Hva er media rentekostnadsdekning?

Media rentekostnadsdekning er et nøkkeltall som oppsummerer den typiske rentebetjeningsevnen i en gruppe selskaper. Ordet «media» kommer fra latin og betyr «midten» – her brukes det i betydningen median. Rentekostnadsdekning i seg selv er et mål på hvor mange ganger et selskaps driftsresultat dekker rentekostnadene. Når vi snakker om media rentekostnadsdekning, refererer vi til medianverdien av dette forholdstallet for et utvalg selskaper, for eksempel alle børsnoterte mediebedrifter i Norge.

Medianen er den midterste verdien når alle enkeltverdiene sorteres. Dersom du har fem selskaper med rentekostnadsdekning på henholdsvis 1,5, 2,0, 3,5, 4,0 og 12,0, vil medianen være 3,5. Gjennomsnittet derimot ville vært (1,5+2,0+3,5+4,0+12,0)/5 = 4,6, som er betydelig høyere på grunn av det ene selskapet med svært høy dekning. Medianen gir derfor et mer representativt bilde av den typiske situasjonen.

I praksis brukes media rentekostnadsdekning ofte i kredittanalyse og når investorer vurderer obligasjonsporteføljer. For eksempel kan en forvalter si: «Media rentekostnadsdekning i vår portefølje av norske høyrenteobligasjoner er 2,8». Det betyr at halvparten av selskapene har en dekning under 2,8 og halvparten over. Dette gir et raskt inntrykk av den underliggende kredittkvaliteten.

Forstå media rentekostnadsdekning

For å forstå media rentekostnadsdekning må man først forstå den enkelte rentekostnadsdekningen. Rentekostnadsdekning = driftsresultat / rentekostnader. Driftsresultatet (ofte EBIT) er inntektene fratrukket driftskostnader, men før renter og skatt. Rentekostnadene er de faktiske renteutgiftene på gjeld. Forholdstallet viser hvor stor sikkerhetsmargin selskapet har før det får problemer med å betale renter.

Når man ser på en gruppe selskaper, for eksempel alle norske mediebedrifter, kan den enkelte rentekostnadsdekningen variere mye. Et selskap med lav gjeld og høy lønnsomhet kan ha en dekning på 10 eller mer, mens et høyt belånt selskap i en vanskelig periode kan ha under 1. Media rentekostnadsdekning komprimerer denne informasjonen til én verdi som representerer «den typiske» bedriften.

Det er viktig å skille mellom media (median) og gjennomsnitt (mean). I finansverdenen foretrekkes median ofte fordi den er robust mot ekstreme uteliggere. For eksempel kan et stort mediekonsern med svært lav gjeld trekke gjennomsnittet opp, mens medianen forblir upåvirket. Dette gjør media rentekostnadsdekning til et nyttig verktøy når man sammenligner ulike bransjer eller tidsperioder.

Hvordan fungerer media rentekostnadsdekning?

Beregningen av media rentekostnadsdekning skjer i to trinn. Først beregner man rentekostnadsdekning for hvert enkelt selskap i utvalget. Deretter sorterer man disse verdiene og finner medianen – den midterste verdien. Hvis antall selskaper er partall, tar man gjennomsnittet av de to midterste.

La oss ta et konkret eksempel med fem norske medieselskaper (tallene er fiktive, men realistiske):

SelskapDriftsresultat (MNOK)Rentekostnader (MNOK)Rentekostnadsdekning
Mediehus A120304,0
Mediehus B85253,4
Mediehus C200504,0
Mediehus D45202,25
Mediehus E15101,5
Sortert: 1,5 – 2,25 – 3,4 – 4,0 – 4,0. Medianen er 3,4 (den tredje verdien). Gjennomsnittet er (1,5+2,25+3,4+4,0+4,0)/5 = 3,03. Her er medianen faktisk høyere enn gjennomsnittet fordi de to laveste verdiene trekker gjennomsnittet ned. Dette viser at medianen kan gi et annet bilde enn gjennomsnittet, og at man alltid bør oppgi hvilket mål man bruker.

Media rentekostnadsdekning brukes ofte i obligasjonsindekser og kredittrapporter. For eksempel publiserer Norske Finansanalytikeres Forening jevnlig bransjestatistikker der medianverdier for ulike nøkkeltall inngår. Investorer kan da raskt se om en bestemt bransje er i ferd med å bli mer risikabel ved at medianen faller over tid.

Historisk bakgrunn

Rentekostnadsdekning som enkeltnøkkeltall har røtter tilbake til tidlig 1900-tall, da kredittanalytikere begynte å systematisere vurderingen av selskapers gjeldsbetjeningsevne. Etter hvert som finansmarkedene ble mer komplekse, oppsto behovet for å sammenligne på tvers av selskaper og bransjer. Media rentekostnadsdekning, altså medianverdien, ble et naturlig verktøy i denne sammenhengen.

I Norge har bruken av medianer i finansielle rapporter økt betydelig de siste 20 årene. Spesielt etter finanskrisen i 2008 ble det større fokus på robuste mål for kredittrisiko. Norske pensjonskasser og forsikringsselskaper, som ofte har store obligasjonsporteføljer, tok i bruk medianbaserte nøkkeltall for å få et mer stabilt risikobilde.

En milepæl var etableringen av Nordic Credit Rating og andre lokale kredittvurderingsbyråer som standardiserte rapporteringen. I dag finner man media rentekostnadsdekning i kvartalsrapporter fra meglerhus og i analyser fra Norges Bank. For eksempel har Norges Bank i sin finansielle stabilitetsrapport tidligere vist median rentekostnadsdekning for ikke-finansielle foretak i Norge, noe som gir et bilde av den samlede kredittkvaliteten i næringslivet.

Praktisk eksempel

La oss se på et praktisk eksempel med norske mediebedrifter. Ifølge fiktive data for 2023 hadde fem børsnoterte medieselskaper følgende rentekostnadsdekning:

  • Schibsted: 5,2
  • Amedia: 3,8
  • Polaris Media: 2,9
  • Nye Medier (fiktiv): 1,8
  • Mediealliansen (fiktiv): 1,2
  • Sortert: 1,2 – 1,8 – 2,9 – 3,8 – 5,2. Medianen er 2,9. Det betyr at halvparten av selskapene har en dekning under 2,9 og halvparten over. En kredittanalytiker som vurderer en obligasjon utstedt av et gjennomsnittlig medieselskap, vil se at den typiske dekningen er 2,9 – noe som er akseptabelt, men ikke spesielt høyt.

    Sammenligner vi med 2022, da medianen var 3,5, ser vi en nedgang på 0,6 poeng. Dette kan skyldes økte rentekostnader etter at Norges Bank hevet styringsrenten. For en investor i medieobligasjoner er dette et signal om at kredittmarginen bør økes.

    Tabellen under oppsummerer utviklingen:

    ÅrMedian rentekostnadsdekning (mediesektoren)Gjennomsnittlig styringsrente
    20204,10,0 %
    20213,90,25 %
    20223,52,25 %
    20232,94,0 %
    Figuren (tenk deg et linjediagram) viser en klar sammenheng mellom økende renter og fallende median rentedekning. Dette illustrerer hvorfor media rentekostnadsdekning er et nyttig barometer for kredittsyklusen.

    Fordeler og ulemper

    Fordeler:

  • Medianen er robust mot ekstremverdier, noe som gir et mer stabilt bilde av den typiske situasjonen i en bransje.
  • Enkelt å forstå og kommunisere – investorer kan raskt få en følelse av kredittkvaliteten i en portefølje.
  • Nyttig for sammenligning over tid og mellom bransjer, for eksempel kan man se om mediebransjen har lavere dekning enn industribransjen.
  • Kan brukes som en tidlig indikator på økende kredittrisiko når den faller over flere kvartaler.
  • Ulemper:

  • Gir ikke informasjon om spredningen i utvalget. To porteføljer kan ha samme median, men den ene kan ha mange selskaper med svært lav dekning og den andre jevn fordeling.
  • Medianen alene sier ingenting om årsakene til endringer – en nedgang kan skyldes lavere driftsresultat, høyere renter, eller begge deler.
  • For små utvalg (færre enn 10 selskaper) kan medianen være lite representativ.
  • Investorer kan bli for komfortable med en høy median og overse enkeltaksjer med lav dekning i porteføljen.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at media rentekostnadsdekning er det samme som gjennomsnittlig rentekostnadsdekning. Som vi har sett, kan forskjellen være betydelig. En annen misforståelse er at en høy median alltid betyr lav risiko. Det stemmer delvis, men hvis medianen er høy fordi de fleste selskapene har svært lav gjeld, kan det likevel være risiko knyttet til inntjeningen. For eksempel kan et medieselskap med høy dekning likevel gå konkurs hvis inntektene faller brått.

Noen tror også at media rentekostnadsdekning er et mål på betalingsevne på kort sikt. I virkeligheten måler det bare rentedekning, ikke avdrag eller andre forpliktelser. Et selskap kan ha god rentedekning, men likevel slite med å betale ned gjelden. Derfor bør man alltid supplere med gjeldsgrad og kontantstrømanalyse.

Endelig forveksles ofte «media» (median) med «media» (mediebransjen). Selv om begrepet ofte brukes i analyser av medieselskaper, er det ikke begrenset til denne bransjen. Media rentekostnadsdekning kan beregnes for enhver gruppe selskaper, for eksempel norske oljeselskaper eller varehandel.

Oppsummering

Media rentekostnadsdekning er et praktisk nøkkeltall som gir et robust bilde av den typiske rentebetjeningsevnen i en gruppe selskaper. Ved å bruke median i stedet for gjennomsnitt unngår man at ekstreme verdier forvrider inntrykket. Nøkkeltallet er spesielt nyttig for kredittanalytikere og obligasjonsinvestorer som ønsker å sammenligne kredittkvalitet på tvers av selskaper og over tid.

Vi har sett hvordan det beregnes, sett på historisk utvikling i norsk mediesektor, og diskutert fordeler og ulemper. Husk at media rentekostnadsdekning bør brukes sammen med andre nøkkeltall for å få et helhetlig bilde av finansiell risiko. For nybegynnere og middels erfarne investorer er det et godt utgangspunkt for å forstå kredittrisiko i en portefølje, men man bør alltid grave dypere i enkeltselskaper før man tar investeringsbeslutninger.