Ifrs 16 - regnskapsstandard for leieavtaler forklart

Hva er IFRS 16?

IFRS 16 er en regnskapsstandard utgitt av International Accounting Standards Board (IASB) som trådte i kraft 1. januar 2019. Den erstatter den tidligere standarden IAS 17 og endrer fundamentalt hvordan leieavtaler regnskapsføres. Før IFRS 16 skilte man mellom finansielle leieavtaler (som ble balanseført) og operasjonelle leieavtaler (som bare ble ført som leiekostnad i resultatet). IFRS 16 fjerner dette skillet for leietakere og krever at de fleste leieavtaler balanseføres som en bruksrettseiendel og en leieforpliktelse.

Unntak gjelder for kortsiktige leieavtaler (under 12 måneder) og leieavtaler av lav verdi (for eksempel kontorutstyr som datamaskiner). Målet er å gi et mer rettvisende bilde av selskapers finansielle stilling og forpliktelser. For investorer betyr dette at man nå kan se hvor mye et selskap faktisk har forpliktet seg til gjennom leieavtaler, noe som tidligere var skjult i noteopplysninger.

Standarden gjelder for alle selskaper som rapporterer etter IFRS, noe som inkluderer de fleste børsnoterte selskaper i Norge og Europa. Norske selskaper som bruker norske regnskapsstandarder (NGAAP) har en tilsvarende standard, NRS 6, men med noen forskjeller.

Forstå IFRS 16

For å forstå betydningen av IFRS 16, må man se på hvordan leieavtaler tidligere ble behandlet. Under IAS 17 kunne selskaper klassifisere leieavtaler som operasjonelle, noe som betydde at leiebetalingene ble ført som en driftskostnad i resultatregnskapet, mens verken eiendelen eller forpliktelsen kom inn i balansen. Dette førte til at mange selskaper fremsto med lavere gjeldsgrad og høyere egenkapitalandel enn de egentlig hadde, fordi store leieforpliktelser var usynlige.

IFRS 16 fjerner denne muligheten. Nå må alle leieavtaler med varighet over 12 måneder og ikke ubetydelig verdi balanseføres. Dette gir et mer fullstendig bilde av selskapets eiendeler og gjeld. For eksempel hadde mange flyselskaper som Norwegian Air Shuttle store leieforpliktelser for fly som ikke fremkom i balansen. Med IFRS 16 kom disse forpliktelsene tydelig frem, noe som påvirket kredittvurderinger og investorenes risikovurdering.

For investorer er det viktig å være klar over at IFRS 16 endrer flere nøkkeltall. EBITDA (driftsresultat før avskrivninger og renter) øker fordi leiekostnaden erstattes av avskrivninger og renter. Samtidig øker totalkapitalen og gjelden, noe som kan redusere egenkapitalandelen og avkastningen på eiendeler (ROA). Dette betyr ikke at selskapets underliggende økonomi har endret seg, men regnskapstallene ser annerledes ut.

Hvordan fungerer IFRS 16?

Når et selskap inngår en leieavtale, må det beregne nåverdien av alle fremtidige leiebetalinger. Diskonteringsrenten som brukes, er vanligvis den implisitte renten i leieavtalen, eller selskapets marginale lånerente. Nåverdien føres som en bruksrettseiendel på balansens aktivaside og en tilsvarende leieforpliktelse på passivasiden.

Deretter avskrives bruksrettseiendelen lineært over leieperioden. Leieforpliktelsen reduseres etter hvert som leiebetalingene foretas, men renteelementet i betalingen føres som finanskostnad i resultatregnskapet. Dette betyr at totalkostnaden i resultatet er høyere i begynnelsen av leieperioden (fordi avskrivningene er konstante, men rentekostnaden avtar over tid). Sammenlignet med tidligere lineær leiekostnad, vil resultatet før skatt være lavere i starten og høyere mot slutten av leieperioden.

Selskaper må også opplyse om leieavtalene i notene, inkludert fremtidige leiebetalinger og forfallsstruktur. Dette gir investorer detaljert informasjon om selskapets leieforpliktelser.

Historisk bakgrunn

Før IFRS 16 var IAS 17 den gjeldende standarden for leieavtaler. IAS 17 ble kritisert for å tillate selskaper å holde store leieforpliktelser utenfor balansen, noe som svekket sammenlignbarheten og åpenheten i regnskapet. Spesielt i bransjer med mye leie, som flyselskaper, detaljhandel og shipping, kunne selskaper fremstå som mindre belånt enn de faktisk var.

IASB startet arbeidet med en ny standard tidlig på 2000-tallet, og etter mange år med høringer og utkast ble IFRS 16 publisert i 2016, med ikrafttredelse i 2019. Målet var å skape en mer prinsippbasert standard som gjenspeiler den underliggende økonomiske realiteten i leieavtaler.

Overgangen til IFRS 16 krevde omfattende endringer i regnskapssystemer og prosesser for mange selskaper. Noen selskaper valgte å benytte forenklede overgangsregler, mens andre tok i bruk full retrospektiv anvendelse. I Norge ble standarden innført samtidig som i resten av EU/EØS-området.

Praktisk eksempel

La oss ta et eksempel med et norsk selskap som leier butikklokaler. Leieavtalen løper over 5 år med en årlig leie på 1 000 000 kroner, betalt etterskuddsvis. Selskapets marginale lånerente er 5%. Nåverdien av leiebetalingene beregnes slik: NV = 1 000 000 / (1,05)^1 + 1 000 000 / (1,05)^2 + ... + 1 000 000 / (1,05)^5 = ca. 4 329 000 kroner.

Selskapet fører opp en bruksrettseiendel og en leieforpliktelse på 4 329 000 kroner. Hvert år avskrives eiendelen med 865 800 kroner (4 329 000 / 5). Leieforpliktelsen reduseres med årlig betaling på 1 000 000, men rentekostnaden beregnes på gjelden.

Tabellen under viser utviklingen over 5 år:

Fordeler og ulemper

IFRS 16 har flere fordeler for investorer og regnskapsbrukere. Den største fordelen er økt transparens. Ved å balanseføre leieavtaler får man et mer fullstendig bilde av selskapets eiendeler og forpliktelser. Dette gjør det lettere å sammenligne selskaper på tvers av bransjer og over tid, fordi tidligere skjult gjeld nå kommer frem. Standarden reduserer også muligheten for regnskapsmanipulasjon ved å klassifisere leieavtaler som operasjonelle.

Ulempene inkluderer økt kompleksitet i regnskapsrapporteringen. Selskaper må investere i systemer og kompetanse for å håndtere beregningene. Balansen blir større, noe som kan påvirke nøkkeltall som gjeldsgrad og egenkapitalandel negativt, selv om den underliggende økonomien ikke er endret. Dette kan føre til misforståelser blant investorer som ikke justerer for effekten.

I tillegg kan IFRS 16 føre til at selskaper med mye leie får høyere rapporterte gjeldstall, noe som kan påvirke lånevilkår og kredittvurderinger. For eksempel kan en butikkjede med mange leide lokaler fremstå som mer belånt etter IFRS 16, selv om kontantstrømmen er uendret.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at IFRS 16 øker selskapets reelle gjeld. Det stemmer ikke – gjelden var der allerede i form av leieforpliktelser, men den var ikke synlig i balansen. IFRS 16 synliggjør bare eksisterende forpliktelser. En annen misforståelse er at alle leieavtaler må balanseføres. Som nevnt finnes det unntak for kortsiktige avtaler og avtaler av lav verdi.

Mange investorer tror også at en økning i EBITDA som følge av IFRS 16 er et tegn på bedre drift. EBITDA øker fordi leiekostnaden fjernes fra driftsresultatet, men dette skyldes bare en regnskapsmessig omklassifisering, ikke en reell forbedring i lønnsomhet. Det er viktig å se på kontantstrøm og justerte nøkkeltall for å få et riktig bilde.

En tredje misforståelse er at IFRS 16 bare påvirker store selskaper. Selv om børsnoterte selskaper er mest berørt, kan også mindre selskaper som frivillig anvender IFRS, eller som er datterselskaper av IFRS-rapporterende konsern, bli påvirket.

Oppsummering

IFRS 16 er en viktig regnskapsstandard som har endret måten leieavtaler presenteres i regnskapet. For investorer gir den bedre innsyn i selskapers reelle gjeldsbelastning og øker sammenlignbarheten. Samtidig krever den at man forstår hvordan nøkkeltall påvirkes, slik at man ikke trekker feil slutninger.

Når du analyserer et selskap, bør du være oppmerksom på effekten av IFRS 16 på balanse og resultat. Se etter justerte nøkkeltall i selskapets presentasjoner, og sammenlign med bransjekolleger. Husk at økt transparens er en fordel, men at tallene må tolkes riktig.

For videre lesing anbefales å studere selskapets noteopplysninger om leieavtaler, samt å sette seg inn i overgangsreglene som ble brukt ved implementeringen.