Klimafond taxonomy screening – en guide til EU-taksonomiens screeningprosess

Hva er klimafond taxonomy screening?

Klimafond taxonomy screening er en prosess der forvaltere av fond som markedsføres som bærekraftige – ofte kalt klimafond – systematisk vurderer om selskapene i porteføljen driver økonomiske aktiviteter som er i tråd med EU-taksonomien for bærekraftig finans. Taksonomien er et felles klassifiseringssystem som definerer hvilke aktiviteter som kan regnes som miljømessig bærekraftige. Screeningen innebærer å sjekke hvert enkelt selskap mot detaljerte tekniske screeningkriterier for seks miljømål: begrensning av klimaendringer, tilpasning til klimaendringer, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser, omstilling til en sirkulær økonomi, forebygging og bekjempelse av forurensning, samt beskyttelse og gjenoppretting av biologisk mangfold og økosystemer.

For at en aktivitet skal anses som taksonomialignende, må den oppfylle tre krav: den må gi et vesentlig bidrag til minst ett av miljømålene, den må ikke gjøre betydelig skade på noen av de andre målene (DNSH-prinsippet), og den må overholde minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold (for eksempel ILO-kjernekonvensjoner). Screeningen summerer opp hvor stor andel av fondets totale investeringer som er i slike aktiviteter, uttrykt som en prosentandel av fondets forvaltningskapital.

I Norge er denne screeningen særlig relevant for fond som er klassifisert som Article 8 eller Article 9 under SFDR (Sustainable Finance Disclosure Regulation). Article 8-fond fremmer miljømessige eller sosiale egenskaper, mens Article 9-fond har bærekraftig investering som et uttalt mål. Begge må opplyse om i hvilken grad investeringene er taksonomialignende. Klimafond taxonomy screening er dermed et sentralt verktøy for å etterleve rapporteringskravene og for å gi investorer et pålitelig bilde av fondets grønne profil.

Forstå klimafond taxonomy screening

For å forstå klimafond taxonomy screening er det viktig å se den i sammenheng med det regulatoriske landskapet for bærekraftig finans i EU og EØS. EU-taksonomien, som trådte i kraft i 2020, ble utviklet for å skape en felles definisjon av hva som er «grønt» og dermed motvirke grønnvasking. Samtidig stiller SFDR krav om at fondsforvaltere opplyser om bærekraftsrisiko og -påvirkning. Screeningen er den praktiske operasjonaliseringen av disse reglene: den gjør det mulig å kvantifisere hvor stor andel av et fonds investeringer som faktisk kan klassifiseres som miljømessig bærekraftige etter en felles standard.

Screeningen er ikke en statisk sjekkliste, men en dynamisk prosess som må oppdateres minst årlig. Forvaltere må hente inn data fra selskapene om deres omsetning, kapitalutgifter (capex) og driftsutgifter (opex) knyttet til taksonomialignende aktiviteter. For mange selskaper, spesielt små og mellomstore bedrifter, er dette en ny og krevende rapporteringsbyrde. Derfor har EU gradvis innført rapporteringskrav, og fra 2024 må store selskaper rapportere i henhold til Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD), noe som vil forbedre datatilgangen betydelig.

For investorer betyr screeningen at de kan sammenligne ulike klimafond på en mer objektiv måte. Tidligere var det opp til hver enkelt forvalter å definere «bærekraft», noe som førte til stor variasjon. Nå gir taksonomialignende andel et felles mål, selv om det fortsatt er utfordringer knyttet til datakvalitet og tolkning av kriteriene. I Norge har Finanstilsynet vært tydelig på at fond som bruker ord som «klima» eller «grønn» i navnet, må kunne dokumentere en vesentlig andel taksonomialignende investeringer – ellers risikerer de å bli pålagt å endre navn.

Hvordan fungerer klimafond taxonomy screening?

Prosessen for klimafond taxonomy screening kan deles inn i flere trinn. Først identifiserer forvalteren alle selskaper i porteføljen og kartlegger deres økonomiske aktiviteter. Deretter vurderes hver aktivitet opp mot de tekniske screeningkriteriene i EU-taksonomien. For eksempel, for aktiviteten «elektrisitetsproduksjon fra vannkraft» må selskapet dokumentere at utslippene av klimagasser er under 100 g CO2-ekvivalenter per kWh, og at det ikke skader vannmiljøet vesentlig.

Når aktivitetene er vurdert, beregnes taksonomialignende andel for hvert selskap. Dette gjøres ved å ta selskapets omsetning (eller capex/opex) fra taksonomialignende aktiviteter dividert på total omsetning. Deretter vektes denne andelen med fondets eierandel i selskapet. For eksempel: Hvis 10 % av fondets verdi er investert i et selskap som har 20 % av omsetningen fra taksonomialignende aktiviteter, utgjør den taksonomialignende andelen 2 % av fondets totale verdi (10 % × 20 % = 2 %).

For å gi et overblikk over hvilke miljømål som dekkes, kan vi se på en tabell over de seks målene og eksempler på aktiviteter:

Historisk bakgrunn

Klimafond taxonomy screening har røtter i EUs handlingsplan for bærekraftig finans fra 2018, som ble lansert som en oppfølging av Parisavtalen. Målet var å kanalisere privat kapital mot bærekraftige investeringer og skape et felles rammeverk for å definere «grønt». EU-taksonomien ble vedtatt i 2020 med forordning 2020/852, og de første tekniske screeningkriteriene for klimaendringer kom i 2021 (delegert rettsakt). Deretter fulgte kriterier for de øvrige miljømålene i 2023.

I Norge ble taksonomien innlemmet i EØS-avtalen i 2022, og siden da har norske fondsforvaltere vært pålagt å følge reglene. Finanstilsynet har publisert veiledninger og gjennomført tilsyn for å sikre at klimafond ikke markedsfører seg som grønnere enn de er. En milepæl var at EU i 2024 skjerpet kravene til bruk av bærekraftsrelaterte termer i fondsnavn, noe som førte til at flere norske fond måtte dokumentere en minimumsandell taksonomialignende investeringer.

Utviklingen har ikke vært uten kontroverser. Enkelte bransjer, som fossil energi og landbruk, har kritisert kriteriene for å være for strenge eller for vage. Samtidig har miljøorganisasjoner påpekt at screeningen ikke fanger opp alle nyanser, for eksempel overgangsaktiviteter som gasskraft med karbonfangst. Likevel har klimafond taxonomy screening blitt en standard i bransjen, og datatilgangen forbedres stadig gjennom CSRD og nye rapporteringsverktøy.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk klimafond, «Grønn Fremtid Aksjer», som forvalter 10 milliarder NOK. Fondet er klassifisert som Article 9 og har som mål å investere i selskaper som bidrar til begrensning av klimaendringer. Porteføljen består av tre selskaper:

• Selskap A (norsk vannkraftprodusent): 40 % av fondets verdi. Selskapet har 100 % av omsetningen fra taksonomialignende aktiviteter (vannkraft med utslipp under 100 g CO2/kWh).
• Selskap B (svensk vindkraftutbygger): 35 % av fondets verdi. Selskapet har 80 % av omsetningen fra taksonomialignende aktiviteter (resten er fra ikke-kvalifiserte tjenester).
• Selskap C (dansk energiselskap med både vind og gass): 25 % av fondets verdi. Selskapet har 30 % av omsetningen fra taksonomialignende aktiviteter (gassdelen oppfyller ikke kriteriene).

Beregning av taksonomialignende andel for fondet:

• Selskap A: 40 % × 100 % = 40 %
• Selskap B: 35 % × 80 % = 28 %
• Selskap C: 25 % × 30 % = 7,5 %
• Total taksonomialignende andel: 40 % + 28 % + 7,5 % = 75,5 %

Eksemplet viser også at screeningen er følsom for hvordan selskapene rapporterer. Hvis Selskap C forbedrer sin gassproduksjon med karbonfangst og dermed kvalifiserer en større andel, vil fondets taksonomialignende andel øke. Forvalteren må derfor følge med på selskapenes utvikling og oppdatere screeningen årlig.

Fordeler og ulemper

Klimafond taxonomy screening har flere fordeler. For det første skaper den en felles standard som gjør det lettere for investorer å sammenligne ulike fond. For det andre reduserer den risikoen for grønnvasking, fordi forvaltere må dokumentere påstanden om bærekraft med konkrete data. For det tredje stimulerer den selskaper til å omstille seg til mer bærekraftige aktiviteter for å tiltrekke seg kapital.

Ulempene er imidlertid betydelige. Screeningen er kompleks og kostnadskrevende, spesielt for mindre fondsforvaltere som må investere i nye datasystemer og kompetanse. Datatilgjengeligheten er fortsatt mangelfull – mange selskaper rapporterer ikke i henhold til taksonomien, noe som gjør at forvaltere må estimere eller ekskludere selskaper. Videre kan screeningen favorisere store, børsnoterte selskaper som har ressurser til å rapportere, mens mindre, innovative selskaper blir oversett.

Det er også en fare for at screeningen blir en «tick-box»-øvelse der forvaltere fokuserer på å oppnå en høy taksonomialignende andel framfor reell miljøpåvirkning. For eksempel kan et fond investere tungt i ett enkelt selskap med høy andel, men ha liten diversifisering. Til tross for disse ulempene anses screeningen som et nødvendig skritt mot et mer transparent og pålitelig marked for bærekraftige investeringer.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at en høy taksonomialignende andel automatisk betyr at fondet er «grønt» eller har lav klimarisiko. I virkeligheten måler screeningen kun andelen investeringer i aktiviteter som oppfyller taksonomiens kriterier, men den sier ingenting om fondets totale karbonavtrykk eller eksponering mot fossile energikilder som ikke er taksonomialignende. Et fond kan ha 100 % taksonomialignende andel, men likevel ha betydelige indirekte utslipp dersom selskapene i porteføljen bruker mye fossil energi i verdikjeden.

En annen misforståelse er at klimafond taxonomy screening er frivillig. I realiteten er den obligatorisk for fond som markedsføres som bærekraftige i EU/EØS. For Article 8- og Article 9-fond er det et lovkrav å opplyse om taksonomialignende andel. Fond som ikke overholder dette, kan få sanksjoner fra tilsynsmyndighetene.

Mange tror også at screeningen kun gjelder store selskaper. Selv om rapporteringskravene først og fremst retter seg mot store foretak, må fondsforvaltere også vurdere mindre selskaper i porteføljen. Dersom data ikke er tilgjengelig, må forvalteren ofte anta at aktiviteten ikke er taksonomialignende, noe som kan føre til en lavere andel. Dette kan gjøre det vanskelig for fond som fokuserer på små og mellomstore bedrifter å oppnå en høy taksonomialignende andel.

Oppsummering

Klimafond taxonomy screening er en sentral del av EUs rammeverk for bærekraftig finans og har blitt et uunnværlig verktøy for norske fondsforvaltere som ønsker å markedsføre seg som bærekraftige. Gjennom en systematisk vurdering av porteføljeselskapenes aktiviteter opp mot felles tekniske kriterier, gir screeningen investorer et mer pålitelig bilde av hvor mye av fondets kapital som faktisk går til miljømessig bærekraftige formål.

Selv om prosessen er kompleks og krever betydelige ressurser, veier fordelene med økt åpenhet og redusert grønnvasking tungt. For norske investorer betyr det at de kan ta mer informerte valg når de velger klimafond, og at fondsforvaltere må stå til rette for påstandene sine. Fremover vil screeningen bli enda viktigere ettersom CSRD gir bedre datagrunnlag, og EU stadig skjerper kravene til bruk av bærekraftsrelaterte termer. Klimafond taxonomy screening er ikke perfekt, men det er et viktig skritt mot et mer bærekraftig finanssystem.