Hva er quantitative easing? En enkel forklaring for investorer

Hva er quantitative easing?

Quantitative easing, ofte forkortet QE, er et pengepolitisk virkemiddel som sentralbanker tar i bruk når den ordinære pengepolitikken ikke lenger strekker til. Normalt styrer sentralbanken økonomien ved å sette en styringsrente – for eksempel Norges Banks foliorente. Når renten kuttes, blir det billigere å låne penger, noe som stimulerer forbruk og investeringer. Men hva skjer når renten allerede er null, eller så lav at ytterligere kutt har liten effekt? Da kan sentralbanken ty til kvantitative lettelser.

I stedet for å justere en kortsiktig rente, kjøper sentralbanken store mengder finansielle aktiva – typisk statsobligasjoner, men også pantesikrede verdipapirer og til og med aksjefond i noen tilfeller. Disse kjøpene betaler sentralbanken med nyopprettede penger, noe som øker pengemengden i økonomien. Formålet er å presse ned langsiktige renter, øke likviditeten i bankene og oppmuntre til utlån og investeringer.

Begrepet «kvantitative» viser til at sentralbanken fokuserer på mengden penger i omløp, i motsetning til prisen på penger (renten). «Letting» (lettelser) indikerer at målet er å gjøre finansielle forhold lettere – altså mer stimulerende. QE er altså en form for utradisjonell pengepolitikk som først og fremst tas i bruk i krisetider, når den tradisjonelle verktøykassen er tom.

Forstå quantitative easing

For å forstå QE må vi først se på hvordan en sentralbank normalt påvirker økonomien. Sentralbanken setter en styringsrente, som er renten bankene får på innskudd eller må betale for lån i sentralbanken. Denne renten påvirker videre alle andre renter i økonomien – fra boliglån til bedriftslån. Når sentralbanken kutter styringsrenten, blir det billigere å låne, og både husholdninger og bedrifter bruker mer penger. Økt etterspørsel fører til høyere aktivitet og kan bidra til å nå inflasjonsmålet.

Problemet oppstår når styringsrenten er nær null. Da har sentralbanken lite handlingsrom til å kutte mer. Dette kalles «nullrentegrensen» eller «zero lower bound». I en dyp resesjon kan det likevel være behov for ytterligere stimulans. QE er da et alternativ som virker gjennom andre kanaler enn renten. Ved å kjøpe statsobligasjoner driver sentralbanken opp prisene på disse obligasjonene, noe som presser avkastningen (renten) ned. Siden statsobligasjoner er referansepunkt for mange andre lån, faller også andre langsiktige renter.

I tillegg øker QE bankenes reserver i sentralbanken. Bankene får mer penger tilgjengelig, og forhåpentligvis øker utlånene til bedrifter og husholdninger. Den økte pengemengden kan også svekke valutaen, noe som gjør eksporten mer konkurransedyktig. Samlet sett er QE ment å stimulere etterspørselen og forhindre deflasjon. Det er viktig å huske at QE ikke er det samme som å «trykke penger» i tradisjonell forstand – pengene skapes elektronisk og sirkulerer i finanssystemet, men kan over tid påvirke inflasjonen.

Hvordan fungerer quantitative easing?

QE gjennomføres ved at sentralbanken går inn i det åpne markedet og kjøper verdipapirer. I praksis skjer dette ofte gjennom auksjoner der sentralbanken annonserer at den vil kjøpe et bestemt beløp av statsobligasjoner med en viss løpetid. Selgerne – som kan være pensjonsfond, forsikringsselskaper eller banker – mottar betaling i form av nye sentralbankreserver. Disse reservene blir stående på bankenes kontoer i sentralbanken og kan brukes til å gjøre nye utlån eller kjøpe andre aktiva.

Effekten på rentene kan illustreres med en enkel tabell som sammenligner tradisjonell pengepolitikk og QE:

Det er viktig å forstå at QE ikke gir penger direkte til husholdninger. Pengene går først til finansielle aktører, som deretter kan velge å låne dem videre eller investere dem. Derfor er overføringsmekanismen indirekte og kan ta tid. Effekten avhenger av bankenes vilje til å låne ut og bedrifters og husholdningers vilje til å låne og bruke penger.

Historisk bakgrunn

Quantitative easing ble først tatt i bruk av den japanske sentralbanken (Bank of Japan) på begynnelsen av 2000-tallet, etter at Japan hadde opplevd et tiår med stagnasjon og deflasjon. Styringsrenten var allerede null, men økonomien kom seg ikke. Sentralbanken begynte da å kjøpe statsobligasjoner og andre aktiva for å øke pengemengden og presse opp inflasjonen. Resultatene var blandede, men QE ble likevel sett på som et mulig verktøy i ekstreme situasjoner.

Den store testen kom under finanskrisen i 2008. Den amerikanske sentralbanken (Fed) kuttet styringsrenten til nesten null, men økonomien fortsatte å falle. I november 2008 annonserte Fed sitt første QE-program – kjøp av pantesikrede verdipapirer og statsobligasjoner for flere hundre milliarder dollar. Dette ble fulgt av QE2 i 2010 og QE3 i 2012. Totalt kjøpte Fed verdipapirer for over 3,5 billioner dollar. Mange økonomer mener at disse tiltakene forhindret en ny depresjon og bidro til å stabilisere finansmarkedene.

Europa fulgte etter. Den europeiske sentralbanken (ECB) startet sitt eget QE-program i 2015, etter flere år med lav inflasjon og svak vekst i eurosonen. ECB kjøpte hovedsakelig statsobligasjoner fra medlemslandene, men også andre verdipapirer. Programmet varte til slutten av 2018 og ble gjenopptatt under pandemien. I Norge har Norges Bank tradisjonelt vært mer tilbakeholden med utradisjonelle tiltak, men under koronapandemien i 2020 gjennomførte de et begrenset program med kjøp av statsobligasjoner og sertifikater for å sikre likviditet og fungerende markeder.

Praktisk eksempel

La oss tenke oss et tenkt scenario i Norge. Anta at norsk økonomi er i en dyp resesjon, og Norges Bank har allerede satt styringsrenten til 0,0 %. Likevel er det lite aktivitet, arbeidsledigheten stiger, og inflasjonen er langt under målet på 2 %. Norges Bank bestemmer seg da for å sette i gang et QE-program på 100 milliarder kroner.

Sentralbanken begynner å kjøpe norske statsobligasjoner med løpetid på 5 og 10 år. Når de kjøper, øker etterspørselen etter disse obligasjonene, noe som presser prisene opp og rentene ned. Før QE var renten på 10-årige statsobligasjoner 1,5 %. Etter omfattende kjøp faller den til 0,8 %. Dette gjør at også boliglånsrenter og bedriftslån blir billigere, fordi bankene bruker statsrenten som referanse.

Bankene som solgte obligasjonene til Norges Bank, sitter nå med store mengder sentralbankreserver. En av disse bankene, la oss kalle den BankNord, får inn 5 milliarder kroner. BankNord kan nå velge å låne ut mer til bedrifter og husholdninger. For eksempel kan de tilby et lån til en mellomstor bedrift som vil investere i ny maskinpark. Bedriften tar lånet, kjøper maskiner, og dermed øker aktiviteten i økonomien. Flere blir ansatt, og forbruket øker. Samtidig kan den svakere kronen som følge av QE gjøre norske eksportvarer billigere for utlandet, noe som gir et ekstra løft.

Etter hvert som økonomien tar seg opp, vil Norges Bank gradvis avvikle QE-programmet, og til slutt begynne å selge tilbake obligasjonene (kvantitativ innstramming) for å unngå overoppheting. Dette eksempelet viser hvordan QE i teorien kan virke gjennom flere kanaler for å stimulere en økonomi i krise.

Fordeler og ulemper

Fordelene med QE er flere. For det første kan det gi et kraftig stimulans når renten allerede er null. Ved å senke langsiktige renter og øke pengemengden, kan QE bidra til å forhindre deflasjon og få i gang økonomien igjen. For det andre kan QE stabilisere finansmarkedene ved å fungere som en kjøper i siste instans, slik det ble sett under finanskrisen og pandemien. For det tredje kan QE svekke valutaen, noe som hjelper eksportnæringen.

Ulempene er imidlertid betydelige. En av de største bekymringene er inflasjon. Hvis QE fører til for mye penger i omløp uten tilsvarende økning i produksjonen, kan prisene stige raskt. Så langt har dette ikke skjedd i stor skala i USA eller Europa, men risikoen er til stede. En annen ulempe er at QE kan blåse opp prisbobler i aksjer, boliger og andre aktiva. Når rentene er svært lave, søker investorer høyere avkastning i risikofylte aktiva, noe som kan føre til overprising og senere krakk.

I tillegg kan QE øke ulikheten. De som eier aksjer og boliger, drar nytte av stigende priser, mens de som sparer i banken får svært lav rente. Videre kan QE gjøre det vanskeligere for pensjonsfond og forsikringsselskaper å oppnå nødvendig avkastning. Til slutt er det en risiko for at sentralbanken blir for avhengig av QE og mister troverdighet når den skal trekke seg ut. Overgangen fra QE til QT (kvantitativ innstramming) må håndteres varsomt for å unngå markedsuro.

Vanlige misforståelser

En av de vanligste misforståelsene er at QE er det samme som å trykke penger og dele dem ut til befolkningen. I virkeligheten skapes pengene elektronisk og går til finansielle institusjoner i bytte mot verdipapirer. Husholdninger får ikke penger rett i lommen. Pengene må sirkulere gjennom banklån og investeringer før de når den virkelige økonomien.

En annen misforståelse er at QE alltid fører til høy inflasjon. Historien viser at til tross for massive QE-programmer i USA, Japan og Europa, har inflasjonen holdt seg lav i mange år. Årsaken er at pengene ofte blir liggende som reserver i bankene i stedet for å bli lånt ut, særlig når etterspørselen etter lån er svak. Først når økonomien tar seg opp og bankene begynner å låne ut mer, kan inflasjonen stige.

En tredje misforståelse er at QE er det samme som statsgjeld. Sentralbanken kjøper riktignok statsobligasjoner, men dette er ikke det samme som at staten låner penger av seg selv. Sentralbanken er uavhengig, og kjøpene skjer i annenhåndsmarkedet, ikke direkte fra staten. QE øker sentralbankens balanse, men statens gjeld til private investorer reduseres tilsvarende. Nettoeffekten på statsgjelden er kompleks og avhenger av hvordan overskudd fra sentralbanken håndteres.

Oppsummering

Quantitative easing er et kraftig, men kontroversielt verktøy i sentralbankens verktøykasse. Det tas i bruk når tradisjonelle rentekutt ikke lenger er mulige eller tilstrekkelige. Ved å kjøpe verdipapirer øker sentralbanken pengemengden, presser ned langsiktige renter og stimulerer låneaktivitet. Historiske eksempler fra Japan, USA og Europa viser at QE kan bidra til å stabilisere økonomier i dype kriser, men effekten er usikker og kan ha bivirkninger som økt ulikhet og risiko for bobler.

For investorer er det viktig å forstå QE fordi det påvirker aksjemarkeder, obligasjonsrenter og valutakurser. Perioder med QE har ofte vært forbundet med stigende aksjekurser og lave obligasjonsrenter. Når sentralbanken signaliserer en avvikling av QE (tapering) eller går over til kvantitativ innstramming, kan markedene reagere med volatilitet. Å følge med på sentralbankenes kommunikasjon om QE er derfor en nyttig del av enhver investors verktøykasse.

Oppsummert er QE et eksempel på at pengepolitikken må tilpasse seg ekstraordinære omstendigheter. Selv om verktøyet har blitt mer vanlig siden finanskrisen, er det fortsatt gjenstand for debatt blant økonomer. For den vanlige investor er hovedpoenget at QE skaper et miljø med lave renter og rikelig likviditet, noe som kan påvirke alle deler av porteføljen.