Hva er en preferanseaksje? - Forklaring for norske investorer

Hva er preferanseaksje?

En preferanseaksje er en hybrid egenkapitalandel som kombinerer egenskaper fra både ordinære aksjer og obligasjoner. Innehaveren får en fortrinnsrett – derav navnet «preferanse» – til utbytteutbetalinger og til tilbakebetaling av innskutt kapital dersom selskapet avvikles. Til gjengjeld har preferanseaksjonæren sjelden stemmerett på generalforsamlingen. Dette gjør instrumentet attraktivt for investorer som ønsker en mer forutsigbar inntektsstrøm enn ordinære aksjer, men som likevel vil være med på selskapets verdivekst i begrenset grad.

I praksis fungerer en preferanseaksje som et verdipapir med et fast årlig utbytte, ofte uttrykt som en prosentsats av pålydende verdi. For eksempel kan en preferanseaksje ha pålydende 100 kroner og gi 6 kroner i årlig utbytte, tilsvarende 6 prosent direkteavkastning. Utbyttet utbetales før eventuelt utbytte til ordinære aksjonærer, men etter at selskapet har betalt renter på gjeld.

Det finnes flere varianter av preferanseaksjer. De vanligste er kumulative og ikke-kumulative, samt deltakende og ikke-deltakende. Kumulative preferanseaksjer innebærer at dersom selskapet et år ikke betaler utbytte, vil det utestående beløpet hope seg opp og må betales før ordinære aksjonærer kan få utbytte i fremtiden. Ikke-kumulative gir derimot ingen slik akkumulering – utbyttet bortfaller om det ikke vedtas.

For norske investorer er preferanseaksjer mest aktuelle i selskaper med stabil kontantstrøm, som eiendomsselskaper (f.eks. Norwegian Property) eller banker. De kan også benyttes i oppkjøpsfinansiering og som en måte å hente kapital uten å fortynne stemmeretten til eksisterende eiere. Samtidig er markedet for preferanseaksjer i Norge relativt lite likvidt, noe som kan gjøre kjøp og salg utfordrende.

Forstå preferanseaksje

For å forstå preferanseaksjer må man først se på hvordan selskapets kapitalstruktur er bygd opp. Kreditorene (banker, obligasjonseiere) har førsteprioritet på inntekter og verdier. Deretter kommer preferanseaksjonærene, og til slutt de ordinære aksjonærene. Denne hierarkiske rekkefølgen er avgjørende for risikovurderingen. Preferanseaksjer er tryggere enn ordinære aksjer, men mer risikable enn gjeld.

En viktig egenskap er at utbyttet på preferanseaksjer ofte er fast og ikke kan økes. Selskapet kan likevel velge å ikke betale utbytte, men da kan de som regel ikke betale utbytte til ordinære aksjonærer før preferanseutbyttet er dekket. For kumulative preferanseaksjer vil ubetalte utbytter akkumuleres som en forpliktelse, selv om de ikke bokføres som gjeld. Dette kan over tid presse selskapets likviditet.

Preferanseaksjer kan også ha en innløsningsrett (call-opsjon) for selskapet, som gir det mulighet til å kjøpe tilbake aksjene til en forhåndsavtalt pris etter en viss tid. Dette er vanlig for å gi selskapet fleksibilitet til å endre kapitalstrukturen. For investoren betyr det at avkastningen kan bli begrenset dersom selskapet innløser aksjene når rentene faller.

I Norge reguleres preferanseaksjer av aksjeloven. Loven stiller krav om at preferanserettigheter må fremgå av selskapets vedtekter. Det er også vanlig at preferanseaksjer har en høyere pålydende verdi enn ordinære aksjer, og de kan være børsnotert eller unotert. For å vurdere en preferanseaksje må investoren se på selskapets evne til å betale utbytte, utbyttehistorikk, og eventuelle innløsningsvilkår.

Hvordan fungerer preferanseaksje?

Mekanikken bak en preferanseaksje kan best forklares gjennom et eksempel. Tenk deg at selskapet «Norsk Eiendom AS» utsteder 100 000 preferanseaksjer med pålydende 200 kroner per aksje. Det årlige utbyttet er fastsatt til 8 prosent av pålydende, altså 16 kroner per aksje. Selskapet henter dermed inn 20 millioner kroner i ny egenkapital. Investorene kjøper aksjene for å få en jevn utbyttestrøm, men de får ikke stemme på generalforsamlingen.

Hvert år må selskapet først betale utbytte til preferanseaksjonærene før det kan vurdere utbytte til ordinære aksjonærer. Hvis overskuddet et år bare er 10 millioner kroner, må 1,6 millioner kroner (100 000 aksjer × 16 kr) gå til preferanseaksjonærene. Resten, 8,4 millioner kroner, kan disponeres til ordinære aksjonærer eller beholdes. Dersom overskuddet er for lavt til å dekke preferanseutbyttet, og aksjene er kumulative, vil det ubetalte beløpet påløpe og må betales senere før ordinære aksjonærer får noe.

Ved en eventuell avvikling av selskapet har preferanseaksjonærene krav på å få tilbake pålydende verdi (200 kroner per aksje) før ordinære aksjonærer får noe. Men de står likevel etter kreditorene. Dersom selskapet har mer gjeld enn verdier, kan preferanseaksjonærene tape hele investeringen.

Prisen på en preferanseaksje i annenhåndsmarkedet påvirkes av rentenivået. Hvis markedsrenten stiger, faller verdien av det faste utbyttet, og kursen går ned. Omvendt stiger kursen når rentene faller. Dette gjør preferanseaksjer rentefølsomme, på samme måte som obligasjoner. I tillegg påvirkes kursen av selskapets kredittverdighet. En investor som kjøper en preferanseaksje til underkurs kan oppnå en høyere effektiv avkastning enn det nominelle utbyttet.

Historisk bakgrunn

Preferanseaksjer har røtter tilbake til 1800-tallet, da jernbaneselskaper i USA og Storbritannia trengte store mengder kapital til utbygging. For å tiltrekke seg forsiktige investorer ble det utstedt aksjer med prioritet til utbytte, men uten stemmerett. Dette ga selskapene mulighet til å hente penger uten å gi fra seg kontrollen. I løpet av 1900-tallet ble preferanseaksjer særlig populære i USA, der de ble brukt av offentlige verker, banker og industriselskaper.

I Norge har preferanseaksjer tradisjonelt hatt en mer beskjeden rolle. Frem til 1990-tallet var de lite utbredt, men i forbindelse med bankkrisen og senere eiendomsboom ble de tatt i bruk for å styrke egenkapitalen. For eksempel utstedte flere sparebanker preferanseaksjer for å oppfylle kapitaldekningskrav. I dag finnes det et titalls børsnoterte preferanseaksjer på Oslo Børs, blant annet i Norwegian Property og noen shipping-selskaper.

Internasjonalt har preferanseaksjer fått fornyet oppmerksomhet etter finanskrisen i 2008, da myndigheter i USA brukte dem som et verktøy for å redde banker. Staten kjøpte preferanseaksjer i store banker som Citigroup og Bank of America, noe som ga staten en prioritert avkastning samtidig som bankene beholdt kontrollen. I Norge har staten også benyttet preferanseaksjer, for eksempel i forbindelse med redningspakker under koronapandemien, der selskapet Norwegian Air Shuttle fikk statsgaranterte lån og senere utstedte preferanseaksjer til staten.

Utviklingen viser at preferanseaksjer er et fleksibelt finansieringsinstrument som kan tilpasses ulike behov. I lavrentemiljøer har de vært attraktive for investorer på jakt etter avkastning, mens de i høykonjunktur ofte blir innløst av selskapene for å redusere kapitalkostnaden.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt, men realistisk norsk eksempel. Selskapet «Bergen Bolig AS» eier en portefølje av utleieboliger og trenger 50 millioner kroner til nytt prosjekt. Selskapet ønsker ikke å øke gjelden ytterligere, men heller ikke å gi fra seg kontrollen til nye ordinære aksjonærer. Derfor utsteder de 250 000 preferanseaksjer med pålydende 200 kroner per aksje, totalt 50 millioner kroner. Det årlige utbyttet settes til 7 prosent av pålydende, altså 14 kroner per aksje.

En investor, Kari, kjøper 500 preferanseaksjer for 100 000 kroner. Hun får årlig utbytte på 500 × 14 = 7 000 kroner, som tilsvarer 7 prosent direkteavkastning. Utbyttet utbetales kvartalsvis med 1 750 kroner. Kari har ingen stemmerett, men hun har prioritet foran de ordinære aksjonærene. Dersom Bergen Bolig AS går konkurs, har hun krav på 200 kroner per aksje (100 000 kroner) før de ordinære aksjonærene får noe – men etter at bankene har fått sitt.

Etter tre år faller markedsrenten, og kursen på preferanseaksjen stiger til 220 kroner. Kari kan selge aksjene og oppnå en kursgevinst på 10 prosent i tillegg til utbyttene. Alternativt kan selskapet benytte en innløsningsklausul og kjøpe tilbake aksjene til 200 kroner, noe som ville gitt Kari kun utbyttene. Derfor må hun være oppmerksom på innløsningsvilkårene.

Dette eksemplet illustrerer hvordan preferanseaksjer kan gi en stabil inntekt, men også at avkastningen avhenger av renteutvikling og selskapets beslutninger. For selskapet er fordelen at de får kapital uten å fortynne stemmeretten, og utbyttet er skattemessig fradragsberettiget? Nei, utbytte er ikke fradragsberettiget for selskapet, men det er en egenkapitalkostnad. Likevel kan det være gunstigere enn gjeld i perioder med lav skattesats.

Fordeler og ulemper

Fordeler for investoren:

• Prioritert utbytte: Du får utbetalt før ordinære aksjonærer, noe som gir mer forutsigbar inntekt.
• Høyere avkastning enn obligasjoner: Historisk har preferanseaksjer gitt bedre direkteavkastning enn tilsvarende rentepapirer.
• Lavere risiko enn ordinære aksjer: Ved avvikling har du fortrinnsrett til verdiene.
• Mulighet for kursgevinst ved rentefall.

Ulemper for investoren:

• Begrenset oppside: Utbyttet er fast, så du deltar ikke i selskapets vekst på samme måte som ordinære aksjonærer.
• Ingen stemmerett: Du kan ikke påvirke selskapets strategi.
• Renterisiko: Kursen faller når rentene stiger, akkurat som for obligasjoner.
• Likviditetsrisiko: Preferanseaksjer handles ofte i tynne markeder, noe som kan gjøre det vanskelig å selge.

Fordeler for selskapet:

• Kapital uten stemmerett: Eksisterende eiere beholder kontrollen.
• Fleksibelt utbytte: Selskapet kan stanse utbytte uten å være i mislighold (for ikke-kumulative).
• Styrker egenkapitalen: Forbedrer soliditetsmål uten å øke gjeldsgraden.

Ulemper for selskapet:

• Høyere kapitalkostnad: Utbyttet er ofte høyere enn renten på gjeld.
• Kumulative preferanseaksjer kan skape en opphopning av ubetalte utbytter som må dekkes før ordinært utbytte.
• Ved innløsning må selskapet ha tilgjengelig kapital, noe som kan være en byrde.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at preferanseaksjer er like trygge som obligasjoner. Selv om de har prioritet, er de fortsatt egenkapital og ikke gjeld. Selskapet kan stanse utbytte uten å gå konkurs, og ved avvikling får preferanseaksjonærene kun utbetalt dersom det er verdier igjen etter at kreditorene er dekket. I verste fall kan hele investeringen gå tapt.

En annen misforståelse er at alle preferanseaksjer er kumulative. Mange er ikke-kumulative, noe som betyr at uteblitt utbytte er tapt for alltid. Investorer må derfor lese vedtektene nøye. I Norge er kumulative preferanseaksjer mest vanlig, men det finnes unntak.

Noen tror også at preferanseaksjer alltid gir høyere avkastning enn ordinære aksjer. Det er ikke nødvendigvis sant. I perioder med sterk vekst kan ordinære aksjer gi langt høyere totalavkastning gjennom kursstigning og økt utbytte. Preferanseaksjer gir derimot stabil, men begrenset avkastning.

Til slutt forveksles preferanseaksjer ofte med hybridobligasjoner. Hybridobligasjoner er gjeld med evigvarende løpetid og etterstilt prioritet, men de har likevel noen likhetstrekk. Forskjellen er at hybridobligasjoner har en renteforpliktelse, mens preferanseaksjer gir utbytte som kan stanses uten mislighold.

Oppsummering

Preferanseaksjer er et nyttig finansielt instrument som gir investorer en prioritert, men begrenset avkastning, og selskaper en måte å hente egenkapital uten å gi fra seg kontroll. De befinner seg et sted mellom aksjer og obligasjoner i risikospekteret, og passer best for investorer som ønsker jevn inntekt og er villige til å akseptere moderat risiko.

For norske investorer er det viktig å forstå vilkårene for den enkelte preferanseaksjen – om den er kumulativ eller ikke, om den har innløsningsrett, og hvordan prioriteten er ved avvikling. Markedet for preferanseaksjer i Norge er begrenset, men det finnes muligheter på Oslo Børs, særlig innen eiendom og finans.

Før du investerer, bør du vurdere selskapets soliditet, utbyttehistorikk og renteutsikter. Preferanseaksjer er ikke egnet for kortsiktig spekulasjon, men kan være et godt supplement i en diversifisert portefølje for langsiktig inntekt. Husk at all investering innebærer risiko, og at historisk avkastning ikke er en garanti for fremtiden.