Hva er positiv screening? – En enkel forklaring for investorer

Hva er positive screening?

Positiv screening er en metode for å velge aksjer eller fond basert på positive kriterier innen bærekraft. I stedet for å ekskludere selskaper som driver med olje, våpen eller tobakk (negativ screening), ser man aktivt etter selskaper som utmerker seg på områder som miljø, sosiale forhold og god eierstyring (ESG). Målet er å investere i selskaper som bidrar positivt til samfunnet og samtidig har potensial for god avkastning.

Metoden kalles også «best-in-class» fordi man velger de beste selskapene innenfor hver bransje, uavhengig av sektor. For eksempel kan et fond som bruker positiv screening velge et oljeselskap som har redusert sine utslipp mest, fremfor å ekskludere hele oljebransjen. Dette gir en mer nyansert tilnærming enn ren eksklusjon.

Positiv screening er særlig populært blant investorer som ønsker å kombinere etisk bevissthet med økonomisk avkastning. I Norge tilbyr flere store forvaltere som KLP, Storebrand og Nordea fond som benytter positiv screening. Disse fondene har ofte klare kriterier for hva som regnes som «positivt», og de publiserer jevnlig rapporter om sine investeringer.

Forstå positive screening

For å forstå positiv screening må man først skille mellom de ulike ESG-strategiene. Negativ screening handler om å unngå selskaper med dårlig praksis, mens positiv screening handler om å fremme de gode. Det finnes også «normbasert screening», der man ekskluderer selskaper som bryter internasjonale normer, og «impact investing», der man aktivt søker målbare samfunnseffekter.

Det er viktig å merke seg at positiv screening ikke nødvendigvis betyr at man kun investerer i «grønne» selskaper som fornybar energi. Man kan også inkludere tradisjonelle selskaper som jobber aktivt med å forbedre sin bærekraft. For eksempel kan et bilprodusent som satser tungt på elbiler bli vurdert positivt, selv om de fortsatt produserer forbrenningsmotorer.

Hvordan fungerer positive screening?

Prosessen starter med at investoren eller fondsforvalteren definerer hvilke positive kriterier som skal legges til grunn. Vanlige kriterier er lave klimagassutslipp, godt arbeidsmiljø, mangfold i styret, og transparent rapportering. Kriteriene kan vektes ulikt avhengig av hva investoren mener er viktigst.

Deretter samles data inn fra selskapene, ofte via tredjeparts ESG-ratingbyråer som MSCI, Sustainalytics eller ISS. Disse byråene gir hvert selskap en poengsum basert på en rekke faktorer. For eksempel kan et selskap få A-rating på miljø, B på sosiale forhold og C på eierstyring, noe som gir en samlet vurdering.

Etter at dataene er samlet, sorteres selskapene etter poengsum. Investoren velger så de selskapene som ligger over en bestemt terskel, for eksempel de 25 prosent beste i hver bransje. Noen fond kombinerer positiv screening med andre strategier, som å ekskludere selskaper med kontroversielle våpen eller alvorlige brudd på menneskerettigheter.

For å illustrere kan vi tenke oss et fond som rangerer alle selskaper på Oslo Børs. Tabellen under viser et forenklet eksempel på hvordan tre selskaper kan scores:

Historisk bakgrunn

Bærekraftige investeringer har røtter tilbake til 1700-tallet, da religiøse grupper unngikk investeringer i våpen og alkohol. Den moderne ESG-bevegelsen vokste frem på 1960- og 70-tallet, med fokus på apartheid og miljø. Negativ screening var lenge den dominerende metoden.

På 1990-tallet begynte investorer å innse at eksklusjon alene ikke fremmer positive endringer. Samtidig økte tilgangen på ESG-data, og flere studier viste at selskaper med god bærekraftspraksis ofte hadde lavere risiko og bedre langsiktig avkastning. Dette førte til utviklingen av positiv screening og best-in-class-strategier.

I Norge har Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) vært en pådriver for bærekraftige investeringer. Selv om fondet hovedsakelig bruker negativ screening (eksklusjon av visse selskaper), har det også krav om aktivt eierskap og påvirkning. Mange norske fondsforvaltere har deretter tatt i bruk positiv screening for å differensiere seg i markedet.

I dag er positiv screening en etablert praksis, og flere norske livsforsikringsselskaper og pensjonskasser krever at forvalterne bruker slike metoder. EU-taksonomien og nye rapporteringskrav (CSRD) har også gjort det enklere å sammenligne selskaper.

Praktisk eksempel

La oss ta et tenkt norsk fond kalt «Bærekraft Topp 30». Fondet bruker positiv screening for å velge 30 selskaper fra Oslo Børs med best ESG-score. Kriteriene inkluderer lave CO2-utslipp, høy andel kvinnelige styremedlemmer, og gode arbeidsforhold.

Fondet analyserer alle selskaper på børsen og rangerer dem. Blant selskapene som kommer best ut, finner vi for eksempel Tomra Systems (resirkulering), Gjensidige Forsikring (ansvarlig forsikring) og Telenor (god eierstyring). Equinor, til tross for sin størrelse, havner lenger ned på grunn av høye utslipp, men kan likevel inkluderes hvis det gjør store fremskritt.

Investorer som velger dette fondet, vet at pengene deres går til selskaper som aktivt jobber med bærekraft. Samtidig får de en bred eksponering mot norsk økonomi, men med et positivt filter. Fondet rapporterer årlig om hvilke kriterier som er brukt og hvordan porteføljen scorer.

Tenk deg at du som privatperson ønsker å investere 100 000 kroner i et slikt fond. Du betaler et årlig forvaltningshonorar på for eksempel 0,5 prosent, og du får en diversifisert portefølje av bærekraftige norske selskaper. Over tid kan du forvente en avkastning som følger markedet, men med lavere risiko for ESG-relaterte sjokk.

Fordeler og ulemper

Fordelene med positiv screening er flere. For det første kan det gi investorer en god samvittighet, ettersom pengene støtter selskaper som gjør en positiv forskjell. For det andre kan det redusere risiko, fordi selskaper med dårlig ESG ofte møter bøter, boikotter eller omdømmetap. For det tredje kan det gi konkurransefortrinn, ettersom bærekraftige selskaper ofte er bedre rustet for fremtidens reguleringer.

Ulempene inkluderer at positiv screening kan være subjektivt. Ulike ratingbyråer kan gi samme selskap ulik score, noe som gjør det vanskelig å sammenligne. I tillegg kan det føre til at man går glipp av lønnsomme selskaper som ikke oppfyller kriteriene, for eksempel oljeselskaper i perioder med høye oljepriser. Noen studier viser imidlertid at ESG-fond ikke nødvendigvis gir lavere avkastning over tid.

En annen ulempe er at positiv screening krever mye ressurser til analyse og oppfølging. Små investorer kan ha vanskelig for å gjøre dette selv, og må derfor ty til ferdige fond. Det er også en risiko for «greenwashing», der selskaper fremstår som mer bærekraftige enn de egentlig er.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at positiv screening er det samme som negativ screening. Forskjellen er at negativ screening utelukker dårlige selskaper, mens positiv screening aktivt velger gode. Mange fond bruker begge metodene samtidig.

En annen misforståelse er at positiv screening alltid gir lavere avkastning. Forskning viser at selskaper med høy ESG-score ofte har lavere risiko og kan gi like god eller bedre avkastning over tid. For eksempel fant en studie fra Morgan Stanley at bærekraftige fond hadde like god avkastning som tradisjonelle fond i perioden 2004–2018.

Noen tror også at positiv screening bare handler om miljø. I virkeligheten omfatter det også sosiale forhold (som arbeidstakerrettigheter) og eierstyring (som korrupsjonsbekjempelse). Det er en helhetlig vurdering.

Til slutt tror mange at positiv screening er forbeholdt store institusjonelle investorer. I dag finnes det en rekke bærekraftige fond og ETF-er tilgjengelig for private investorer, også i Norge, med lave minimumsbeløp.

Oppsummering

Positiv screening er en metode for å investere i selskaper som utmerker seg på bærekraftskriterier. Det gir investorer mulighet til å påvirke samfunnet i positiv retning samtidig som de søker god avkastning. Metoden er mer nyansert enn ren eksklusjon og brukes av mange norske fond.

For å lykkes med positiv screening er det viktig å ha klare kriterier, pålitelig data og en langsiktig horisont. Selv om metoden har utfordringer som subjektivitet og greenwashing, er den et kraftig verktøy for ansvarlige investorer.

Husk at ingen investeringsstrategi er risikofri. Positiv screening kan redusere visse risikoer, men du bør alltid vurdere dine egne mål og risikotoleranse før du investerer. Snakk gjerne med en finansiell rådgiver for å finne fond som passer din profil.