Rapportert tapsavsetninger – forklaring for investorer

Hva er rapportert tapsavsetninger?

Rapportert tapsavsetninger, også kalt avsetning for tap på utlån eller kredittap, er en regnskapsmessig post som banker og andre finansforetak fører i resultatregnskapet. Den representerer et estimat over hvor mye av bankens utlån som sannsynligvis ikke vil bli tilbakebetalt. Selv om det kalles «avsetning», er det ikke penger som settes til side på en egen konto, men en kostnad som reduserer bankens rapporterte resultat.

For aksjeinvestorer er tapsavsetninger en av de viktigste indikatorene på kreditkvaliteten i en bank. Hvis avsetningene øker kraftig, kan det tyde på at banken har mange problemlån, noe som kan true utbytte og aksjekurs. Omvendt kan lave eller fallende tapsavsetninger signalisere en sunn utlånsportefølje og stabile inntekter.

I norske banker utgjør tapsavsetninger ofte flere milliarder kroner årlig. For eksempel satte DNB i 2023 av omtrent 4,5 milliarder kroner i tapsavsetninger, ned fra 6,1 milliarder året før. Slike tall får stor oppmerksomhet i kvartalsrapportene og kan flytte aksjekursen flere prosent på kort tid.

Forstå rapportert tapsavsetninger

For å forstå tapsavsetninger må man først skille mellom faktiske tap og forventede tap. Faktiske tap oppstår når en låntaker ikke betaler og banken må avskrive lånet. Forventede tap er derimot et estimat på fremtidige tap basert på historiske data, makroøkonomiske forhold og ledelsens vurdering. Bankene må, i henhold til IFRS 9, bokføre forventede tap allerede når lånet blir gitt, og deretter justere avsetningen etter hvert som risikoen endrer seg.

Rapportert tapsavsetninger er summen av disse årlige justeringene. Hvis banken mener at risikoen har økt (for eksempel på grunn av høyere arbeidsledighet eller fall i boligpriser), øker den avsetningen, noe som gir en kostnad i resultatregnskapet. Hvis risikoen avtar, kan avsetningen reduseres, og kostnaden blir lavere – eller til og med en inntekt dersom tidligere avsetninger viser seg å være for høye.

For investorer er det viktig å se på tapsavsetninger over tid, ikke bare et enkelt kvartal. En plutselig økning kan skyldes endrede økonomiske utsikter, men også at banken har oppdaget svakheter i enkelte sektorer. Sammenlign alltid tapsavsetninger med bankens totale utlån for å få et mål på tapsgraden (tapsavsetninger i prosent av utlån).

Hvordan fungerer rapportert tapsavsetninger?

Tapsavsetninger beregnes etter en tre-stegs modell under IFRS 9. Steg 1 gjelder lån som ikke har hatt vesentlig økt kredittrisiko siden første gangs innregning. Her avsettes det for forventet tap de neste 12 månedene. Steg 2 omfatter lån der risikoen har økt vesentlig, men som ennå ikke er misligholdt. Da avsettes det for forventet tap over hele lånets gjenstående løpetid. Steg 3 er for lån som er misligholdt eller på annen måte har objektive bevis for verdifall. Også her avsettes det for hele løpetiden, men ofte med høyere satser.

Bankene bruker avanserte modeller som tar hensyn til historiske tap, makroøkonomiske faktorer (BNP-vekst, arbeidsledighet, renter) og porteføljesammensetning. For eksempel kan en norsk bank øke tapsavsetningene med 20 % dersom Norges Bank hever styringsrenten kraftig, fordi høyere renter øker risikoen for mislighold blant husholdninger og bedrifter.

Rapporterte tapsavsetninger presenteres i resultatregnskapet som en egen linje, ofte kalt «tap på utlån» eller «nedskrivning på utlån». I balansen reduserer avsetningen verdien av utlånsporteføljen (brutto utlån minus tapsavsetninger = netto utlån). For investorer er det derfor viktig å følge med på både resultatlinjen og balanseposten.

Historisk bakgrunn

Før finanskrisen i 2008 brukte mange banker en såkalt «incurred loss»-modell, der tap først ble bokført når det var objektive bevis for at de hadde oppstått. Dette førte til at tapsavsetningene ofte kom for sent og var for lave i gode tider, noe som forsterket krisen. Etter krisen besluttet internasjonale regnskapsstandarder (IASB) å innføre en mer fremoverskuende modell.

IFRS 9 ble gjeldende fra 1. januar 2018 og erstattet IAS 39. Den nye standarden krever at banker avsetter for forventede tap allerede ved utlånstidspunktet, og at avsetningene oppdateres løpende basert på endringer i risiko. Dette har gjort tapsavsetningene mer volatile og mer sensitive for makroøkonomiske prognoser.

I Norge har Finanstilsynet og Norges Bank overvåket bankenes tapsavsetninger nøye, spesielt etter oljeprisfallet i 2014–2016 og under koronapandemien i 2020. Da pandemien rammet, økte norske banker tapsavsetningene kraftig i første halvår 2020, men mange av disse avsetningene ble senere tilbakeført da økonomien kom seg raskere enn ventet. Dette illustrerer hvor mye skjønn og usikkerhet som ligger i tallene.

Praktisk eksempel

La oss se på et forenklet eksempel med en norsk sparebank, for eksempel Sparebanken Sør. Anta at banken ved utgangen av 2023 har brutto utlån på 50 milliarder kroner. I resultatregnskapet for 2023 rapporterer den tapsavsetninger på 350 millioner kroner, mot 280 millioner året før.

Videre kan vi sammenligne med en konkurrent, for eksempel DNB, som samme år hadde en tapsgrad på 0,45 %. Hvis Sparebanken Sør har høyere tapsgrad enn DNB over flere år, kan det indikere høyere risiko, men også at banken har en annen kundesammensetning (for eksempel mer eiendomsutvikling). Slike sammenligninger er nyttige for å vurdere aksjens risikoprofil.

Fordeler og ulemper

Fordeler: Tapsavsetninger gir et mer rettidig bilde av bankens kredittrisiko enn tidligere modeller. Investorer får tidligere varsler om potensielle problemer, noe som kan redusere overraskelser. Videre tvinger IFRS 9 bankene til å være mer fremoverskuende og systematiske i risikovurderingen, noe som styrker regnskapskvaliteten.

Ulemper: Avsetningene er i stor grad basert på skjønn og modellforutsetninger. To banker med identiske porteføljer kan rapportere svært forskjellige tapsavsetninger fordi de bruker ulike økonomiske scenarioer eller vekter. Dette gjør sammenligninger vanskelig. I tillegg kan tapsavsetninger være prosykliske: i nedgangstider øker de og forsterker resultatnedgangen, mens i oppgangstider reduseres de og øker resultatet kunstig.

For aksjeinvestorer er den største ulempen at tapsavsetninger ofte kommer som en overraskelse. En bank kan rapportere gode inntekter, men samtidig øke tapsavsetningene kraftig på grunn av endrede makroforhold, noe som kan sende aksjen ned. Derfor bør man alltid lese ledelsens kommentarer og noter for å forstå årsakene bak endringene.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Tapsavsetninger er penger som banken har satt til side. Nei, det er en regnskapsmessig kostnad som reduserer egenkapitalen, men pengene er ikke øremerket. Banken kan fortsatt bruke dem til utlån eller utbytte, så lenge myndighetenes kapitalkrav er oppfylt.

Misforståelse 2: Høye tapsavsetninger betyr at banken går dårlig. Ikke nødvendigvis. Høye avsetninger kan skyldes forsiktighet eller endrede økonomiske utsikter, og de kan senere bli tilbakeført hvis tapene ikke materialiserer seg. Det er viktig å skille mellom faktiske tap og avsetninger.

Misforståelse 3: Rapportert tapsavsetninger er det samme som nedskrivning på enkeltlån. Nei, tapsavsetninger er en samlet post for hele porteføljen, mens nedskrivning på enkeltlån er en konkret verdireduksjon av et spesifikt lån som er misligholdt. Tapsavsetninger inkluderer både individuelle nedskrivninger og kollektive avsetninger for forventede tap.

Oppsummering

Rapportert tapsavsetninger er en sentral størrelse for investorer som analyserer bankaksjer. Det er et estimat på forventede kredittap, bokført etter IFRS 9, og påvirker både resultat og balanse. For å tolke tallene riktig må man se på utviklingen over tid, sammenligne med andre banker og forstå hvilke forutsetninger som ligger bak. Selv om tapsavsetninger gir et mer fremoverskuende bilde, er de beheftet med usikkerhet og skjønn. En grundig gjennomgang av kvartals- og årsrapporter, spesielt notene om kredittrisiko, er derfor avgjørende for å unngå overraskelser.