Hva er IAS 36?

IAS 36 (International Accounting Standard 36) er en regnskapsstandard utarbeidet av International Accounting Standards Board (IASB). Standarden fastsetter regler for hvordan selskaper skal håndtere nedskrivning av eiendeler. Formålet er å sikre at en eiendel ikke føres til en høyere verdi i balansen enn det selskapet kan forvente å få tilbake gjennom bruk eller salg.

For deg som investor er IAS 36 viktig fordi den påvirker både resultatregnskapet og balansen. Når et selskap foretar en nedskrivning, reduseres resultatet og egenkapitalen. Samtidig gir standarden et mer realistisk bilde av verdien på selskapets eiendeler. Uten slike regler kunne selskaper i prinsippet opprettholde kunstig høye balanseførte verdier, noe som ville villede investorer.

I Norge gjelder IAS 36 for børsnoterte selskaper som rapporterer etter IFRS (International Financial Reporting Standards). Ikke-børsnoterte selskaper som bruker norsk regnskapsstandard (NRS) har egne regler for nedskrivning, men prinsippene er ofte sammenlignbare. Standarden dekker de fleste varige driftsmidler, immaterielle eiendeler og goodwill, men unntar blant annet finansielle instrumenter (som reguleres av IFRS 9) og varelager.

Forstå IAS 36

Kjernen i IAS 36 er begrepet «gjenvinnbart beløp». Dette er det høyeste av to verdier: virkelig verdi minus salgskostnader og bruksverdi. Virkelig verdi minus salgskostnader er prisen eiendelen kan selges for i en arm's length-transaksjon, fratrukket direkte salgskostnader. Bruksverdi er nåverdien av de fremtidige kontantstrømmene eiendelen forventes å generere gjennom fortsatt bruk og eventuelt salg ved slutten av levetiden.

For å avgjøre om en nedskrivning er nødvendig, sammenlignes balanseført verdi med gjenvinnbart beløp. Dersom balanseført verdi overstiger gjenvinnbart beløp, må selskapet føre en nedskrivning. Nedskrivningen føres som en kostnad i resultatregnskapet og reduserer samtidig eiendelens verdi i balansen.

Det er viktig å merke seg at IAS 36 ikke krever at selskaper årlig tester alle eiendeler for nedskrivning. I stedet skal selskapet vurdere om det finnes indikatorer på verdifall, for eksempel fall i markedsverdi, teknologisk foreldelse, negative endringer i markedet eller dårligere resultater enn forventet. Goodwill og andre immaterielle eiendeler med ubestemt levetid må derimot testes for nedskrivning minst én gang i året.

Hvordan fungerer IAS 36?

Prosessen for nedskrivning etter IAS 36 kan deles inn i flere trinn:

1. Identifisere indikatorer: Selskapet vurderer ved hver rapporteringsdato om det finnes indikatorer på at en eiendel kan være verdifall. Eksempler er betydelig fall i markedsverdi, negative endringer i teknologi eller marked, eller dårligere resultater enn budsjettert.

2. Beregne gjenvinnbart beløp: Dersom indikatorer foreligger, beregnes gjenvinnbart beløp. For bruksverdi lages en kontantstrømsprognose for de neste 3–5 årene, som deretter diskonteres til nåverdi med en risikotilpasset rente. For virkelig verdi minus salgskostnader kan man bruke observerbare markedspriser eller verdsettelsesmodeller.

3. Sammenligne med balanseført verdi: Hvis gjenvinnbart beløp er lavere enn balanseført verdi, føres en nedskrivning tilsvarende differansen.

4. Fordeling av nedskrivning: For en kontantgenererende enhet (en gruppe eiendeler som genererer uavhengige kontantstrømmer) skal nedskrivningen først redusere goodwill, deretter øvrige eiendeler forholdsmessig.

5. Reversering: For eiendeler (unntatt goodwill) skal nedskrivningen reverseres dersom grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede. Reverseringen kan maksimalt bringe eiendelens verdi tilbake til det den ville vært uten den opprinnelige nedskrivningen.

Historisk bakgrunn

IAS 36 ble først utgitt i 1998 av IASB, men har gjennomgått flere revisjoner. Bakgrunnen for standarden var et ønske om å harmonisere regnskapspraksis internasjonalt og forhindre at selskaper overvurderte eiendelene sine. Spesielt etter børsfallet på begynnelsen av 2000-tallet, hvor mange selskaper hadde store goodwill-beløp som senere viste seg å være overvurdert, ble standarden strammet inn.

I Norge ble IFRS (inkludert IAS 36) obligatorisk for børsnoterte foretak fra 2005. Dette førte til en mer enhetlig rapportering og gjorde det lettere for investorer å sammenligne norske selskaper med utenlandske. Før 2005 hadde Norge egne regler for nedskrivning i NRS, men disse var mindre detaljerte.

En viktig milepæl var IASBs «Improvements to IFRS»-prosjekt i 2008, som blant annet presiserte at goodwill skal allokeres til kontantgenererende enheter og testes årlig. I 2013 ble det gjort ytterligere endringer for å forenkle opplysningskravene. Standarden er fortsatt under utvikling, og IASB vurderer jevnlig om reglene bør endres, særlig med tanke på hvor subjektive kontantstrømsprognosene kan være.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel: Oljeselskapet Norsk Energi AS har en produksjonsplattform i Nordsjøen. Plattformen er balanseført til 500 millioner NOK per 31. desember 2024. På grunn av fall i oljeprisen og høyere driftskostnader vurderer selskapet om det foreligger indikatorer på verdifall.

Selskapet beregner gjenvinnbart beløp:

  • Virkelig verdi minus salgskostnader: En uavhengig takstmann anslår at plattformen kan selges for 420 millioner NOK, minus 10 millioner i salgskostnader = 410 millioner NOK.
  • Bruksverdi: Selskapet lager en kontantstrømsprognose for de neste 5 årene. Forventet årlig kontantstrøm er 80 millioner NOK de første to årene, deretter 70 millioner i år 3–5. Diskonteringsrenten (WACC) settes til 10 %. Nåverdien beregnes til:
    • År 1: 80 / 1,10 = 72,7 År 2: 80 / 1,10^2 = 66,1 År 3: 70 / 1,10^3 = 52,6 År 4: 70 / 1,10^4 = 47,8 År 5: 70 / 1,10^5 = 43,5 Sum bruksverdi = 72,7+66,1+52,6+47,8+43,5 = 282,7 millioner NOK.

    Gjenvinnbart beløp er det høyeste av 410 og 282,7, altså 410 millioner NOK. Siden balanseført verdi (500) er høyere enn gjenvinnbart beløp (410), må selskapet føre en nedskrivning på 90 millioner NOK. Nedskrivningen føres som en kostnad i resultatregnskapet, og plattformens verdi i balansen reduseres til 410 millioner.

    Tabellen nedenfor oppsummerer beregningen:

    StørrelseBeløp (mill. NOK)
    Balanseført verdi500
    Virkelig verdi minus salgskostnader410
    Bruksverdi282,7
    Gjenvinnbart beløp (høyeste)410
    Nedskrivning90

    Fordeler og ulemper

    Fordeler:

  • Gir investorer et mer realistisk bilde av selskapets eiendeler og lønnsomhet.
  • Tvinger ledelsen til å vurdere verdien av eiendelene jevnlig, noe som kan avdekke dårlige investeringer tidlig.
  • Sammenlignbarhet på tvers av selskaper og land, siden standarden er internasjonal.

    • Ulemper:

  • Vurderingene er svært subjektive, spesielt rundt kontantstrømsprognoser og valg av diskonteringsrente. To selskaper med samme eiendel kan komme til ulike konklusjoner.
  • Nedskrivninger kan utsettes av ledelsen som ønsker å pynte på resultatet, selv om standarden krever at indikatorer vurderes.
  • Kostnadene ved å gjennomføre nedskrivningstester kan være betydelige, særlig for små selskaper.
  • Store nedskrivninger kan skape unødig frykt hos investorer, selv om de ofte er ikke-kontante og ikke påvirker selskapets drift.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Nedskrivning betyr at selskapet går dårlig. Nedskrivninger kan være et signal om at en eiendel har mistet verdi, men de er ofte engangsposter og sier ikke nødvendigvis noe om selskapets underliggende drift. Mange solide selskaper har tatt store nedskrivninger på goodwill etter oppkjøp, uten at kjernevirksomheten har lidd.

Misforståelse 2: Nedskrivninger kan alltid reverseres. Dette stemmer ikke. Nedskrivning av goodwill kan aldri reverseres, selv om verdien skulle ta seg opp igjen. For andre eiendeler kan reversering skje, men bare dersom grunnlaget for nedskrivningen er borte – og reverseringen kan ikke overstige det opprinnelige avskrevne beløpet.

Misforståelse 3: IAS 36 gjelder alle selskaper. Standarden gjelder kun for selskaper som rapporterer etter IFRS. I Norge er dette børsnoterte selskaper. Private selskaper følger norsk regnskapsstandard, som har egne, men lignende regler for nedskrivning.

Misforståelse 4: Nedskrivningstester gjøres årlig for alle eiendeler. Bare goodwill og immaterielle eiendeler med ubestemt levetid må testes årlig. Andre eiendeler testes kun når det foreligger indikatorer på verdifall.

Oppsummering

IAS 36 er en sentral regnskapsstandard som sikrer at eiendeler ikke overvurderes i selskapers balanse. For investorer er det viktig å forstå hvordan nedskrivninger påvirker regnskapet og hva de signaliserer om selskapets fremtidsutsikter.

Standarden bygger på prinsippet om at balanseført verdi ikke skal overstige gjenvinnbart beløp, definert som det høyeste av virkelig verdi minus salgskostnader og bruksverdi. Nedskrivninger kan være et nyttig verktøy for å avdekke verdifall, men de er også beheftet med subjektive vurderinger.

Som investor bør du alltid lese noteopplysningene i årsrapporten for å forstå hvilke forutsetninger ledelsen har lagt til grunn i nedskrivningstestene. Store eller hyppige nedskrivninger kan være et rødt flagg, mens en engangsnedskrivning kan være en engangshendelse uten betydning for selskapets langsiktige verdi.