Hva er negative screening? - En guide for norske investorer

Hva er negative screening?

Negative screening er en investeringsstrategi der man bevisst utelukker selskaper eller hele sektorer fra porteføljen basert på bestemte kriterier. Kriteriene kan være etiske, miljømessige eller sosiale, og de varierer fra investor til investor. For mange norske investorer er negative screening et sentralt verktøy for å sikre at pengene deres ikke investeres i virksomheter de anser som uetiske.

Strategien står i kontrast til positiv screening, der man aktivt velger selskaper med gode egenskaper innen bærekraft. Negativ screening er den eldste og mest utbredte formen for bærekraftig investering, og den brukes av alt fra småsparere til store institusjonelle investorer som Statens pensjonsfond utland (Oljefondet).

Målet med negativ screening er ikke nødvendigvis å maksimere avkastning, men å unngå investeringer som strider mot investorens verdier eller som kan medføre omdømmerisiko. Ofte kombineres screening med andre ESG-strategier for å skape en mer helhetlig tilnærming.

Forstå negative screening

For å forstå negativ screening må man først se på hva som ligger i kriteriene. Kriteriene kan deles inn i normative og verdibaserte. Normative kriterier er basert på internasjonale konvensjoner og lover, for eksempel FNs globale prinsipper for menneskerettigheter, arbeidsrett, miljø og antikorrupsjon. Verdibaserte kriterier derimot, springer ut fra investorens egne moralske eller religiøse overbevisninger, som å unngå alkohol, gambling eller våpen.

Selve screeningprosessen innebærer at fondsforvalteren eller investoren først definerer et sett med eksklusjonskriterier. Deretter kartlegges alle potensielle investeringsobjekter for å identifisere hvilke selskaper som bryter kriteriene. Dette gjøres ofte ved hjelp av eksterne dataleverandører som MSCI, Sustainalytics eller ISS ESG, som analyserer selskapers aktiviteter og kontroverser.

Det er viktig å merke seg at negativ screening kan anvendes på ulike nivåer: på sektornivå (for eksempel hele olje- og gass-sektoren) eller på selskapsnivå (for eksempel enkeltaksjer i et selskap som produserer klasevåpen). Noen fond opererer også med terskelverdier, for eksempel at selskaper med mer enn 5 % av omsetningen fra kontroversielle aktiviteter blir ekskludert.

Hvordan fungerer negative screening?

Prosessen med negativ screening starter med at investoren eller fondsforvalteren fastsetter kriteriene. Dette kan gjøres internt eller i samråd med eksterne rådgivere. Deretter innhentes data om selskapene i investeringsuniverset. Dataene omfatter alt fra inntektskilder til selskapers involvering i kontroverser som brudd på arbeidstakerrettigheter eller miljøforurensning.

Etter at dataene er analysert, opprettes en eksklusjonsliste. Selskaper på denne listen blir deretter fjernet fra porteføljen. For indeksnære fond betyr det at de må finne alternative investeringer for å opprettholde en balansert portefølje. Noen fond velger å undervekte eller overvekte sektorer i stedet for full eksklusjon.

I Norge er det vanlig at fond oppdaterer eksklusjonslistene sine årlig eller kvartalsvis. For eksempel publiserer Statens pensjonsfond utland en oppdatert liste over selskaper som er utelukket, og begrunner dette i egne etiske retningslinjer. Slike lister er offentlig tilgjengelige og kan gi investorer innsikt i fondets praksis.

Historisk bakgrunn

Negativ screening har røtter tilbake til 1700-tallet, da religiøse grupper som kvekerne og metodistene nektet å investere i våpen og slaveri. I moderne tid ble metoden først systematisert på 1970- og 80-tallet, da flere pensjonsfond i USA og Europa begynte å ekskludere selskaper som opererte i Sør-Afrika på grunn av apartheidregimet.

I Norge fikk negativ screening et stort løft med etableringen av Statens pensjonsfond utland i 1996. I 2003 ble Graver-utvalget nedsatt for å utarbeide etiske retningslinjer for fondet. Dette førte til at fondet i 2004 offisielt tok i bruk negativ screening som en del av sin forvaltningsstrategi. Siden da har stadig flere norske fond fulgt etter, spesielt etter at bærekraft og ESG ble et varmt tema i finansbransjen.

I dag er negativ screening en standardpraksis blant norske sparefond, livsforsikringsselskaper og private investorer. En undersøkelse fra 2023 viste at over 70 % av norske fond oppga at de brukte en form for negativ screening, mot knapt 20 % i 2010. Denne utviklingen har blitt drevet av både regulatoriske krav og økt bevissthet blant forbrukere.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel: Storebrand, et av Norges største forsikrings- og pensjonsselskaper, har en egen liste over selskaper som er ekskludert fra deres investeringsunivers. Kriteriene omfatter blant annet produksjon av kontroversielle våpen, tobakk, kullkraft (over 30 % av omsetningen), og alvorlige brudd på menneskerettigheter.

Her er en forenklet tabell over noen av kriteriene som brukes av norske fond:

En graf over utviklingen i antall norske fond som bruker negativ screening fra 2010 til 2023 viser en jevn stigning, fra rundt 20 % til over 70 %. Dette illustrerer hvor sentral metoden har blitt i norsk sparekultur.

Fordeler og ulemper

Fordelene med negativ screening er flere. For det første gir det investorer mulighet til å investere i tråd med egne verdier, noe som kan gi en følelse av moralsk tilfredshet. For det andre kan screening redusere risikoen for omdømmetap og boikotter, særlig for institusjonelle investorer som er avhengige av tillit fra samfunnet. I tillegg kan ekskludering av selskaper med høy ESG-risiko bidra til å unngå fremtidige regulatoriske bøter eller rettssaker.

Ulempene er imidlertid også verdt å merke seg. Ved å utelukke hele sektorer eller enkeltaksjer reduseres diversifiseringen i porteføljen. Dette kan føre til høyere risiko og lavere forventet avkastning, spesielt hvis de ekskluderte selskapene er svært lønnsomme. For eksempel har selskaper innen fossilt brensel historisk gitt god avkastning, og å utelukke dem kan ha kostet investorer betydelige summer.

En annen ulempe er at screening kan være kostbart og tidkrevende å implementere, særlig for mindre investorer som ikke har tilgang til avanserte dataverktøy. Dessuten kan kriteriene være subjektive og endre seg over tid, noe som gjør det vanskelig å opprettholde en konsistent strategi. Endelig er det viktig å huske at negativ screening alene ikke nødvendigvis gjør porteføljen mer bærekraftig; den fjerner bare de verste aktørene, uten å belønne de beste.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at negativ screening automatisk gir høyere avkastning. Forskning viser at effekten på avkastning er blandet; noen studier finner en svak positiv effekt, andre ingen eller negativ. Det avhenger av hvilke kriterier som brukes og i hvilken markedsperiode. Investorer bør derfor ikke forvente at etisk screening alene vil forbedre porteføljens resultater.

En annen misforståelse er at negativ screening er det samme som ansvarlige investeringer (RI) eller ESG-investeringer. I virkeligheten er screening bare én av flere strategier. Ansvarlige investeringer inkluderer også aktivt eierskap (dialog med selskaper), positiv screening og impact investing. Mange fond kombinerer derfor negativ screening med andre tiltak for å oppnå en helhetlig bærekraftig tilnærming.

En tredje misforståelse er at screening er en statisk prosess. I praksis oppdateres kriteriene og eksklusjonslistene jevnlig ettersom nye data kommer til, eller fordi selskaper endrer atferd. For eksempel kan et selskap som tidligere ble ekskludert for brudd på menneskerettigheter bli tatt inn igjen hvis det dokumenterer forbedringer. Dette krever kontinuerlig overvåking.

Oppsummering

Negativ screening er en enkel, men effektiv metode for å unngå investeringer i selskaper og sektorer som strider mot egne verdier eller etiske standarder. Metoden er utbredt i Norge, spesielt blant store institusjonelle investorer som Oljefondet og KLP, men også i mange sparefond tilgjengelig for private investorer.

Selv om screening har klare fordeler som risikoreduksjon og verditilpasning, har den også ulemper knyttet til diversifisering og potensiell avkastning. Derfor bør investorer se på negativ screening som ett verktøy i en større verktøykasse for bærekraftige investeringer.

For nybegynnere anbefales det å sjekke fondenes bærekraftsrapporter for å forstå hvilke kriterier som brukes, og å vurdere om de passer med egne preferanser. For mer erfarne investorer kan en kombinasjon av negativ screening, positiv screening og aktivt eierskap gi en mer helhetlig og fremtidsrettet porteføljeforvaltning.