Hva er investment grade guarantor coverage? – Forklart for norske investorer

Hva er Investment grade guarantor coverage?

Investment grade guarantor coverage er et begrep som beskriver en finansiell garanti stilt av en tredjepart med en kredittvurdering på såkalt «investment grade»-nivå. I praksis betyr dette at et selskap, en kommune eller en annen låntaker kjøper en forsikringslignende garanti fra en garantist – ofte et spesialisert forsikringsselskap eller en bank – som lover å dekke renter og hovedstol dersom låntakeren selv ikke klarer å betale. Garantien gjør at obligasjonen får en høyere kredittvurdering enn det utstederen ville hatt alene.

For investorer er dette et verktøy for å redusere risiko. I stedet for å stole utelukkende på utstederens økonomi, får man en ekstra sikkerhet i form av en garantist med solid økonomi. Dette er særlig vanlig i obligasjonsmarkedet, der selskaper med lavere rating kan få tilgang til kapital til gunstigere betingelser ved å «kjøpe» seg opp til en høyere rating.

Tenk deg at du vurderer å låne penger til en liten bedrift. Hvis en venn med god økonomi stiller som kausjonist, vil du føle deg tryggere. Det samme prinsippet gjelder i stor skala i finansmarkedene: garantisten fungerer som en profesjonell kausjonist, og «coverage» viser til hvor stor andel av lånet som er dekket av garantien.

Forstå Investment grade guarantor coverage

For å forstå begrepet må man først vite hva «investment grade» betyr. Kredittvurderingsbyråer som Moody’s, Standard & Poor’s og Fitch rangerer selskaper og land etter hvor sannsynlig det er at de vil misligholde gjelden sin. Investment grade er betegnelsen på de høyeste ratingene – typisk fra AAA/Aaa ned til BBB-/Baa3. Under dette nivået kommer «high yield» eller «junk bonds», som har høyere risiko.

Når en garantist har investment grade-status, betyr det at byråene vurderer garantistens egen evne til å betale som svært god. Dermed kan garantisten «låne» sin kredittverdighet til utstederen. En obligasjon som opprinnelig hadde en rating på BB (spekulativ) kan etter å ha fått en garanti fra en AAA-rating bank få en rating på AAA – forutsatt at garantien dekker hele lånet.

Her er en forenklet oversikt over ratingkategoriene og hva de innebærer:

Hvordan fungerer Investment grade guarantor coverage?

Prosessen starter med at en utsteder (for eksempel et norsk eiendomsselskap) ønsker å låne penger ved å utstede en obligasjon. Utstederen kontakter en garantist, ofte et monoline forsikringsselskap eller en bank, og betaler en premie for å få en garanti. Garantisten gjennomgår utstederens økonomi og risiko, og hvis alt er i orden, utsteder de en garanti som følger obligasjonen.

Garantien innebærer en ubetinget forpliktelse: Hvis utstederen ikke betaler renter eller tilbakebetaler hovedstolen ved forfall, må garantisten tre inn og gjøre opp. Investorene får med andre ord pengene sine uansett, så lenge garantisten selv er solvent. Dette gjør at obligasjonen i praksis har samme kredittrisiko som garantisten.

Det finnes ulike strukturer. Noen garantier dekker hele lånet fullt ut, mens andre er pro rata – det vil si at flere garantister deler på ansvaret. I Norge ser vi ofte at kommuner stiller garantier for sine foretak, men da er det sjelden snakk om en kommersiell garantist med investment grade-rating. Derimot benytter større norske selskaper seg av internasjonale monoline-selskaper eller banker for å oppnå bedre rating.

Historisk bakgrunn

Konseptet med finansielle garantister vokste frem i USA på 1970-tallet, da selskaper som Ambac og MBIA (monoline insurers) begynte å garantere kommunale obligasjoner. Ideen var at kommuner med lavere rating skulle kunne låne billigere ved å kjøpe en garanti fra et selskap med høy rating. Dette markedet vokste raskt, og på 1990-tallet garanterte monoline-selskapene også selskapsobligasjoner og strukturerte produkter.

Finanskrisen i 2008 ble et vendepunkt. Flere av de store garantistene hadde garantert for boliglånssikrede verdipapirer (MBS) som misligholdt i stor skala. Ambac og MBIA fikk selv sine ratinger kraftig nedgradert, noe som viste at garantien bare er like god som garantisten selv. I etterkant av krisen ble reguleringen strammet inn, og antallet monoline-selskaper ble redusert.

I Norge har vi ikke hatt like store aktører innenfor monoline-garantier, men norske banker og forsikringsselskaper tilbyr lignende tjenester. For eksempel kan et norsk selskap som utsteder en obligasjon i det norske markedet få en garanti fra en norsk bank med høy rating, og dermed oppnå bedre vilkår. Garantien kan også være relevant for grønne obligasjoner, der investorer ønsker ekstra trygghet.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt, men realistisk norsk eksempel. Selskapet «Norsk Vindkraft AS» ønsker å finansiere en ny vindpark og utsteder en obligasjon på 500 millioner norske kroner med en løpetid på 5 år. Selskapet har en kredittvurdering på BB fra et internasjonalt byrå, noe som gjør at investorer krever en høy rente – for eksempel 7 prosent.

For å redusere rentekostnadene henvender Norsk Vindkraft seg til «Garanti Forsikring AS», et norsk forsikringsselskap med AAA-rating. Garanti Forsikring går med på å stille en full garanti mot en årlig premie på 0,5 prosent av lånebeløpet (2,5 millioner kroner per år). Når garantien er på plass, får obligasjonen samme rating som garantisten – AAA. Investorene aksepterer dermed en lavere rente, for eksempel 3 prosent.

Regnestykket for utstederen blir da:

• Uten garanti: 7 prosent rente = 35 millioner kroner per år.
• Med garanti: 3 prosent rente + 0,5 prosent premie = 17,5 millioner kroner per år.
• Årlig besparelse: 17,5 millioner kroner.

Fordeler og ulemper

Investment grade guarantor coverage har både fordeler og ulemper for ulike parter. Her er en oppsummering i tabellform:

For utstedere kan garantien være et kostnadseffektivt verktøy, spesielt hvis selskapet har en midlertidig svak rating eller trenger å låne store beløp. Ulempen er at man må betale premie og ofte stille sikkerhet overfor garantisten.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at en garanti fra en investment grade-garantist er helt risikofri. Det stemmer ikke, fordi garantisten selv kan gå konkurs eller bli nedgradert. Historien har vist at selv de største garantistene kan få problemer, som Ambac og MBIA i 2008.

En annen misforståelse er at garantien alltid dekker 100 prosent av lånet. I praksis finnes det delvise garantier og garantier som kun dekker renter. Investorer må lese prospektet nøye for å forstå hva som faktisk er dekket.

Noen tror også at en garanti automatisk gir samme rating som garantisten. Dette er ofte tilfelle, men kredittvurderingsbyråene kan sette et «tak» hvis de mener at garantien ikke er ubetinget nok, eller hvis det er juridisk usikkerhet. Det er derfor ikke alltid en 1:1-overføring av rating.

Til slutt forveksles investment grade guarantor coverage ofte med en bankgaranti. En bankgaranti er en forpliktelse fra en bank, men den er ikke nødvendigvis knyttet til en kredittvurdering på samme måte. I tillegg kan bankgarantier ha andre vilkår og begrensninger.

Oppsummering

Investment grade guarantor coverage er en viktig mekanisme i obligasjonsmarkedet som gjør det mulig for utstedere med lavere kredittverdighet å låne penger til gunstigere betingelser, samtidig som investorer får en ekstra sikkerhet. Garantien fungerer som en forsikring mot mislighold, og kvaliteten på garantien avhenger av garantistens egen rating.

Historisk har ordningen vært spesielt utbredt i USA, men også i Norge finnes lignende produkter. Finanskrisen i 2008 viste at garantier ikke er risikofrie, og investorer bør alltid vurdere garantistens soliditet nøye. For nybegynnere og middels erfarne investorer kan dette være et nyttig verktøy for å forstå risiko og avkastning i rentemarkedet.

Husk at en garanti aldri er bedre enn den som stiller den. Derfor er det lurt å sjekke ratingen til garantisten jevnlig, og å være oppmerksom på hva garantien faktisk dekker. Med riktig forståelse kan investment grade guarantor coverage være en smart måte å balansere risiko og avkastning på.