Net zero commitment – hva det betyr for investorer

Hva er net zero commitment?

Net zero commitment er en offentlig forpliktelse fra et selskap, en organisasjon eller et land om å oppnå netto null utslipp av klimagasser innen et bestemt år. Det betyr at man først reduserer sine egne utslipp så mye det er teknisk og økonomisk mulig, og deretter kompenserer for de gjenværende utslippene gjennom tiltak som karbonfangst, skogplanting eller kjøp av karbonkreditter.

Forskjellen fra et mål om «null utslipp» er at netto null tillater en viss mengde utslipp så lenge de blir motvirket av like store mengder fjerning av klimagasser fra atmosfæren. For investorer er dette viktig fordi det gir et realistisk bilde av hva selskaper faktisk kan oppnå, samtidig som det åpner for ulike grader av ambisjon og troverdighet.

Globalt har over 6000 selskaper forpliktet seg til netto null, ifølge Net Zero Tracker. I Norge har både store industribedrifter og finansinstitusjoner sluttet seg til. For aksjonærer handler det om å forstå hvordan slike forpliktelser påvirker selskapets fremtidige kostnader, inntekter og risiko.

Forstå net zero commitment

For å forstå net zero commitment må man se på hva som inngår i utslippsregnskapet. De fleste selskaper rapporterer utslipp i tre kategorier: scope 1 (direkte utslipp fra egne kilder), scope 2 (indirekte utslipp fra kjøpt energi) og scope 3 (andre indirekte utslipp i verdikjeden, som råvarer, transport og bruk av produkter).

En troverdig net zero-forpliktelse dekker som regel alle tre scopes, men scope 3 er ofte vanskeligst å kontrollere. Selskaper som Equinor har for eksempel store scope 3-utslipp fra forbrenning av olje og gass, noe som krever omfattende kompensasjon eller teknologi for karbonfangst.

Tidsrammen varierer: mange europeiske selskaper har satt 2050 som mål, men noen går raskere frem. For eksempel har Yara satt seg mål om 30 prosent reduksjon innen 2030 og netto null innen 2050. Investorer bør se etter om målene er vitenskapsbaserte, det vil si i tråd med hva som kreves for å begrense global oppvarming til 1,5 grader, slik Science Based Targets initiative (SBTi) definerer.

Hvordan fungerer net zero commitment?

Prosessen starter med at selskapet måler sitt nåværende utslippsnivå (baseline). Deretter setter de et reduksjonsmål for de kommende årene, ofte med delmål hvert femte eller tiende år. Handlingsplanen kan omfatte elektrifisering av produksjon, overgang til fornybar energi, energieffektivisering, og endringer i produktporteføljen.

For de utslippene som ikke kan elimineres, må selskapet kjøpe karbonkreditter eller investere i teknologi som fjerner CO₂ fra atmosfæren, for eksempel direkte luftfangst eller skogplanting. Kredittene må være av høy kvalitet og helst sertifisert av uavhengige organisasjoner som Gold Standard eller Verra.

Selskapet rapporterer årlig fremgangen, og mange lar seg revidere av tredjepart. For investorer er det avgjørende å sjekke om selskapet faktisk reduserer utslippene, og ikke bare kjøper seg fri. En tabell over utslippsutvikling kan være nyttig:

Historisk bakgrunn

Begrepet netto null ble for alvor satt på dagsordenen etter Parisavtalen i 2015, der verdens land ble enige om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader, og helst under 1,5 grader. FNs klimapanel (IPCC) konkluderte i 2018 med at netto null globale utslipp må nås innen 2050 for å nå 1,5-gradersmålet.

Siden da har investorer og aksjonærer i økende grad presset på for at selskaper skal sette konkrete mål. Initiativer som Climate Action 100+ samler investorer med forvaltningskapital på over 60 000 milliarder dollar for å påvirke de største utslipperne. I Norge har Oljefondet tydelige forventninger til at selskaper de investerer i skal ha klimamål.

Norske myndigheter har også satt et nasjonalt mål om netto null innen 2050, og flere bransjer som sement, aluminium og gjødsel jobber med egne veikart. Den historiske utviklingen viser en bevegelse fra frivillige initiativer til stadig mer regulatoriske krav, noe som gjør net zero commitment til en sentral faktor i aksjeanalyse.

Praktisk eksempel

La oss se på Norsk Hydro, et av Norges største industriselskaper. Hydro har forpliktet seg til netto null utslipp innen 2050, med et delmål om 30 prosent reduksjon av egne utslipp (scope 1 og 2) innen 2030 sammenlignet med 2018-nivå. Selskapet produserer aluminium, en energikrevende prosess, og har store utslipp knyttet til elektrolyse.

Hydros plan omfatter elektrifisering av smelteverk, økt bruk av resirkulert aluminium, og investering i karbonfangst og -lagring (CCS) ved anlegget på Karmøy. De har også satt mål for scope 3, blant annet ved å jobbe med leverandører for å redusere utslipp fra bauksitt og alumina.

For en aksjonær betyr dette at Hydro må investere betydelige beløp – anslagsvis 10-20 milliarder kroner frem mot 2030 – men samtidig kan de oppnå konkurransefortrinn i et marked som etterspør lavkarbon-aluminium. Tabellen under viser en forenklet fremstilling:

Fordeler og ulemper

Fordelene med net zero commitment for et selskap er flere. For det første kan det styrke omdømmet og tiltrekke seg investorer som prioriterer bærekraft. For det andre reduserer det risikoen for fremtidige klimareguleringer, som karbonpriser eller utslippskrav. For det tredje åpner det for tilgang til grønn finansiering, for eksempel grønne obligasjoner med lavere rente.

Ulempene er likevel reelle. Kostnadene ved å omstille produksjonen kan være svært høye, og det er usikkerhet knyttet til hvor effektiv kompensasjonsteknologi som CCS vil være. Hvis selskapet ikke leverer på målene, risikerer de beskyldninger om greenwashing, noe som kan skade aksjekursen. I tillegg kan avhengighet av karbonkreditter skape volatilitet i regnskapet.

For investorer handler det om å veie fordelene mot ulempene. Selskaper med troverdige planer kan gi langsiktig meravkastning, mens de med vage løfter kan bli straffet av markedet. En graf over aksjekursutvikling for selskaper med sterke vs. svake klimamål kan vise en økende forskjell, men dette er ikke en garanti.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at netto null betyr null utslipp. I realiteten tillater det en viss mengde utslipp som må kompenseres. En annen misforståelse er at alle net zero-forpliktelser er likeverdige. Kvaliteten varierer enormt: noen selskaper har detaljerte planer og følger SBTi, andre har bare vage løfter uten konkrete tiltak.

Mange tror også at karbonkreditter er en enkel løsning, men kompensasjon bør komme i tillegg til, ikke i stedet for, egne reduksjoner. Hvis et selskap bare kjøper billige kreditter uten å kutte egne utslipp, er forpliktelsen lite verdt. Endelig er det en oppfatning at bare store selskaper trenger net zero-mål. I praksis presser investorer og verdikjeder også mindre selskaper til å forplikte seg, ettersom scope 3-utslipp ofte kommer fra leverandører.

En fjerde misforståelse er at net zero commitment er en ren kostnad. For mange selskaper kan det tvert imot åpne nye markeder og gi konkurransefortrinn, spesielt i bransjer der kunder etterspør lavkarbon-produkter. Det gjelder å skille mellom kortsiktige kostnader og langsiktig verdiskaping.

Oppsummering

Net zero commitment er en sentral del av bærekraftsarbeidet i næringslivet og får stadig større betydning for aksjeinvestorer. Forpliktelsen innebærer en ambisiøs, men realistisk tilnærming til klimautfordringen, der reduksjon og kompensasjon går hånd i hånd.

For investorer er det viktig å se på kvaliteten i forpliktelsen: Har selskapet en konkret plan? Er målene vitenskapsbaserte? Hvordan finansieres omstillingen? Norske selskaper som Equinor, Norsk Hydro og Yara viser at det er mulig å kombinere industriell aktivitet med klimamål, men veien er krevende.

Fremover vil regulatoriske krav og investorpåtrykk trolig gjøre net zero commitment til en standard for børsnoterte selskaper. De som ikke henger med, risikerer å bli straffet av markedet. De som lykkes, kan derimot styrke sin posisjon i en lavkarbonøkonomi.