Hva er rentefond active share?

Active share er et mål på hvor mye en portefølje avviker fra referanseindeksen. For rentefond viser den prosentandelen av fondets beholdning som ikke overlapper med indeksen. Hvis et fond har active share på 0 prosent, er det en ren indekskopi. Har det 100 prosent, deler det ingen posisjoner med indeksen i det hele tatt. I praksis ligger de fleste aktivt forvaltede norske rentefond et sted mellom 20 og 60 prosent.

Begrepet ble først utviklet for aksjefond, men har de siste årene blitt tatt i bruk også for rentefond. Årsaken er at investorer ønsker å forstå hvor mye aktiv forvaltning de faktisk betaler for. Et fond med høy active share krever mer analyse og handler oftere, noe som gir høyere kostnader. Derfor er det nyttig å vite om fondets forvalter virkelig tar aktive posisjoner eller bare følger indeksen tett.

I Norge har flere fondsforvaltere begynt å rapportere active share for rentefond i sine månedsrapporter. Finanstilsynet har også oppfordret til økt åpenhet om forvaltningsstrategi. For en investor som vurderer et rentefond, kan active share være et første hint om hvor aktivt fondet er, men det bør alltid sees i sammenheng med andre mål som tracking error og avkastning.

Forstå rentefond active share

Active share beregnes ved å sammenligne vekten av hver enkelt obligasjon i fondet med vekten av samme obligasjon i indeksen. Formelen er: Active Share = 1/2 × Σ | w_fond_i – w_indeks_i |, der w_fond_i er vekten av obligasjon i i fondet, og w_indeks_i er vekten i indeksen. Summen tas over alle obligasjoner som finnes i enten fondet eller indeksen. Divisjonen med 2 sikrer at målet ligger mellom 0 og 100 prosent.

For rentefond er det viktig å forstå at indekser ofte inneholder flere hundre eller tusenvis av obligasjoner, mens et aktivt forvaltet fond kanskje bare har 50–150 papirer. Det betyr at selv om fondet prøver å etterligne indeksen, vil det uunngåelig ha en viss active share fordi det ikke kan eie alle obligasjonene. Dette kalles «naturlig» active share og kan være 10–20 prosent selv for fond som i praksis er indeksnære.

En annen utfordring er at obligasjoner fra samme utsteder ofte har svært like egenskaper. For eksempel har en statsobligasjon med løpetid 5 år og en med 6 år nesten samme risikoprofil. Active share fanger ikke opp denne likheten – den teller bare om papiret finnes i porteføljen eller ikke. Derfor kan to fond med samme active share ha helt forskjellig grad av aktiv forvaltning i praksis.

Hvordan fungerer rentefond active share?

Forvaltere bruker active share som et verktøy for å kontrollere hvor mye de avviker fra indeksen. Hvis et fond har et mandat om å være «aktivt», vil forvalteren typisk sikte mot en active share på 40–60 prosent. Det oppnås ved å overvekte eller undervekte bestemte sektorer, løpetider eller kredittkvaliteter. For eksempel kan et norsk rentefond velge å ha 15 prosent i kommunale obligasjoner mot indeksens 10 prosent, og samtidig kutte statsobligasjoner fra 25 til 15 prosent.

Active share endrer seg over tid. Når en ny obligasjon utstedes og blir tatt inn i indeksen, må fondet enten kjøpe den eller akseptere et avvik. Tilsvarende, når fondet selger en obligasjon som fortsatt er i indeksen, øker active share. Mange fond rebalanserer jevnlig for å holde active share innenfor et ønsket intervall. Noen forvaltere har også en «target active share» som de rapporterer til investorene.

Det er viktig å merke seg at active share ikke sier noe om retningen på avviket. Et fond kan ha høy active share ved å ta kloke valg som gir meravkastning, eller ved å ta dårlige valg som gir mindreavkastning. Derfor må active share alltid vurderes sammen med fondets historiske avkastning og risiko. Et fond med høy active share og stabil meravkastning indikerer dyktig forvaltning, mens høy active share med store svingninger kan være et faresignal.

Historisk bakgrunn

Active share ble introdusert av professorene Martijn Cremers og Antti Petajisto i en akademisk artikkel fra 2009. De studerte amerikanske aksjefond og fant at fond med høy active share i gjennomsnitt hadde bedre avkastning enn fond med lav active share, etter justering for kostnader. Artikkelen fikk stor oppmerksomhet og førte til at begrepet ble tatt i bruk av både forvaltere og investorer verden over.

For rentefond kom active share senere i fokus. En av grunnene er at obligasjonsmarkeder er mindre transparente enn aksjemarkeder, og at det er vanskeligere å få tak i nøyaktige indeksdata. I Norge begynte flere fondsforvaltere å rapportere active share for rentefond rundt 2015–2017, etter press fra store institusjonelle investorer som KLP og Pensjonskassen for helseforetakene.

I dag er active share et standardmål i mange norske fondsprospekter. Finanstilsynet har også inkludert det i sine retningslinjer for god forvaltningsskikk. Likevel er det fortsatt uenighet blant fagfolk om hvor nyttig målet er for rentefond. Noen mener at tracking error og informasjonsratio gir et bedre bilde av forvalterens dyktighet, mens andre ser active share som et nyttig supplement.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt norsk rentefond som kaller seg «Norsk Aktivt Rente». Fondets referanseindeks er Oslo Børs Obligasjonsindeks, som består av 250 ulike obligasjoner utstedt i norske kroner. Fondet har 60 obligasjoner i porteføljen. For å finne active share sammenligner vi vektene.

Indeksen har 20 prosent i statsobligasjoner, 30 prosent i bankobligasjoner og 50 prosent i bedriftsobligasjoner. Fondet har 10 prosent i statsobligasjoner, 40 prosent i bankobligasjoner og 50 prosent i bedriftsobligasjoner. Avviket i stat er 10 prosentpoeng, i bank 10 prosentpoeng, og i bedrift 0 prosentpoeng. Summen av absolutte avvik er 20 prosentpoeng, delt på 2 gir en active share på 10 prosent.

Men dette er bare på sektornivå. Innenfor hver sektor er det også avvik på enkeltpapirer. Når vi tar med alle 250 indekspapirer og 60 fondspapirer, finner vi at fondet har en active share på 58 prosent. Det betyr at 58 prosent av porteføljens vekt er plassert i papirer som ikke er i indeksen, eller har en annen vekt enn indeksen. Dette er et typisk tall for et moderat aktivt norsk rentefond. Et mer indeksnært fond ville hatt active share på 20–30 prosent, mens et svært aktivt spesialfond kan komme opp i 80–90 prosent.

Fordeler og ulemper

Fordelen med active share er at det gir et enkelt og intuitivt mål på hvor aktivt et fond er forvaltet. Investorer kan raskt sammenligne fond og få en indikasjon på om de betaler for aktiv forvaltning eller bare får en dyr indekskopi. For fondsforvalteren er det et nyttig verktøy for å holde seg innenfor mandatet og kommunisere strategien til kundene.

Ulempene er flere. For det første sier active share ingenting om kvaliteten på de aktive posisjonene. Et fond kan ha høy active share og likevel prestere dårlig. For det andre kan active share være misvisende i rentemarkeder fordi mange obligasjoner har nesten identiske egenskaper. Et fond med 50 prosent active share kan i realiteten ha en portefølje som er svært lik indeksen når det gjelder rentefølsomhet og kredittrisiko.

En tredje ulempe er at active share er kostbart å beregne for små investorer. De fleste fond rapporterer det imidlertid i dag, så det er tilgjengelig. Likevel bør investorer være forsiktige med å tolke active share isolert. Det er bedre å se på en kombinasjon av active share, tracking error, avkastning, kostnader og forvalters erfaring.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at høy active share automatisk betyr bedre avkastning. Forskning viser at det ikke er noen garanti. Noen av de beste norske rentefondene har moderat active share, mens noen med svært høy active share har prestert dårlig. Active share måler bare avvik, ikke kvalitet.

En annen misforståelse er at active share er det samme som «aktiv andel» eller «aktive posisjoner». I praksis brukes begrepene om hverandre, men teknisk sett er active share et presist matematisk mål, mens «aktiv andel» kan være et løsere begrep. I norsk fondsrapportering brukes ofte «active share» på engelsk, men noen oversetter det til «aktivt avvik».

Mange tror også at active share er statisk. I virkeligheten endrer den seg hver gang fondet handler eller indeksen rebalanseres. Et fond som hadde 40 prosent active share i januar, kan ha 35 prosent i februar etter at forvalteren har justert porteføljen. Derfor bør investorer se på gjennomsnittlig active share over tid, ikke bare et øyeblikksbilde.

En siste misforståelse er at lav active share alltid er dårlig. For investorer som ønsker indeksnær eksponering og lave kostnader, er lav active share helt riktig. Det er først når man betaler høye forvaltningshonorarer at man bør forvente en viss grad av aktiv forvaltning.

Oppsummering

Active share er et nyttig mål for å forstå hvor mye et rentefond avviker fra referanseindeksen. Det gir investorer et første inntrykk av hvor aktivt fondet er forvaltet, men må alltid sees i sammenheng med andre faktorer som tracking error, kostnader og historisk avkastning. For norske rentefond ligger active share typisk mellom 20 og 60 prosent, men kan variere mye avhengig av strategi.

Når du vurderer et rentefond, bør du spørre forvalteren om deres mål for active share og hvordan de oppnår den. Sjekk også om active share har vært stabil over tid, eller om den svinger mye. Husk at høy active share ikke er et mål i seg selv – det er et verktøy for å oppnå meravkastning, og det krever dyktighet for å lykkes.

Til slutt: active share er bare én av mange brikker i puslespillet. En grundig fondsanalyse bør også omfatte forvalters erfaring, fondets mandat, risikomål og kostnader. Med denne kunnskapen kan du som investor ta bedre beslutninger og unngå å betale for aktiv forvaltning du ikke får.