Long/short-fond Sharpe ratio – risikojustert avkastning for hedgefond

Hva er long/short-fond Sharpe ratio?

Long/short-fond Sharpe ratio er et nøkkeltall som brukes for å vurdere hvor godt et long/short-fond belønner investoren for den risikoen de tar. Sharpe ratio ble opprinnelig utviklet for aksjefond, men har blitt et standardmål også for hedgefond og long/short-fond. Målet er å gi et tall som viser meravkastningen per enhet total risiko. Total risiko måles som standardavviket til fondets avkastning, mens meravkastningen er forskjellen mellom fondets avkastning og den risikofrie renten. For norske investorer kan risikofri rente være renten på 3-måneders statsobligasjoner eller NIBOR. En høyere Sharpe ratio indikerer bedre risikojustert avkastning, men det er viktig å forstå begrensningene, spesielt for long/short-fond som ofte har asymmetrisk avkastning og kan bruke giring.

Forstå long/short-fond Sharpe ratio

For å forstå Sharpe ratio må vi først forstå at long/short-fond har en annen risikoprofil enn tradisjonelle aksjefond. De kan ta både lange og korte posisjoner, og dermed redusere markedseksponeringen. Dette kan gi lavere volatilitet, men også lavere korrelasjon med markedet. Sharpe ratio fanger opp dette ved å måle standardavviket på fondets avkastning, uavhengig av markedsrisiko. Likevel forutsetter Sharpe ratio at avkastningen er normalfordelt, noe som sjelden er tilfellet for long/short-fond. Ekstreme utslag (tail risk) kan undervurderes. Derfor bør investorer også se på andre mål som Sortino ratio, som kun tar hensyn til negativ volatilitet, eller maksimalt tap. I praksis brukes Sharpe ratio ofte som et første filter for å sammenligne fond, men det bør suppleres med kvalitativ analyse.

Hvordan fungerer long/short-fond Sharpe ratio?

Beregningen er enkel: Trekk risikofri rente fra fondets avkastning, og divider med standardavviket til fondets avkastning. Standardavviket beregnes vanligvis på månedlige eller daglige avkastningsdata over en periode på 3-5 år. Jo høyere Sharpe ratio, desto bedre har fondet kompensert for risikoen. For eksempel, hvis et long/short-fond har en årlig avkastning på 12% og et standardavvik på 15%, mens risikofri rente er 3%, blir Sharpe ratio (12-3)/15 = 0,6. Dette betyr at fondet gir 0,6 prosentpoeng meravkastning per prosentpoeng risiko. Det er viktig å bruke en konsistent risikofri rente over tid. I Norge brukes ofte 3-måneders NIBOR eller renten på norske statsobligasjoner med tilsvarende løpetid. For fond som bruker giring, kan standardavviket være kunstig lavt hvis giringen ikke er korrekt justert, noe som kan gi et misvisende høyt Sharpe-tall.

Historisk bakgrunn

Sharpe ratio ble introdusert av William F. Sharpe i 1966 som et mål på risikojustert avkastning for aksjefond. Han vant Nobelprisen i økonomi i 1990 for sitt arbeid med kapitalverdimodellen (CAPM). Opprinnelig ble målet kalt "reward-to-variability ratio". Senere ble det adoptert av hedgefondindustrien, inkludert long/short-fond. I Norge har long/short-fond blitt mer vanlige siden 2000-tallet, spesielt etter finanskrisen i 2008 da investorer ble mer opptatt av å redusere risiko. I dag brukes Sharpe ratio av både institusjonelle og private investorer for å vurdere fond. Likevel har kritikken vokst, spesielt etter at hedgefond som Bernard Madoffs fond viste høy Sharpe ratio før det kollapset. Dette understreker at Sharpe ratio ikke fanger opp alle risikofaktorer.

Praktisk eksempel

La oss se på to norske long/short-fond. Fond A har en gjennomsnittlig årlig avkastning på 10% de siste 3 årene, med et standardavvik på 12%. Fond B har samme avkastning, men et standardavvik på 18%. Risikofri rente er 3% (3-måneders NIBOR). Sharpe ratio for Fond A er (10-3)/12 = 0,58, mens for Fond B er den (10-3)/18 = 0,39. Tabellen nedenfor viser sammenligningen.

Fordeler og ulemper

Fordelene med long/short-fond Sharpe ratio er at den er enkel å forstå og beregne, og den gir et standardisert mål som gjør det mulig å sammenligne fond på tvers av strategier. Den tar hensyn til total risiko, ikke bare markedsrisiko. Ulempene er flere: Den antar normalfordeling, noe som sjelden stemmer for long/short-fond. Den straffer ikke skjevhet (skewness) eller kurtosis, så fond med opsjonslignende avkastning kan få for høy rating. Giring kan manipulere Sharpe ratio ved å redusere standardavviket kunstig. I tillegg tar den ikke hensyn til likviditetsrisiko eller konsentrasjonsrisiko. Derfor bør Sharpe ratio brukes sammen med andre mål som Sortino ratio, Calmar ratio (avkastning per maksimalt tap) og en kvalitativ vurdering av fondets strategi.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at en høy Sharpe ratio alltid betyr et godt fond. Det kan være et tegn på at fondet har lav volatilitet, men lav volatilitet kan skyldes at fondet har investert i svært likvide og sikre eiendeler, eller at det bruker giring som skjuler risiko. En annen misforståelse er at Sharpe ratio kan sammenlignes direkte på tvers av ulike aktivaklasser. Long/short-fond har ofte en annen risikoprofil enn aksjefond, så sammenligning bør gjøres innenfor samme kategori. En tredje misforståelse er at Sharpe ratio er det eneste målet man trenger. Investeringsbeslutninger bør baseres på en helhetlig vurdering av avkastning, risiko, likviditet og fondets strategi. For eksempel kan et fond med Sharpe ratio 0,5 være bedre enn et med 0,8 hvis det har lavere maksimalt tap og bedre diversifisering.

Oppsummering

Long/short-fond Sharpe ratio er et nyttig verktøy for å måle risikojustert avkastning, men det har klare begrensninger. For norske investorer som vurderer long/short-fond, bør Sharpe ratio brukes som en del av en bredere analyse. Kombiner det med mål som Sortino ratio, maksimalt tap, og forstå fondets strategi og giring. Husk at fortidens Sharpe ratio ikke garanterer fremtidig resultat. Ved å forstå både styrker og svakheter ved målet, kan du ta mer informerte investeringsbeslutninger.