Hva er IFRS 9 expected credit loss?

IFRS 9 er en internasjonal regnskapsstandard for finansielle instrumenter, utviklet av International Accounting Standards Board (IASB). Standarden trådte i kraft 1. januar 2018 og erstattet den tidligere standarden IAS 39. Den viktigste endringen er innføringen av en modell for forventet kredittap (expected credit loss, ECL) ved nedskrivning av finansielle eiendeler.

Tidligere, under IAS 39, ble tap først innregnet når det forelå objektive bevis for at et tap hadde oppstått – såkalt incurred loss-modell. Dette ble kritisert for å være for sent ute, spesielt under finanskrisen i 2008, da tapene hopet seg opp før de ble synlige i regnskapene. IFRS 9 snur dette på hodet: Banker må nå beregne forventede tap gjennom hele lånets levetid, basert på fremtidsrettet informasjon.

For investorer i bankaksjer er dette avgjørende kunnskap. Endringer i ECL-avsetninger gir tidlige signaler om kredittkvaliteten i bankens utlånsportefølje. En økning i avsetningene kan indikere at banken forventer flere mislighold, noe som kan påvirke aksjekursen negativt.

Forstå IFRS 9 expected credit loss

IFRS 9 expected credit loss handler om å måle forventede tap på finansielle eiendeler som måles til amortisert kost eller virkelig verdi over andre inntekter (FVOCI). Modellen gjelder i hovedsak for utlån, fordringer, og gjeldsinstrumenter.

Kjernen i ECL-modellen er at tap skal innregnes før de faktisk inntreffer. Dette gjøres ved å estimere sannsynlighetsvektede kontantstrømmer over instrumentets forventede levetid, og diskontere dem til nåverdi. Estimatene må ta hensyn til makroøkonomiske forhold som BNP-vekst, arbeidsledighet og renter.

En viktig nyansering er at ECL ikke er en kontantavsetning, men en regnskapsmessig periodeavgrensning. Den reduserer bankens resultat og egenkapital, men påvirker ikke kontantstrømmen direkte. Likevel har den stor betydning for hvordan investorer vurderer bankens soliditet og risikoprofil.

Hvordan fungerer IFRS 9 expected credit loss?

IFRS 9 deler finansielle eiendeler inn i tre stadier basert på endringer i kredittrisiko siden første gangs innregning.

Stage 1: Eiendeler som ikke har hatt en betydelig økning i kredittrisiko. Her beregnes 12-måneders forventet tap – det vil si forventet tap som følge av mislighold som kan inntreffe innen 12 måneder. Renteinntekter beregnes på brutto balanseført verdi.

Stage 2: Eiendeler der kredittrisikoen har økt betydelig siden første gangs innregning, men som ikke er misligholdt. Her må banken beregne forventet tap over hele lånets levetid. Renteinntekter beregnes fortsatt på brutto verdi.

Stage 3: Eiendeler som er misligholdt. Også her beregnes levetidsforventet tap, men renteinntekter beregnes på netto balanseført verdi (brutto verdi minus tapsavsetning).

Beregningen av ECL baseres på tre parametere:

  • PD (Probability of Default): Sannsynlighet for at låntaker misligholder innen en gitt periode.
  • LGD (Loss Given Default): Andel av eksponeringen som forventes tapt ved mislighold, etter sikkerheter.
  • EAD (Exposure at Default): Forventet eksponering på misligholdstidspunktet.

    • For Stage 1 multipliseres PD, LGD og EAD for 12 måneder. For Stage 2 og 3 må banken estimere disse størrelsene for hver fremtidig periode og diskontere dem til nåverdi. Dette krever komplekse modeller og mye skjønn.

    Historisk bakgrunn

    Finanskrisen i 2008 avdekket store svakheter i regnskapsreglene for finansielle instrumenter. IAS 39 ble kritisert for å være for kompleks og for å innregne tap for sent. Banker kunne ha store tap på utlån som først ble synlige lenge etter at problemene oppsto.

    IASB startet derfor arbeidet med en ny standard, som etter flere års utredning resulterte i IFRS 9. Standarden ble publisert i 2014, men med utsatt ikrafttredelse til 2018 for å gi banker tid til å tilpasse seg. I Norge ble IFRS 9 obligatorisk for børsnoterte foretak fra 2018, og de fleste sparebanker og forretningsbanker følger standarden.

    Også i USA ble det innført en lignende standard, Current Expected Credit Loss (CECL), som trådte i kraft i 2020. Dette viser at det globale regnskapsmiljøet har beveget seg mot en mer fremtidsrettet tapsmodell.

    Praktisk eksempel

    La oss se på en norsk bank, for eksempel DNB, som har et utlån til en mellomstor bedrift på 10 millioner norske kroner. Løpetiden er 5 år, og lånet har flytende rente.

    Stage 1: Ved utbetaling vurderes kredittrisikoen som lav. Banken estimerer PD til 1,5 % over 12 måneder, LGD til 35 % (sikkerheter dekker 65 % av eksponeringen), og EAD til 10 millioner kroner. 12-måneders ECL blir da: 10.000.000 × 0,015 × 0,35 = 52.500 kroner.

    Stage 2: Etter ett år får banken indikasjoner på at bedriftens lønnsomhet er svekket, og kredittrisikoen har økt betydelig. Lånet flyttes til Stage 2. Banken må nå beregne levetids-ECL. Anta at PD over levetiden (4 år) er 10 %, LGD 40 % og EAD 10 millioner. Levetids-ECL blir: 10.000.000 × 0,10 × 0,40 = 400.000 kroner.

    Stage 3: Hvis bedriften misligholder lånet, flyttes det til Stage 3. Banken beregner forventet tap basert på forventet inndrivelse. Anta at banken forventer å få tilbake 6 millioner kroner etter salg av sikkerheter. Da blir ECL = 10.000.000 – 6.000.000 = 4.000.000 kroner.

    Dette eksempelet viser hvordan ECL-avsetningen kan øke dramatisk når kredittrisikoen stiger. For investorer er det viktig å følge med på bevegelser mellom stadiene i bankens portefølje.

    Fordeler og ulemper

    Fordeler:

  • Tidligere varsling: IFRS 9 gir et mer rettidig bilde av forventede tap, slik at investorer og tilsynsmyndigheter får bedre innsikt i bankens risikoprofil.
  • Bedre risikostyring: Bankene må forbedre sine kredittmodeller og overvåkningssystemer for å estimere ECL, noe som kan styrke intern styring.
  • Sammenlignbarhet: Standarden skaper mer enhetlige regnskapsprinsipper på tvers av land.

    • Ulemper:

  • Kompleksitet: Beregning av ECL krever avanserte modeller og mye skjønn, noe som gjør regnskapene mindre transparente for vanlige investorer.
  • Subjektive estimater: Små endringer i makroøkonomiske forutsetninger kan gi store utslag i avsetningene, noe som skaper volatilitet i resultatene.
  • Procyklisk effekt: I nedgangstider øker ECL-avsetningene og forsterker bankenes resultatsvekkelse, noe som kan forverre kredittsyklusen.
For investorer er det en avveining: bedre informasjon kommer på bekostning av økt kompleksitet og potensiell volatilitet.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: ECL er det samme som en kontantavsetning. Nei, ECL er en regnskapsmessig avsetning som reduserer resultatet og egenkapitalen, men banken setter ikke av kontanter. Den faktiske kontantstrømmen påvirkes først når mislighold inntreffer og tap realiseres.

Misforståelse 2: IFRS 9 gjelder bare for banker. Selv om banker er de største brukerne, gjelder IFRS 9 for alle foretak som utarbeider regnskap etter IFRS og har finansielle eiendeler som utlån, fordringer eller gjeldsinstrumenter.

Misforståelse 3: Forventet tap er alltid lik det faktiske tapet. ECL er et forventningsverdiestimat basert på sannsynligheter. Det faktiske tapet kan bli både høyere og lavere. Formålet er å gi et rettvisende bilde av forventet risiko, ikke å forutsi nøyaktige fremtidige tap.

Misforståelse 4: Høy ECL-avsetning betyr at banken går dårlig. En økning i ECL kan skyldes endrede makroøkonomiske utsikter, ikke nødvendigvis at bankens underliggende portefølje har forverret seg. Investorer bør analysere årsakene bak endringene.

Oppsummering

IFRS 9 forventet kredittap er en av de mest betydningsfulle endringene i regnskapsreglene for finansielle instrumenter de siste tiårene. Standarden har gjort bankenes regnskaper mer fremtidsrettede, men også mer komplekse.

For investorer i bankaksjer er det viktig å forstå hvordan ECL-modellen fungerer, og å følge med på bankenes avsetninger som en indikator på kredittkvalitet. Nøkkeltall som andelen av utlån i Stage 2 og Stage 3, samt dekningsgraden (ECL i prosent av utlån), gir verdifull innsikt.

Selv om IFRS 9 har sine svakheter – særlig rundt kompleksitet og volatilitet – representerer den et stort fremskritt i å gi investorer og andre interessenter et mer rettidig bilde av kredittrisiko. Å sette seg inn i dette begrepet er derfor en viktig del av å bli en mer kunnskapsrik investor i finanssektoren.