematisk risiko gjennom arbeidet til William Sharpe og andre.

Investorer begynte å justere nøkkeltall for risiko for å få et bedre sammenligningsgrunnlag. I Norge har Finanstilsynet og Norges Bank lenge brukt risikovektede mål i banktilsynet, men for aksjeinvestorer har det vært mindre utbredt. I de senere år har imidlertid flere analytikere tatt i bruk risikoveid gjeldsgrad for å vurdere selskaper med høy gjeld, spesielt i sykliske bransjer som olje, shipping og eiendom.

En milepæl var finanskrisen i 2008, da mange selskaper med tilsynelatende moderat gjeldsgrad fikk store problemer på grunn av høy underliggende risiko. Dette førte til økt interesse for mer risikojusterte mål. I dag er risikoveid gjeldsgrad et av flere verktøy i verktøykassen til profesjonelle investorer.

Praktisk eksempel

La oss se på to norske selskaper: Equinor (olje og gass) og Telenor (telekom). Equinor har en gjeldsgrad på 0,8 (gjeld på 400 milliarder NOK, egenkapital på 500 milliarder NOK). Telenor har en gjeldsgrad på 1,2 (gjeld på 200 milliarder NOK, egenkapital på 167 milliarder NOK). Uten risikoveiing ser Telenor mer risikabelt ut.

Men Equinor opererer i en syklisk bransje med høy volatilitet. La oss anta at Equinor har en beta på 1,4 og Telenor en beta på 0,7. Risikoveid gjeldsgrad for Equinor blir 0,8 × 1,4 = 1,12. For Telenor blir det 1,2 × 0,7 = 0,84. Når vi justerer for risiko, fremstår Equinor som det mest risikable selskapet, til tross for lavere tradisjonell gjeldsgrad.

Dette illustrerer hvorfor risikoveiing er viktig. En investor som kun ser på tradisjonell gjeldsgrad ville tro at Telenor er mer risikabelt, men etter justering for volatilitet er det Equinor som har høyest finansiell risiko. Eksempelet viser også at risikoveid gjeldsgrad kan hjelpe investorer å unngå å bli villedet av overfladiske tall.

Fordeler og ulemper

Fordelene med risikoveid gjeldsgrad er at den gir et mer rettferdig sammenligningsgrunnlag på tvers av bransjer og risikonivåer. Den hjelper investorer å identifisere selskaper som tilsynelatende har lav gjeld, men som likevel er risikable på grunn av volatilitet. I tillegg kan den avsløre selskaper med høy gjeld som faktisk er mindre risikable fordi de opererer i stabile markeder.

Ulempene er at risikofaktoren er subjektiv og kan variere avhengig av hvilket mål man bruker. Beta er for eksempel basert på historiske data og kan endre seg raskt. I tillegg tar ikke risikoveid gjeldsgrad hensyn til andre risikofaktorer som likviditet, operasjonell risiko eller rentefølsomhet. Derfor bør den brukes som et supplement til andre nøkkeltall, ikke som et isolert beslutningsgrunnlag.

En annen ulempe er at det kan være vanskelig å finne pålitelige beta-verdier for mindre, ikke-børsnoterte selskaper. For slike selskaper må man ofte bruke bransjegjennomsnitt, noe som reduserer presisjonen.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at risikoveid gjeldsgrad er et standardisert nøkkeltall som alle analytikere bruker på samme måte. I virkeligheten finnes det ingen offisiell definisjon, og ulike investorer kan beregne den forskjellig. Noen bruker beta, andre bruker kredittrating eller volatilitet i inntjening. Det er derfor viktig å spørre hvilken metode som er brukt når man ser tallet i en analyse.

En annen misforståelse er at en høy risikoveid gjeldsgrad alltid er negativt. For vekstselskaper kan høy gjeld være bevisst for å finansiere ekspansjon, og hvis avkastningen på investert kapital overstiger rentekostnadene, kan det være positivt for aksjonærene. Eksempler inkluderer mange teknologiselskaper som tar opp gjeld for å vokse raskt.

Det er også viktig å huske at risikoveid gjeldsgrad ikke sier noe om selskapets evne til å betjene gjelden. For å vurdere det trenger man kontantstrømanalyse og rentedekningsgrad. En høy risikoveid gjeldsgrad kombinert med svak kontantstrøm er et faresignal, mens samme tall med sterk kontantstrøm kan være akseptabelt.

Oppsummering

Risikoveid gjeldsgrad er et nyttig verktøy for aksjeinvestorer som ønsker et mer nyansert bilde av finansiell risiko. Ved å justere tradisjonell gjeldsgrad for risiko, kan man sammenligne selskaper på tvers av bransjer og unngå å bli villedet av overfladiske tall. Husk at risikofaktoren må velges med omhu, og at tallet bør sees i sammenheng med andre nøkkeltall som egenkapitalrentabilitet, rentedekningsgrad og kontantstrøm.

For norske investorer kan det være spesielt relevant i bransjer som olje, shipping og eiendom, hvor gjeld og risiko ofte går hånd i hånd. Ved å inkludere risikoveid gjeldsgrad i analysen får du et mer komplett bilde av selskapets økonomiske helse. Bruk det som et supplement, ikke en erstatning, for tradisjonell gjeldsgrad og andre finansielle mål.

Husk at ingen nøkkeltall alene kan fortelle hele historien. Kombiner risikoveid gjeldsgrad med kvalitativ vurdering av selskapets strategi, markedsposisjon og ledelse for å ta bedre investeringsbeslutninger.