Hva er litigation finance borrowing base?

Litigation finance borrowing base er et begrep som brukes innen tvistefinansiering (litigation finance). Det beskriver det maksimale lånebeløpet et finansieringsselskap er villig til å stille til rådighet for en part i en rettssak, med sikkerhet i det potensielle søksmålsutbyttet. I tradisjonell bankfinansiering er borrowing base ofte knyttet til fysiske eiendeler som varelager eller kundefordringer. I tvistefinansiering er sikkerheten immateriell – den består av den juridiske retten til å motta en erstatning eller et forliksbeløp dersom saken vinnes.

For å forstå begrepet er det nyttig å tenke på en bedrift som har en god sak mot en annen part, men som mangler likvide midler til å finansiere advokatkostnader og rettsgebyrer. Et tvistefinansieringsselskap kan da tre inn og tilby et lån eller en investering. Lånet er ikke sikret med pant i eiendom eller maskiner, men i selve kravet. Borrowing base er da den summen som selskapet vurderer som forsvarlig å låne ut, gitt sakens styrke og forventede utfall.

I Norge har tvistefinansiering vokst frem som et alternativ for både små og mellomstore bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å forfølge rettskrav uten å binde opp egen kapital. Flere norske aktører tilbyr slik finansiering, og borrowing base er et sentralt verktøy for å styre risikoen i porteføljen. For investorer som vurderer å delta i tvistefinansieringsfond, er forståelsen av borrowing base avgjørende for å kunne vurdere risiko og avkastning.

Forstå litigation finance borrowing base

For å virkelig forstå litigation finance borrowing base må man se på de underliggende faktorene som påvirker beregningen. I tradisjonell kredittvurdering brukes ofte de fem C-ene: character, capacity, capital, collateral og conditions. I tvistefinansiering tilpasses disse til en juridisk kontekst. Character handler om sakens substans og advokatens rykte. Capacity vurderer motpartens betalingsevne dersom saken vinnes. Capital ser på hvor mye egenkapital saksøkeren selv legger inn. Collateral er selve søksmålet, og conditions omfatter rettsmiljøet og eventuelle lovendringer.

Borrowing base er altså ikke et fast tall, men et dynamisk estimat som endrer seg etter hvert som saken skrider frem. For eksempel kan en foreløpig kjennelse eller bevisførsel øke sannsynligheten for seier, og dermed heve borrowing base. Omvendt kan en ugunstig avgjørelse redusere den. Dette gjør at tvistefinansiering skiller seg fra tradisjonell utlån ved at sikkerhetsgrunnlaget er langt mer usikkert og krever kontinuerlig overvåking.

For investorer er det viktig å innse at borrowing base ikke er en garanti for tilbakebetaling. Det er en indikasjon på hvor mye finansieringsselskapet er villig til å risikere. Derfor bør investorer alltid be om innsikt i hvordan selskapet beregner borrowing base for hver enkelt sak. Transparens rundt vurderingskriterier, som forventet erstatningsbeløp, sannsynlighet for seier og forventet tid til oppgjør, er avgjørende for å kunne gjøre en uavhengig risikovurdering.

Hvordan fungerer litigation finance borrowing base?

Prosessen for å fastsette en litigation finance borrowing base følger flere trinn. Først gjennomgår finansieringsselskapet en grundig due diligence av saken. Dette inkluderer juridisk vurdering av sakens styrke, analyse av bevis, og estimering av sannsynligheten for å vinne frem. Deretter anslås et forventet erstatningsbeløp, ofte basert på sammenlignbare saker og erstatningsrettslige prinsipper. Advokatkostnader, rettsgebyrer og eventuelle sakkyndige utgifter trekkes fra for å finne netto forventet utbetaling.

Deretter settes en utlånsprosent, typisk mellom 20 % og 40 % av netto forventet utbetaling. Prosenten avhenger av risikoen i saken; en sterk sak med høy sannsynlighet for seier kan få en høyere prosent, mens en mer usikker sak får en lavere. For eksempel: En sak med forventet netto utbetaling på 10 millioner kroner og 70 % sannsynlighet for seier kan få en borrowing base på 30 % av 10 millioner, altså 3 millioner kroner. Dersom sannsynligheten synker til 50 %, kan borrowing base reduseres til 20 % eller lavere.

Finansieringsselskapet overvåker saken løpende. Dersom nye opplysninger endrer risikobildet, kan borrowing base justeres. Dette kan påvirke hvor mye som faktisk utbetales til saksøkeren. I noen tilfeller utbetales lånet i trancher etter hvert som saken skrider frem, og hver tranche er basert på gjeldende borrowing base. Slik sikrer selskapet at det ikke eksponerer seg for mer risiko enn det som er forsvarlig til enhver tid.

Historisk bakgrunn

Tvistefinansiering har røtter tilbake til Australia på 1990-tallet, hvor det oppsto som en måte å gi tilgang til rettssystemet for parter som ikke hadde råd til å føre sak. Konseptet spredte seg raskt til Storbritannia og USA, og i løpet av 2000-tallet ble det etablert flere spesialiserte fond. I Norge har tvistefinansiering vokst frem de siste 10–15 årene, i takt med økende rettskostnader og et ønske om å redusere økonomiske barrierer.

Begrepet borrowing base ble hentet fra tradisjonell bankfinansiering og tilpasset tvistefinansiering. I bankverdenen har borrowing base lenge vært brukt for å beregne hvor mye en bedrift kan låne med sikkerhet i omløpsmidler. Overføringen til juridisk sammenheng skjedde naturlig ettersom tvistefinansieringsselskaper trengte et rammeverk for å styre risikoen i sine porteføljer.

I Norge reguleres tvistefinansiering indirekte gjennom tvisteloven og advokatforskriften. Det stilles krav til at finansieringsselskapet ikke skal ha utilbørlig innflytelse på sakens forløp, og at lånevilkårene er rimelige. Selv om borrowing base ikke er eksplisitt regulert, forventes det at selskapene benytter forsvarlige metoder for å fastsette lånebeløp. Dette har bidratt til å profesjonalisere bransjen og gjøre den mer attraktiv for institusjonelle investorer.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel. Et oppstartsselskap i Oslo har utviklet en ny programvare og oppdager at en større konkurrent har kopiert teknologien. Selskapet ønsker å saksøke for patentinngrep, men har ikke midler til å dekke advokatutgifter på anslagsvis 2 millioner kroner. De henvender seg til et norsk tvistefinansieringsselskap.

Etter en grundig vurdering anslår selskapet at sannsynligheten for å vinne saken er 65 %. Forventet erstatning settes til 12 millioner kroner basert på tapte inntekter og lisensavgifter. Advokatkostnader og andre utgifter anslås til 2,5 millioner kroner, slik at netto forventet utbetaling blir 9,5 millioner kroner. Finansieringsselskapet benytter en utlånsprosent på 30 % for denne typen sak, og setter dermed borrowing base til 2,85 millioner kroner (30 % av 9,5 millioner).

Oppstartsselskapet får innvilget et lån på 2,5 millioner kroner, noe som dekker advokatkostnadene. Avtalen innebærer at dersom saken vinnes, skal finansieringsselskapet tilbakebetales lånet pluss en andel på 25 % av det overskytende beløpet. Dersom saken tapes, mister finansieringsselskapet hele lånet. Dette eksemplet viser hvordan borrowing base fungerer som et verktøy for å balansere risiko og mulighet for både saksøker og finansieringsselskap.

Fordeler og ulemper

Fordelene med litigation finance borrowing base er flere. For saksøkeren gir det tilgang til kapital uten å måtte binde opp egne midler, og risikoen for å tape saken deles med finansieringsselskapet. For investorer i tvistefinansieringsfond gir borrowing base en strukturert måte å allokere kapital på, med mulighet for høy avkastning dersom sakene vinnes. I tillegg er avkastningen ofte ukorrelert med tradisjonelle markeder, noe som kan gi diversifisering.

Ulempene er likevel betydelige. Risikoen for å tape saken er reell, og ved tap tapes hele lånet. Vurderingen av borrowing base er kompleks og avhenger av subjektive juridiske vurderinger. Det er også en likviditetsrisiko, ettersom sakene kan ta flere år før de avgjøres. I tillegg kan det oppstå interessekonflikter dersom finansieringsselskapet får for stor innflytelse på prosessuelle valg.

For norske investorer er det viktig å være klar over at tvistefinansiering fortsatt er et nisjemarked med begrenset regulering. Sammenlignet med aksjer og obligasjoner er det vanskeligere å verdsette og selge videre. Derfor bør man kun allokere en mindre del av porteføljen til slike investeringer, og kun etter grundig analyse av både enkeltsaker og finansieringsselskapets modell for borrowing base.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at litigation finance borrowing base er det samme som en garantert utbetaling. Det er ikke tilfelle. Borrowing base er et estimat basert på forventet utfall, men det er ingen garanti for at saken vinnes eller at erstatningen blir som forventet. Investorer må være forberedt på fullt tap.

En annen misforståelse er at bare store saker med høye erstatningsbeløp kvalifiserer for tvistefinansiering. I realiteten kan også mindre saker være aktuelle, men borrowing base blir da tilsvarende lavere. Finansieringsselskapene ser på forholdet mellom potensiell avkastning og kostnadene ved å vurdere saken.

Noen tror også at borrowing base er statisk. Tvert imot er den dynamisk og kan endres underveis i saken. En ugunstig rettsavgjørelse eller nye bevis kan redusere borrowing base, mens positive hendelser kan øke den. Investorer bør derfor følge med på sakens utvikling og forstå at lånebeløpet ikke er låst.

Oppsummering

Litigation finance borrowing base er et sentralt begrep for alle som er involvert i tvistefinansiering, enten som saksøker, finansieringsselskap eller investor. Det representerer den maksimale lånesummen som kan stilles til rådighet med sikkerhet i et søksmåls potensielle utfall. Beregningen er kompleks og avhenger av juridiske, økonomiske og prosessuelle faktorer.

For norske investorer som vurderer å eksponere seg mot dette alternativet, er det avgjørende å forstå hvordan borrowing base fastsettes og hvilke risikoer som ligger i vurderingen. Gjennom grundig due diligence og en bevisst holdning til risiko kan tvistefinansiering være et verdifullt tilskudd til en diversifisert portefølje.

Husk at ingen investering er risikofri, og at høy avkastning ofte følger med høy risiko. Ved å sette seg inn i mekanismene bak borrowing base, kan du ta mer informerte beslutninger og unngå vanlige fallgruver.