IAS 36 impairment test – forstå nedskrivningstest av eiendeler

Hva er IAS 36 impairment test?

IAS 36 impairment test er en regnskapsstandard fastsatt av International Accounting Standards Board (IASB) som en del av IFRS-regelverket. Standarden pålegger selskaper å vurdere om verdien av eiendeler i balansen er for høy sammenlignet med den økonomiske nytten eiendelen faktisk kan generere. Formålet er å sikre at eiendeler ikke føres til en verdi som overstiger gjenvinnbart beløp – altså det maksimale selskapet kan få ut av eiendelen enten ved salg eller ved bruk.

Testen gjelder særlig for goodwill, immaterielle eiendeler med ubestemt levetid (som varemerker og lisenser) og anleggsmidler som maskiner og bygninger. For goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt levetid kreves det årlig testing, uavhengig av om det finnes tegn på verdifall. For andre eiendeler gjennomføres testen når det oppstår indikasjoner på at verdien kan være redusert – for eksempel ved svikt i markedet, teknologisk foreldelse eller dårligere resultater enn forventet.

I Norge er IAS 36 obligatorisk for alle børsnoterte selskaper som utarbeider konsernregnskap etter IFRS. Standarden er også indirekte viktig for investorer fordi den påvirker selskapets rapporterte resultat og egenkapital. En nedskrivning kan sende sterke signaler om at tidligere oppkjøp eller investeringer ikke har innfridd forventningene.

Forstå IAS 36 impairment test

For å forstå impairment testen er det nyttig å skille mellom avskrivning og nedskrivning. Avskrivning er en planmessig fordeling av en eiendels kostnad over dens forventede levetid, for eksempel 10 år for en maskin. Nedskrivning er derimot en engangsreduksjon av balanseført verdi fordi eiendelens markedsverdi eller nytteverdi har falt brått og varig. Mens avskrivning er forutsigbar, er nedskrivning et resultat av uforutsette hendelser.

Impairment testen bygger på prinsippet om at en eiendel ikke skal føres til en verdi høyere enn det selskapet kan forvente å få tilbake. Dette kalles «recoverable amount» på engelsk. Dersom balanseført verdi overstiger gjenvinnbart beløp, må selskapet foreta en nedskrivning. Testen utføres på det laveste nivået hvor uavhengige kontantstrømmer kan identifiseres – såkalte kontantstrømgenererende enheter (cash-generating units). For goodwill må testen gjøres på nivå med den enheten som drar nytte av oppkjøpet.

For investorer er det viktig å være oppmerksom på at impairment testen inneholder betydelige skjønnsmessige vurderinger. Ledelsen må anslå fremtidige kontantstrømmer, vekstrater og diskonteringsrente. Små endringer i disse forutsetningene kan avgjøre om nedskrivning er nødvendig eller ikke. Derfor bør investorer lese noteopplysningene i årsrapporten nøye for å forstå hvilke forutsetninger som ligger til grunn.

Hvordan fungerer IAS 36 impairment test?

Impairment testen følger en strukturert prosess i flere trinn. Først identifiserer selskapet indikatorer på verdifall. Eksterne indikatorer kan være fall i markedsverdi, negative endringer i teknologi eller økonomi, eller økte renter. Interne indikatorer kan være fysisk skade, omstrukturering eller dårligere resultater enn budsjettert. For goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt levetid hopper man over dette trinnet og tester årlig.

Deretter beregnes gjenvinnbart beløp. Dette er det høyeste av to størrelser: virkelig verdi minus salgskostnader (fair value less costs to sell) og bruksverdi (value in use). Virkelig verdi minus salgskostnader er prisen eiendelen kan selges for i en ordinær transaksjon, fratrukket direkte salgskostnader. Bruksverdi er nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene eiendelen forventes å generere gjennom bruk og eventuelt salg ved slutten av levetiden. Diskonteringsrenten skal reflektere både tidsverdi og risiko.

Til slutt sammenlignes balanseført verdi med gjenvinnbart beløp. Hvis balanseført verdi er høyest, må selskapet nedskrive eiendelen til gjenvinnbart beløp. Nedskrivningen føres som en kostnad i resultatregnskapet og reduserer egenkapitalen. For goodwill fordeles nedskrivningen først på goodwill, deretter på andre eiendeler i den kontantstrømgenererende enheten. Etter nedskrivning er den nye balanseførte verdien det gjenvinnbare beløpet, og avskrivningsgrunnlaget justeres tilsvarende.

Historisk bakgrunn

IAS 36 ble først utgitt i 1998 og har siden blitt revidert flere ganger, blant annet i 2004 da den ble en del av IFRS-regelverket som EU og Norge tok i bruk. Før standarden ble innført, hadde selskaper stor frihet til å unngå nedskrivninger, noe som førte til at balanseførte verdier kunne være sterkt overdrevet. Dette ble tydelig under finanskrisen på begynnelsen av 2000-tallet, da flere selskaper måtte ta store nedskrivninger som overrasket markedet.

Standarden ble strammet inn for å øke åpenheten og sammenlignbarheten mellom selskaper. I 2009 ble det presisert at goodwill ikke kan avskrives planmessig, men må testes årlig for verdifall. Dette er en vesentlig forskjell fra tidligere praksis i mange land. I USA har man en lignende standard (ASC 350), men den har nylig blitt forenklet ved å fjerne trinn 2 i testen. IAS 36 har beholdt en mer detaljert tilnærming.

For norske investorer har standarden blitt særlig relevant etter at mange selskaper gjennomførte store oppkjøp i årene før 2020. Da koronapandemien rammet, ble mange impairment-tester satt på prøve, og flere selskaper som Telenor og Yara måtte ta betydelige nedskrivninger. Dette viste hvor viktig standarden er for å gi et rettvisende bilde av selskapets økonomiske stilling.

Praktisk eksempel

La oss se på et tenkt norsk selskap, Norsk Industri AS, som i 2021 kjøpte et teknologiselskap for 600 millioner kroner. Av kjøpesummen utgjorde goodwill 250 millioner kroner. I 2024 opplever teknologiselskapet svikt i etterspørselen på grunn av ny konkurranse, og ledelsen beslutter å gjennomføre en impairment test.

Selskapet beregner bruksverdien av den kontantstrømgenererende enheten (teknologiselskapet) til 480 millioner kroner. Virkelig verdi minus salgskostnader anslås til 450 millioner kroner. Gjenvinnbart beløp blir dermed 480 millioner kroner (høyeste verdi). Balanseført verdi av enheten er 550 millioner kroner (inkludert goodwill på 250 millioner). Siden balanseført verdi overstiger gjenvinnbart beløp med 70 millioner kroner, må det foretas en nedskrivning.

Nedskrivningen på 70 millioner kroner allokeres først til goodwill, slik at goodwill reduseres fra 250 til 180 millioner kroner. Resultatregnskapet belastes med 70 millioner kroner, og egenkapitalen reduseres tilsvarende. Tabellen nedenfor oppsummerer tallene før og etter testen:

Fordeler og ulemper

En av de største fordelene med IAS 36 impairment test er at den tvinger selskaper til å være realistiske om verdien av sine eiendeler. Dette gir investorer et mer rettvisende bilde av selskapets finansielle stilling og reduserer risikoen for at balansen er «pyntet på». Standarden øker også sammenlignbarheten mellom selskaper, fordi alle må følge samme metode for å vurdere verdifall.

På den andre siden er testen svært subjektiv. Beregningen av bruksverdi krever anslag på fremtidige kontantstrømmer, vekstrater og diskonteringsrente. To ulike selskaper kan komme til helt forskjellige konklusjoner under tilsynelatende like forhold. Dette gir ledelsen mulighet til å påvirke resultatet gjennom optimistiske eller pessimistiske forutsetninger. I tillegg er testen kostbar og tidkrevende, spesielt for selskaper med mange kontantstrømgenererende enheter.

For investorer kan nedskrivninger være et tveegget sverd. På den ene siden gir de et mer ærlig bilde, men på den andre siden kan store nedskrivninger komme som en overraskelse og føre til kraftige kursfall. Noen ganger velger selskaper å «ta alle nedskrivningene på en gang» for å rydde opp i balansen, noe som kalles «big bath accounting». Dette kan skape kortsiktig volatilitet, men kan også være positivt på lang sikt fordi fremtidige resultater ikke belastes med tidligere feilvurderinger.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at en impairment test alltid fører til nedskrivning. I realiteten gjennomføres testen for å avdekke om nedskrivning er nødvendig, men ofte konkluderer selskapet med at gjenvinnbart beløp er høyere enn balanseført verdi, og dermed skjer ingen nedskrivning. Likevel må testen dokumenteres og rapporteres.

En annen misforståelse er at nedskrivning er det samme som avskrivning. Som nevnt er avskrivning en planmessig kostnadsføring over tid, mens nedskrivning er et engangstap som følge av uventet verdifall. Mange investorer blir urolige når de ser en nedskrivning i resultatregnskapet, men det er viktig å skille mellom driftsmessige tap og engangsposter.

Endelig tror noen at nedskrivning kan reverseres fritt. Under IAS 36 kan nedskrivning på goodwill aldri reverseres, uansett om forholdene bedrer seg. For andre eiendeler kan reversering skje dersom det gjenvinnbare beløpet øker, men reverseringen kan ikke overstige den opprinnelige nedskrivningen. Dette er en viktig forskjell fra US GAAP, som har lignende regler men med noen unntak.

Oppsummering

IAS 36 impairment test er en sentral regnskapsstandard som sikrer at eiendeler ikke overvurderes i balansen. For investorer gir testen verdifull innsikt i selskapets underliggende verdi og ledelsens vurderinger. Selv om testen inneholder subjektive elementer, er den et viktig verktøy for å opprettholde tilliten til regnskapene.

Når du som investor leser en årsrapport, bør du se etter noteopplysninger om impairment-tester, spesielt for goodwill og immaterielle eiendeler. Vær oppmerksom på forutsetningene som er brukt, og vurder om de virker realistiske. En plutselig stor nedskrivning kan være et varseltegn, men kan også være et resultat av konservative vurderinger.

Husk at impairment testen ikke er perfekt, men den er et av de beste verktøyene vi har for å fange opp verdifall i tide. Ved å forstå hvordan testen fungerer, kan du ta mer informerte beslutninger som aksjonær.