Hva er investment bank funding spread? Forklart for investorer

Hva er investment bank funding spread?

Investment bank funding spread er et sentralt lønnsomhetsmål for investeringsbanker. Det beskriver forskjellen mellom det banken betaler for å skaffe kapital (funding cost) og avkastningen den oppnår ved å låne ut eller investere denne kapitalen. Tenk på det som en butikks bruttofortjeneste: butikken kjøper varer til innkjøpspris og selger dem til en høyere pris. Forskjellen er fortjenesten per enhet. For en investeringsbank er funding spread den samme typen margin.

Finansieringskostnaden kan komme fra flere kilder: innskudd fra kunder, utstedelse av obligasjoner, kortsiktige sertifikatlån, eller interbanklån. Inntekten oppstår når banken bruker pengene til å gi lån til bedrifter, kjøpe verdipapirer, eller delta i prosjektfinansiering. Spreaden uttrykkes ofte i prosentpoeng og beregnes som vektet gjennomsnittlig avkastning på kapitalen minus vektet gjennomsnittlig finansieringskostnad.

For nybegynnere kan det være nyttig å se på et enkelt regnestykke: Hvis en bank låner penger til 2 % rente og låner dem videre til 5 %, er funding spreaden 3 %. Dette er brutto spread; i praksis må banken også trekke fra driftskostnader og tap for å finne nettoresultatet. Likevel gir funding spread et raskt bilde av bankens kjernevirksomhets lønnsomhet.

Forstå investment bank funding spread

For å forstå funding spread må du først kjenne til de to hovedkomponentene: finansieringssiden og investeringssiden. Finansieringssiden består av bankens gjeld og egenkapital. Jo lavere rente banken kan oppnå på gjelden, desto større blir potensialet for en høy spread. Investeringssiden handler om hvor god avkastning banken klarer å skape ved å plassere pengene i ulike eiendeler.

Spreaden er ikke statisk. Den endrer seg med markedsforholdene. Når sentralbanken setter opp styringsrenten, øker gjerne både finansieringskostnaden og avkastningen på utlån, men ikke nødvendigvis like mye. I perioder med sterk konkurranse om innskudd kan bankene bli tvunget til å øke innskuddsrentene, noe som presser spreaden ned. Motsatt, i en høykonjunktur med stor låneetterspørsel, kan bankene øke utlånsrentene raskere enn finansieringskostnaden, og spreaden vokser.

For investorer er funding spread et nyttig verktøy for å sammenligne banker. En bank som konsekvent har høyere spread enn konkurrentene, driver sannsynligvis mer effektivt eller tar høyere risiko. Det er derfor viktig å se på spreaden sammen med andre nøkkeltall som tapsprosent og kostnadsprosent. I Norge rapporterer banker som DNB og Sparebank 1 ofte funding spread i sine kvartalspresentasjoner, ofte oppdelt på forretningsområder som bedriftsmarked og personmarked.

Hvordan fungerer investment bank funding spread?

Mekanismen bak funding spread kan illustreres med et eksempel. En investeringsbank har flere finansieringskilder med ulike kostnader. Den vektede gjennomsnittskostnaden (WACC) beregnes ved å ta hensyn til andelen av hver kilde. Deretter ser banken på avkastningen fra porteføljen av utlån og investeringer. Differansen er spreaden.

Her er en forenklet tabell som viser hvordan spreaden kan se ut for en norsk investeringsbank:

Banker overvåker spreaden kontinuerlig. Hvis spreaden blir for lav, kan banken justere rentene på utlån eller forsøke å redusere finansieringskostnaden ved å utstede mer langsiktig gjeld. Regulatoriske krav, som likviditetsdekningsgrad (LCR) og stabil finansiering (NSFR), påvirker også hvilke finansieringskilder banken kan bruke og dermed spreaden.

Historisk bakgrunn

Begrepet funding spread ble mer fremtredende etter finanskrisen i 2008. Før krisen hadde mange investeringsbanker svært lave finansieringskostnader fordi de stolte på kortsiktige lån i interbankmarkedet. Da krisen traff, tørket denne finansieringen opp, og bankene måtte betale mye høyere renter for å få lån. Spreaden ble negativ for flere banker, noe som førte til enorme tap og i noen tilfeller kollaps.

Etter krisen innførte myndigheter verden over strengere reguleringer. Basel III-regelverket, som ble gradvis innført fra 2013, stilte krav til bankenes kapitaldekning og likviditet. Dette tvang bankene til å bruke mer stabil og dyrere finansiering, som langsiktige obligasjoner og egenkapital. Som et resultat økte den gjennomsnittlige finansieringskostnaden for investeringsbanker, og funding spreaden ble et enda viktigere mål for lønnsomhet.

I Norge har Finanstilsynet fulgt internasjonale standarder tett. Norske banker har tradisjonelt hatt relativt lave funding spreader sammenlignet med europeiske banker, delvis på grunn av et stabilt banksystem og høy andel innskuddsfinansiering. Likevel har økte kapitalkrav etter 2015 ført til at spreaden har blitt presset oppover, noe som igjen har påvirket bankenes utlånsrenter og lønnsomhet.

Praktisk eksempel

La oss se på et konkret norsk eksempel. DNB Markets, investeringsbanken i DNB-konsernet, utsteder et obligasjonslån på 500 millioner NOK med en kupongrente på 3,2 % per år. Samtidig gir de et lån til et mellomstort norsk industriselskap med en rente på 5,5 %. I tillegg har de en portefølje av statsobligasjoner som gir 2,8 %.

For å forenkle, antar vi at hele lånebeløpet på 500 millioner plasseres i industrilånet. Da blir funding spreaden: 5,5 % - 3,2 % = 2,3 prosentpoeng. Dette gir en årlig bruttoinntekt på 500 MNOK × 2,3 % = 11,5 MNOK. Fra dette må banken trekke kostnader til kredittanalyse, administrasjon og eventuelle tap. Hvis driftskostnadene utgjør 0,5 % av lånebeløpet (2,5 MNOK), sitter banken igjen med 9 MNOK i netto før tap.

En graf over utviklingen av funding spread for norske banker fra 2010 til 2023 ville vist en gradvis økning fra rundt 1,5 % i 2010 til over 2,5 % i 2023, med en markant økning etter 2015 da nye kapitalkrav trådte i kraft. Grafen ville også vist en midlertidig nedgang under koronapandemien i 2020, da sentralbankene senket rentene og bankene fikk lavere finansieringskostnader, men utlånsrentene falt enda raskere.

Dette eksemplet viser hvorfor investorer bør følge med på funding spread. En bank som klarer å opprettholde en stabil eller økende spread over tid, signaliserer god risikostyring og prisingsevne. Derimot kan en synkende spread være et faresignal om at konkurransen hardner eller at banken tar for lav risiko.

Fordeler og ulemper

Fordeler: Funding spread gir et raskt og intuitivt bilde av en banks kjernevirksomhets lønnsomhet. Det er lett å sammenligne på tvers av banker og over tid. For investorer er det et nyttig verktøy for å identifisere hvilke banker som driver effektivt. I tillegg er spreaden direkte knyttet til bankens inntjening, noe som gjør den til en god indikator på fremtidig resultatutvikling.

Ulemper: Spreaden tar ikke hensyn til risikoen i utlånene. En høy spread kan skyldes at banken låner ut til svært risikable prosjekter med høy sannsynlighet for tap. Den tar heller ikke med driftskostnader, så to banker med samme spread kan ha helt forskjellig nettoresultat. Videre påvirkes spreaden av makroøkonomiske faktorer som banken ikke kan kontrollere, for eksempel sentralbankens rentebeslutninger. Derfor bør funding spread alltid analyseres sammen med tapsprosent, kostnadsprosent og kapitaldekning.

En annen ulempe er at begrepet kan forveksles med netto rentemargin (NIM). NIM er et bredere mål som inkluderer alle rentebærende eiendeler og gjeld, mens funding spread ofte fokuserer på spesifikke forretningsområder. For en investeringsbank kan funding spread være mer relevant for trading- og utlånsvirksomheten, mens NIM gir et totalbilde.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Funding spread er det samme som netto rentemargin (NIM). Selv om de er beslektet, er de ikke identiske. NIM beregnes som (renteinntekter - rentekostnader) / gjennomsnittlige rentebærende eiendeler. Funding spread er et smalere mål som ofte brukes internt i banken for å vurdere marginen på bestemte produkter eller kundesegmenter.

Misforståelse 2: Høy funding spread er alltid positivt. En høy spread kan være et tegn på at banken tar stor risiko. For eksempel kan en bank låne ut til selskaper med lav kredittverdighet til svært høy rente, noe som gir høy spread, men også høy risiko for tap. Investorer må derfor vurdere spreaden sammen med bankens risikoprofil.

Misforståelse 3: Funding spread er konstant over tid. Spreaden varierer med rentesykluser, konkurranse og reguleringer. I Norge har for eksempel funding spreaden økt gradvis siden 2015 på grunn av strengere kapitalkrav. En investor som antar at dagens spread vil vare evig, kan gjøre feilaktige verdivurderinger.

Misforståelse 4: Funding spread gjelder bare for store internasjonale banker. Også mindre norske sparebanker bruker funding spread som et styringsverktøy, selv om de ofte kaller det noe annet, som «rentemargin på utlån». Prinsippet er det samme: forskjellen mellom innlånsrente og utlånsrente.

Oppsummering

Investment bank funding spread er et viktig lønnsomhetsmål som viser forskjellen mellom en banks finansieringskostnad og avkastningen på kapitalen. For investorer gir det innsikt i hvor effektivt banken driver sin kjernevirksomhet. Spreaden påvirkes av renter, risiko, konkurranse og reguleringer, og den bør alltid analyseres sammen med andre nøkkeltall.

Ved å følge utviklingen i funding spread over tid og sammenligne med konkurrenter, kan du få et bedre grunnlag for å vurdere en banks fremtidige inntjening. Husk at en høy spread ikke nødvendigvis betyr lav risiko – tvert imot kan den være et tegn på risikofylt utlånspraksis. Bruk derfor funding spread som én av flere brikker i din analyse av bankaksjer.

For norske investorer er det verdt å merke seg at banker som DNB, Nordea Markets og Sparebank 1 SR-Bank rapporterer funding spread i sine kvartalsrapporter. Ved å sette deg inn i dette nøkkeltallet kan du ta mer informerte beslutninger når du vurderer investeringer i banksektoren.