Hva er litigation finance servicing risk? – Forklaring for investorer

Hva er litigation finance servicing risk?

Litigation finance servicing risk er en alternativ kredittrisiko som oppstår i forbindelse med finansiering av rettssaker. Når en tredjepart (investor) finansierer en saksøkers eller advokatfirmas rettssak i bytte mot en andel av eventuell erstatning eller forlik, oppstår det en kontantstrøm som må administreres. Servicing risk handler om faren for at denne kontantstrømmen ikke blir korrekt innkrevd, håndtert eller fordelt til investorene.

Risikoen er særlig relevant fordi rettssaker ofte har lang varighet og komplekse utbetalingsstrukturer. En rettssak kan vare i flere år, og utbetalingen kan komme som et engangsbeløp eller i rater. Serviceren – som kan være et spesialisert firma, et advokatfirma eller en intern avdeling – må sørge for at alle vilkår i finansieringsavtalen overholdes, at midlene holdes adskilt, og at investorene får sin rettmessige andel.

I Norge er rettssaksfinansiering mindre utbredt enn i USA, men interessen øker. Norske investorer som vurderer denne aktivaklassen, må forstå at servicing risk kan være en betydelig kilde til tap – selv om selve rettssaken vinnes. Hvis serviceren ikke klarer å kreve inn pengene fra motparten, eller gjør feil i fordelingen, kan avkastningen bli langt lavere enn forventet.

Forstå litigation finance servicing risk

For å forstå servicing risk må man først se på hvordan rettssaksfinansiering fungerer. En investor gir kapital til en saksøker eller et advokatfirma for å dekke advokatutgifter, sakkyndige og andre kostnader. Til gjengjeld får investoren en avtalt prosentandel av eventuell erstatning eller forliksbeløp. Avtalen kan være strukturert som et lån med rente, en andel av utbetalingen, eller en kombinasjon.

Servicing risk oppstår i flere faser:

• Under rettssaken: Serviceren må overvåke fremdriften, sikre at finansieringsvilkårene overholdes, og håndtere eventuelle endringer i saksomfanget.
• Ved forlik eller dom: Serviceren må identifisere motparten, kreve inn beløpet, og håndtere eventuelle forsinkelser eller betalingsmislighold.
• Etter utbetaling: Serviceren må fordele midlene korrekt mellom investor, saksøker og eventuelle advokater, og rapportere til investorene.

Risikoen forsterkes av at rettssaker ofte har mange usikkerhetsmomenter. Motparten kan gå konkurs, nekte å betale, eller utbetalingen kan bli redusert etter en anke. I tillegg kan serviceren mangle tilstrekkelig juridisk kompetanse eller gode systemer for oppfølging. En undersøkelse fra 2023 viste at nesten 15 % av alle rettssaksfinansieringsavtaler i USA opplevde en eller annen form for servicerelatert problem, som forsinket utbetaling eller feilaktig fordeling.

Hvordan fungerer litigation finance servicing risk?

Servicing risk kan deles inn i flere underkategorier: operasjonell risiko, juridisk risiko, motpartsrisiko og rapporteringsrisiko. Operasjonell risiko omfatter feil i interne prosesser, som mangelfull dokumentasjon eller svikt i systemer for innkreving. Juridisk risiko handler om at serviceren ikke har riktig juridisk grunnlag for å kreve inn pengene, for eksempel hvis avtalen ikke er gyldig i den aktuelle jurisdiksjonen.

Motpartsrisikoen er knyttet til at den som skal betale (ofte en forsikring eller en annen part) ikke betaler i tide eller i det hele tatt. I rettssaker der motparten er en stor bedrift eller et forsikringsselskap, er denne risikoen lav, men i saker mot enkeltpersoner eller små selskaper kan den være høy. Rapporteringsrisiko innebærer at investorene ikke får korrekt og tidsriktig informasjon om status og utbetalinger.

En viktig faktor er servicerens insentiver. Hvis serviceren også er advokatfirmaet som fører saken, kan det oppstå interessekonflikter. For eksempel kan advokatfirmaet prioritere egne honorarer fremfor investorenes avkastning. Derfor velger mange investorer å bruke uavhengige servicere som har erfaring med rettssaksfinansiering.

Tabellen nedenfor oppsummerer de viktigste typene servicing risk og deres kjennetegn:

Risikotype	Beskrivelse	Eksempel
Operasjonell risiko	Feil i innkreving, dokumentasjon eller systemer	Serviceren mister oversikt over forfallsdatoer
Juridisk risiko	Avtalen er ugyldig eller kan ikke håndheves	Finansieringsavtalen strider mot norsk rettspraksis
Motpartsrisiko	Betaleren misligholder eller går konkurs	Motparten i rettssaken slås konkurs før utbetaling
Rapporteringsrisiko	Investorene får feil eller forsinket informasjon	Serviceren rapporterer forliksbeløp som senere reduseres

Historisk bakgrunn

Rettssaksfinansiering har røtter tilbake til antikkens Hellas og Roma, men den moderne formen vokste frem i Australia og USA på 1990-tallet. I Norge har ordningen vært mindre utbredt på grunn av regler mot tredjepartsfinansiering av rettssaker, men i 2018 åpnet Høyesterett for at slik finansiering kan være tillatt under visse vilkår.

Servicing risk ble først identifisert som et eget risikoområde i forbindelse med finanskrisen i 2008. Da opplevde flere store rettssaksfinansieringsfond at motparter ikke betalte, eller at servicere ikke klarte å kreve inn midlene. Dette førte til at investorer krevde bedre rapportering og uavhengige servicere.

I 2022 ble det opprettet en bransjeorganisasjon, International Litigation Finance Association (ILFA), som har utviklet retningslinjer for beste praksis innen servicing. Ifølge ILFA bør servicere ha separate bankkonti for klientmidler, jevnlig rapportering til investorer, og uavhengig revisjon. Likevel er det fortsatt stor variasjon i kvaliteten på servicing, spesielt i mindre markeder som Norge.

I dag anslås det globale markedet for rettssaksfinansiering å være verdt over 15 milliarder USD, og veksten er på rundt 10 % årlig. Med veksten følger også økt fokus på å standardisere og regulere servicing for å beskytte investorene.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk eksempel. Et investeringsselskap, Norsk Rettssaksinvest AS, finansierer en patentsak for et lite teknologiselskap mot en stor internasjonal aktør. Avtalen sier at investoren skal få 30 % av eventuell erstatning, opptil 50 millioner NOK. Saken varer i tre år, og ender med et forlik på 100 millioner NOK.

Serviceren er et advokatfirma som også har ført saken. Problemene oppstår når forliket skal innkreves: Motparten betaler i rater over to år, men advokatfirmaet har ikke gode nok systemer for å spore innbetalingene. De glemmer å sende faktura for en rate, og da motparten endelig betaler, har det påløpt forsinkelsesrenter som ikke er avtalt med investoren.

I tillegg trekker advokatfirmaet sine egne honorarer før investorens andel beregnes, selv om avtalen sier at honorarene skal dekkes av saksøkerens andel. Investoren ender opp med å få bare 20 millioner NOK i stedet for de forventede 30 millionene. Dette er et direkte resultat av dårlig servicing.

Hvis investoren i stedet hadde brukt en uavhengig servicer med erfaring fra rettssaksfinansiering, ville innkrevingen blitt overvåket systematisk, honorarene blitt trukket i riktig rekkefølge, og investoren ville fått sin rettmessige andel. Eksemplet viser at selv en vunnet sak kan gi dårlig avkastning hvis servicing risk ikke håndteres.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• For investorer som forstår og håndterer servicing risk, kan rettssaksfinansiering gi høy avkastning som er lite korrelert med aksje- og obligasjonsmarkeder.
• God servicing kan redusere operasjonelle feil og sikre at investorene får sin andel raskt og korrekt.
• Uavhengige servicere kan tilby spesialisert kompetanse som reduserer risikoen for interessekonflikter.

Ulemper:

• Servicing risk kan være vanskelig å vurdere på forhånd, spesielt for nye aktører i markedet.
• Kostnadene ved å bruke en uavhengig servicer kan redusere nettoavkastningen med 2–5 %.
• Mangelfull regulering i mange land, inkludert Norge, gjør at investorer i stor grad må stole på servicerens omdømme og interne kontroller.
• Ved konkurs hos serviceren kan investorenes midler bli låst i lengre tid.

Tabellen nedenfor sammenligner bruk av advokatfirma som servicer versus uavhengig servicer:

Aspekt	Advokatfirma som servicer	Uavhengig servicer
Interessekonflikt	Høy risiko (prioriterer egne honorar)	Lav risiko
Juridisk kompetanse	Høy	Middels (men spesialisert)
Systemer og rapportering	Varierer	Ofte mer standardisert
Kostnad	Lav (ofte inkludert i honorar)	Høyere (tydelig gebyr)
Tillit hos investorer	Lavere	Høyere

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: «Servicing risk er det samme som kredittrisiko» Servicing risk er en operasjonell risiko, ikke en kredittrisiko. Kredittrisiko handler om at motparten ikke betaler, mens servicing risk handler om at innkrevingen og administrasjonen svikter. Selv om motparten betaler, kan dårlig servicing føre til tap.

Misforståelse 2: «Rettsavgjørelsen er det eneste som betyr noe» Mange investorer fokuserer utelukkende på sannsynligheten for å vinne rettssaken. Men selv en vunnet sak kan gi dårlig avkastning hvis serviceren ikke klarer å kreve inn pengene, eller hvis gebyrer og kostnader spiser opp overskuddet.

Misforståelse 3: «Uavhengig servicer er alltid best» Uavhengige servicere har ofte bedre systemer, men de kan mangle den dype juridiske innsikten som et advokatfirma har. I komplekse saker kan det være en fordel at serviceren forstår saken i detalj. Det viktigste er å ha klare avtaler og uavhengig revisjon.

Misforståelse 4: «Risikoen kan elimineres med forsikring» Forsikring mot servicing risk finnes, men den dekker sjelden alle scenarioer. For eksempel dekker de fleste poliser ikke tap som følge av servicerens uaktsomhet eller svindel. Forsikring er et supplement, ikke en erstatning for god kontroll.

Oppsummering

Litigation finance servicing risk er en ofte oversett, men avgjørende faktor for investorer i rettssaksfinansiering. Selv om en sak vinnes, kan dårlig administrasjon av innkreving og fordeling føre til betydelig lavere avkastning eller til og med tap. Risikoen omfatter operasjonelle feil, juridiske mangler, motpartsproblemer og svikt i rapportering.

For å redusere denne risikoen bør investorer:

• Velge servicere med dokumentert erfaring og uavhengig revisjon.
• Sørge for klare kontrakter som spesifiserer rekkefølgen på utbetalinger og gebyrer.
• Kreve regelmessig rapportering og innsyn i servicerens systemer.
• Diversifisere på tvers av flere saker og servicere.
• Vurdere forsikring eller garantier, men ikke stole blindt på dem.