Hva er Høy gjeldsgrad?

Hva er høy gjeldsgrad?

Gjeldsgrad er et nøkkeltall som viser forholdet mellom et selskaps gjeld og egenkapital. Når vi sier at et selskap har høy gjeldsgrad, betyr det at gjelden er stor i forhold til egenkapitalen. Tallet regnes ut ved å dele total gjeld på total egenkapital. For eksempel: Hvis et selskap har 200 millioner kroner i gjeld og 100 millioner kroner i egenkapital, blir gjeldsgraden 2,0. Det betyr at for hver krone eierne har skutt inn, har selskapet lånt to kroner.

En høy gjeldsgrad gjør selskapet mer sårbart for økonomiske svingninger. Renteutgiftene må betales uansett om inntektene går opp eller ned. Hvis inntektene faller, kan det bli vanskelig å betjene gjelden. Samtidig kan høy gjeld gi høyere avkastning på egenkapitalen når alt går bra, fordi selskapet bruker lånte penger til å finansiere vekst.

For aksjeinvestorer er gjeldsgraden et viktig risikomål. Den sier noe om hvor mye gjeld selskapet har påtatt seg, og dermed hvor stor sjansen er for at selskapet får økonomiske problemer. Det er derfor vanlig å sammenligne gjeldsgraden med andre selskaper i samme bransje.

Forstå høy gjeldsgrad

For å forstå hva høy gjeldsgrad innebærer, må vi se på hva gjelden består av. Det er viktig å skille mellom rentebærende gjeld (banklån, obligasjoner) og ikke-rentebærende gjeld (leverandørgjeld, skyldige skatter). I de fleste analyser fokuserer man på netto rentebærende gjeld, det vil si gjeld minus kontanter og bankinnskudd. Netto gjeldsgrad = (rentebærende gjeld – kontanter) / egenkapital. Dette gir et mer presist bilde av den finansielle risikoen.

Høy gjeldsgrad betyr at en større del av selskapets inntekter går til å betale renter. Dette reduserer overskuddet som tilfaller aksjonærene. Samtidig har rentekostnader en skattemessig fordel: I Norge er renteutgifter fradragsberettiget, noe som senker skattekostnaden. Denne skjoldvirkningen gjør at noe av risikoen kompenseres.

Investorer må også vurdere bransjen. Eiendomsselskaper har ofte gjeldsgrad på 3–5, mens teknologiselskaper sjelden overstiger 1. Det er derfor lite nyttig å sammenligne på tvers av bransjer. I stedet bør man se på bransjesnittet og selskapets historiske utvikling.

Hvordan fungerer høy gjeldsgrad?

Høy gjeldsgrad fungerer som en finansiell gearing, eller en forsterker. Når et selskap låner penger, kan det investere mer enn egenkapitalen alene tillater. Hvis avkastningen på totalkapitalen (driftsresultat / totalkapital) er høyere enn lånerenten, vil avkastningen på egenkapitalen bli høyere enn den ville vært uten gjeld. Dette kalles positiv gearing.

Formelen for gjeldsgrad er enkel: Gjeldsgrad = Gjeld / Egenkapital. For eksempel: Et selskap med 100 MNOK i egenkapital og 300 MNOK i gjeld har en gjeldsgrad på 3,0. Hvis selskapet tjener 40 MNOK før renter og betaler 15 MNOK i renter (5 % rente), blir nettoresultatet 25 MNOK. Egenkapitalavkastningen blir da 25 %. Uten gjeld (kun egenkapital) ville avkastningen vært 40 % på totalkapitalen, men da uten gearing.

Omvendt, hvis driftsresultatet faller til 10 MNOK, må selskapet fortsatt betale 15 MNOK i renter. Da blir nettoresultatet -5 MNOK, og egenkapitalen tappes. Dette er negativ gearing. Jo høyere gjeldsgrad, desto større blir utslaget for både opp- og nedturer. Derfor er høy gjeldsgrad et tveegget sverd.

Historisk bakgrunn

Bruken av høy gjeld i norsk næringsliv har variert over tid. På 1970- og 80-tallet lånte mange oljeselskaper tungt for å finansiere leting og utbygging. Da oljeprisen falt på midten av 80-tallet, opplevde flere av dem store problemer. Finanskrisen i 2008 viste hvor sårbare høyt belånte selskaper er når kredittmarkedene fryser. I Norge var det særlig eiendomsselskaper og rederier som ble rammet.

Etter finanskrisen har norske myndigheter innført strengere krav til bankenes utlån, blant annet gjennom Basel-regelverket. Dette har gjort det dyrere og vanskeligere for selskaper å få lån, men samtidig har lave renter de siste ti årene gjort det attraktivt å låne. Mange norske børsnoterte selskaper, som Entra og Norwegian Property, har opprettholdt høye gjeldsgrader for å finansiere eiendomsporteføljer.

Oljeprisfallet i 2014 førte til en rekke konkurser i bygg- og anleggsbransjen, ofte forårsaket av for høy gjeld. Historien viser at høy gjeldsgrad kan være en fordel i oppgangstider, men blir en stor risiko når konjunkturene snur.

Praktisk eksempel

La oss sammenligne to fiktive norske selskaper: Boligbygg AS og Teknologi AS. Begge har en totalkapital på 500 MNOK, men forskjellig kapitalstruktur. Boligbygg har 400 MNOK i gjeld og 100 MNOK i egenkapital (gjeldsgrad 4,0). Teknologi har 100 MNOK i gjeld og 400 MNOK i egenkapital (gjeldsgrad 0,25). Anta at begge har et driftsresultat (EBIT) på 50 MNOK og en gjennomsnittlig lånerente på 5 %.

Tabellen under viser hvordan resultatet blir:

Her ser vi at Boligbygg får en langt høyere egenkapitalavkastning (30 %) enn Teknologi (11,25 %). Men hvis driftsresultatet faller til 20 MNOK, blir bildet snudd:

Boligbygg tjener akkurat nok til å dekke rentene, mens Teknologi fortsatt gir positiv avkastning. Eksemplet viser tydelig at høy gjeldsgrad gir høyere potensiell avkastning, men også større risiko.

Fordeler og ulemper

Fordelene med høy gjeldsgrad er knyttet til finansielle gearing og skatt. Renteutgifter er fradragsberettiget, noe som reduserer skattekostnaden. Selskaper kan oppnå høyere avkastning på egenkapitalen ved å låne penger til investeringer som gir høyere avkastning enn lånerenten. I tillegg unngår man å utvanne eksisterende eiere ved å utstede nye aksjer.

Ulempene er betydelige. Høy gjeld øker den finansielle risikoen fordi renteutgiftene er faste kostnader. Ved inntektssvikt kan selskapet få problemer med å betjene gjelden, noe som kan føre til mislighold og konkurs. Långivere kan også stille strenge vilkår, som begrenser selskapets handlefrihet. I nedgangstider kan høye renter tære på kontantstrømmen og tvinge frem nedsalg av eiendeler.

For norske investorer er det viktig å være oppmerksom på at rentenivået har vært lavt i mange år. Dersom rentene stiger, vil selskaper med høy gjeldsgrad bli spesielt hardt rammet. Derfor bør man alltid vurdere gjeldsgraden i lys av dagens og forventede fremtidige renter.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at høy gjeldsgrad alltid er dårlig. I kapitalintensive bransjer som eiendom, shipping og kraftproduksjon er det normalt med gjeldsgrad på 3–5. Det er først når gjeldsgraden blir ekstremt høy sammenlignet med bransjen at det er et faresignal.

En annen misforståelse er at lav gjeldsgrad alltid er bra. Et selskap med svært lav gjeldsgrad kan gå glipp av vekstmuligheter fordi det ikke utnytter billig lånefinansiering. I noen tilfeller kan for lav gjeld tyde på at ledelsen er for risikovillig eller at selskapet har for mye kontanter som ikke blir brukt produktivt.

Mange tror også at gjeldsgrad alene forteller alt om finansiell risiko. I virkeligheten må man også se på rentedekningsgrad (driftsresultat / rentekostnader), kontantstrøm og selskapets evne til å betale ned gjeld over tid. Et selskap med høy gjeldsgrad, men solid kontantstrøm, kan være mindre risikabelt enn et selskap med moderat gjeldsgrad og svak kontantstrøm.

Oppsummering

Høy gjeldsgrad er et sentralt nøkkeltall for å vurdere finansiell risiko i et selskap. Det måler forholdet mellom gjeld og egenkapital, og jo høyere tallet er, desto mer er selskapet avhengig av lånefinansiering. Høy gjeldsgrad kan gi høyere avkastning på egenkapitalen i gode tider, men øker også faren for store tap når inntektene faller.

For investorer er det viktig å analysere gjeldsgraden i sammenheng med bransjenormer, rentedekningsgrad og kontantstrøm. I Norge, med et relativt høyt rentenivå sammenlignet med andre land, bør man være ekstra oppmerksom på selskaper med gjeldsgrad over 3–4. Ved å forstå mekanismene bak gjeldsgraden kan du ta bedre investeringsbeslutninger og unngå ubehagelige overraskelser.