Pengemarkedsfond active share – Hva er det og hvordan brukes det?

Hva er pengemarkedsfond active share?

Active share er et mål på hvor aktivt forvaltet et fond er i forhold til referanseindeksen. For pengemarkedsfond, som investerer i kortsiktige rentepapirer som sertifikater og statskasseveksler, måler active share hvor stor andel av porteføljen som avviker fra indeksens sammensetning. Begrepet ble opprinnelig utviklet for aksjefond, men har de siste årene blitt tatt i bruk også for rentefond.

Når du kjøper et pengemarkedsfond, får du en portefølje av kortsiktige gjeldsinstrumenter. Referanseindeksen er ofte en kortsiktig renteindeks, for eksempel 3-måneders NIBOR eller en sammensatt indeks som Morningstar Norway Short Term Bond Index. Active share forteller deg hvor mye forvalteren har valgt å avvike fra denne indeksen. Et fond med active share på 0 % følger indeksen helt, mens et fond med 100 % har en helt annen sammensetning.

For pengemarkedsfond er det spesielt viktig å forstå active share fordi disse fondene ofte brukes som kontantalternativ. Investorer forventer lav risiko og stabil avkastning. Høy active share kan bety at fondet tar større kredittrisiko eller løpetidsrisiko, noe som kan gi både høyere og lavere avkastning enn indeksen. Derfor bør du som investor være oppmerksom på dette målet når du vurderer ulike pengemarkedsfond.

Forstå pengemarkedsfond active share

For å forstå active share for pengemarkedsfond må du først kjenne til referanseindeksen. De fleste norske pengemarkedsfond sammenligner seg med en indeks som består av statskasseveksler og sertifikater med høy kredittkvalitet. For eksempel kan indeksen ha 80 % statskasseveksler og 20 % bankinnskudd. Hvis fondet har 60 % statskasseveksler, 30 % bankinnskudd og 10 % bedriftssertifikater, så avviker det fra indeksen.

Active share beregnes som halvparten av summen av de absolutte forskjellene i vekter mellom fondet og indeksen for hvert enkelt verdipapir eller aktivaklasse. Formelen er: Active Share = (1/2) × Σ |w_fond_i – w_indeks_i|. Her er w_fond_i vekten av verdipapir i i fondet, og w_indeks_i er vekten av samme verdipapir i indeksen. Summen tas over alle verdipapirer i fondet og indeksen.

Resultatet er et tall mellom 0 % og 100 %. Et tall på 0 % betyr at fondet er en perfekt kopi av indeksen (passiv forvaltning). Et tall på 100 % betyr at fondet ikke deler noen felles posisjoner med indeksen (fullstendig aktiv forvaltning). For de fleste norske pengemarkedsfond ligger active share mellom 10 % og 50 %. Det skyldes at rentepapirer ofte har svært like egenskaper, og at forvaltere av likviditetshensyn ikke kan avvike for mye.

Hvordan fungerer pengemarkedsfond active share?

Beregningen av active share for pengemarkedsfond foregår i flere trinn. Først må du ha full oversikt over fondets beholdning og indeksens sammensetning på samme dato. Deretter vektes hvert enkelt verdipapir etter markedsverdi i forhold til total portefølje. Så sammenlignes vektene punkt for punkt.

La oss ta et enkelt eksempel med to aktiva: statskasseveksler (ST) og banksertifikater (BS). Indeksen har 70 % ST og 30 % BS. Fondet har 50 % ST og 50 % BS. Da blir differansene: |50-70| = 20 for ST, og |50-30| = 20 for BS. Summen er 40. Halvparten av dette er 20 %. Active share er altså 20 %. Dette betyr at 20 % av porteføljen er plassert annerledes enn indeksen.

For pengemarkedsfond er det vanlig å beregne active share på tvers av flere dimensjoner: løpetid, kredittkvalitet, utsteder og valuta. En forvalter kan for eksempel velge kortere løpetid enn indeksen for å redusere renterisiko, eller høyere kredittrisiko for å øke avkastningen. Hver slik beslutning bidrar til active share. Derfor kan active share også dekomponeres for å vise hvilke kilder til aktiv forvaltning som dominerer.

Det finnes flere måter å rapportere active share på. Noen fond oppgir det i faktaark, andre på Morningstar eller i årsrapporter. I Norge er det ikke påbudt, men mange forvaltningsselskaper har begynt å oppgi tallet frivillig. Du kan også beregne det selv hvis du har tilgang til fondets beholdningslister og indeksens sammensetning.

Historisk bakgrunn

Active share som begrep ble introdusert av forskerne K.J. Martijn Cremers og Antti Petajisto i en artikkel fra 2009 kalt «How Active Is Your Fund Manager? A New Measure That Predicts Performance». Opprinnelig var målet rettet mot aksjefond i USA, der de fant at fond med høy active share i gjennomsnitt slo indeksen før kostnader, men ikke nødvendigvis etter kostnader.

I årene etter ble active share tatt i bruk også for rentefond, inkludert pengemarkedsfond. I Norge har Finanstilsynet og Forbrukerrådet vært opptatt av å øke gjennomsiktigheten i fondsforvaltning. Flere rapporter har vist at mange norske pengemarkedsfond har høyere kostnader enn det som forsvares av aktiv forvaltning. Active share kan derfor være et nyttig verktøy for å vurdere om du faktisk får noe igjen for de høyere kostnadene.

I dag er active share en standardmetrikk i fondsanalyse, men den har også møtt kritikk. Noen hevder at den ikke fanger opp all aktiv forvaltning, for eksempel timing av kjøp og salg innenfor samme verdipapir. Likevel er den mye brukt, spesielt i kombinasjon med tracking error og informasjonsratio. For pengemarkedsfond, der forskjellene ofte er små, kan active share være en god indikator på hvor mye forvalteren egentlig tar aktive valg.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk pengemarkedsfond kalt «Norsk Likviditet A» med referanseindeksen «ST1X» (en indeks for norske statskasseveksler). Fondets beholdning og indeksens vekter per 31. desember 2023 er som følger:

Hva betyr dette i praksis? Fondet har lavere vekt i statskasseveksler (55 % mot 70 %) og høyere vekt i bankinnskudd og bedriftssertifikater. Dette kan gi høyere avkastning hvis bankene betaler bedre rente enn staten, men også økt kredittrisiko. Hvis du som investor ønsker et fond som følger indeksen tett, bør du velge et fond med active share under 10 %. Ønsker du derimot at forvalteren skal ta aktive valg, kan et fond med 15–30 % være aktuelt.

I en graf over utviklingen av active share for fondet over tid, ville du sett at tallet varierer med forvalterens beslutninger og markedsforhold. For eksempel kan active share øke i perioder med renteendringer når forvalteren justerer løpetiden i porteføljen.

Fordeler og ulemper

Fordelene med å bruke active share for pengemarkedsfond er flere. For det første gir det et enkelt og intuitivt mål på hvor aktivt forvaltet fondet er. Du kan raskt sammenligne to fond: et med 10 % active share er nesten passivt, mens et med 40 % er klart aktivt. For det andre kan active share hjelpe deg å forstå hva du betaler for. Hvis et aktivt forvaltet pengemarkedsfond tar 0,5 % i forvaltningshonorar, men har active share på bare 5 %, betaler du mye for lite aktiv forvaltning.

Ulempene er også viktige. Active share måler bare avvik fra indeksen, ikke kvaliteten på forvalterens beslutninger. Et fond med høy active share kan likevel gi dårligere avkastning enn indeksen hvis forvalteren tar feil valg. I tillegg kan active share være misvisende for pengemarkedsfond fordi mange verdipapirer er svært like. For eksempel kan to sertifikater fra ulike banker ha nesten identisk risiko og avkastning, men likevel bidra til active share.

En annen ulempe er at active share ikke fanger opp dynamisk forvaltning. En forvalter kan ha lav active share på et gitt tidspunkt, men likevel være aktiv ved å justere porteføljen hyppig. Derfor bør active share alltid sees i sammenheng med andre mål som tracking error (standardavviket på avkastningsforskjellen) og informasjonsratio (meravkastning per enhet risiko). For norske pengemarkedsfond er det også verdt å sjekke hvor stor andel av fondet som er i papirer med lavere kredittrating enn indeksen.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at active share er det samme som tracking error. Tracking error måler variasjonen i avkastningsforskjellen mellom fondet og indeksen, mens active share måler forskjellen i porteføljesammensetning. To fond kan ha samme active share, men svært ulik tracking error hvis de velger forskjellige typer papirer. For eksempel kan et fond med høy active share i statspapirer ha lav tracking error fordi statspapirer beveger seg likt, mens et fond med høy active share i bedriftssertifikater kan ha høy tracking error.

En annen misforståelse er at høy active share alltid er bra. Det er ikke tilfellet. Høy active share kan føre til både bedre og dårligere avkastning enn indeksen. Studier viser at i gjennomsnitt slår aktive fond sjelden indeksen etter kostnader, spesielt over lengre perioder. For pengemarkedsfond, der marginer er små, kan selv en liten meravkastning spises opp av høyere forvaltningshonorar.

En tredje misforståelse er at passive fond har null active share. I praksis har selv indeksfond en viss active share fordi indeksen endrer seg over tid, og fondet må rebalansere. For pengemarkedsfond kan indeksfond ha active share på 2–5 % på grunn av avrunding og likviditetshensyn. Det er først når active share overstiger 10–15 % at man kan snakke om reell aktiv forvaltning.

Oppsummering

Pengemarkedsfond active share er et nyttig verktøy for å forstå hvor aktivt forvaltet et rentefond er. Det måler hvor stor andel av porteføljen som avviker fra referanseindeksen, og uttrykkes i prosent. For investorer som vurderer pengemarkedsfond, gir active share innsikt i hva de får igjen for forvaltningshonoraret.

Husk at active share alene ikke er nok til å vurdere et fond. Du bør også se på historisk avkastning, risiko (tracking error), kostnader og forvalterens erfaring. For norske pengemarkedsfond er det typisk at aktive fond har active share mellom 15 % og 40 %, mens passive fond ligger under 10 %.

Ved å kombinere active share med andre nøkkeltall kan du ta bedre investeringsbeslutninger. Enten du velger et aktivt eller passivt pengemarkedsfond, er det viktig å forstå hva du investerer i. Active share gir deg et konkret mål på graden av aktiv forvaltning – og dermed et bedre grunnlag for å vurdere om fondet passer dine behov.