Going concern – hva betyr det for investorer?

Hva er Going concern?

Going concern (norsk: fortsatt drift) er et av de mest sentrale prinsippene i regnskap og revisjon. Det innebærer at et selskap antas å kunne fortsette sin virksomhet i overskuelig fremtid, vanligvis minst tolv måneder frem fra balansedatoen. Uten denne forutsetningen ville regnskapet måtte utarbeides som om selskapet skulle avvikles, noe som ville endret verdsettelsen av eiendeler og gjeld dramatisk.

Prinsippet ligger til grunn for all regnskapsføring etter norske regnskapsstandarder (NGAAP) og internasjonale standarder (IFRS). Når revisor godkjenner årsregnskapet, tar han eller hun stilling til om det er grunnlag for å anta fortsatt drift. Hvis revisor mener det er vesentlig tvil, må dette fremgå av revisjonsberetningen som en presisering eller et forbehold.

For investorer er going concern-vurderingen avgjørende fordi den sier noe om hvorvidt selskapet er i stand til å betale regningene sine, opprettholde produksjonen og i ytterste konsekvens unngå konkurs. Et selskap som ikke anses som going concern, vil typisk ha en aksjekurs som reflekterer en høy risiko for verditap.

Forstå Going concern

For å forstå going concern må du vite at regnskapet bygger på flere grunnleggende forutsetninger. Den viktigste er at virksomheten er en going concern med mindre det foreligger klare indikasjoner på det motsatte. Dette påvirker blant annet hvordan eiendeler verdsettes – for eksempel varelager og anleggsmidler – og hvordan gjeld klassifiseres.

Tenk deg et selskap som har maskiner til en bokført verdi på 10 millioner kroner. Hvis selskapet er en going concern, kan maskinene fortsatt brukes i produksjonen og verdien reflekterer fremtidig nytte. Men hvis selskapet må avvikles, er salgsverdien ofte langt lavere – kanskje bare 2-3 millioner. Forskjellen er enorm, og derfor er going concern-forutsetningen så viktig.

Norske regnskapsstandarder (NRS 1) og IFRS (IAS 1) krever at ledelsen vurderer selskapets evne til fortsatt drift ved hvert årsregnskap. Dersom det er hendelser eller forhold som kan skape tvil, må ledelsen redegjøre for dette i notene. Revisor skal deretter kontrollere om vurderingen er forsvarlig. For børsnoterte selskaper i Norge er dette et fast punkt i årsrapporten.

Hvordan fungerer Going concern?

Prosessen starter hos ledelsen. De må vurdere alle kjente forhold – inntjening, likviditet, gjeld, markedsutsikter, og eventuelle rettssaker – for å avgjøre om selskapet har tilstrekkelige ressurser til å drive videre i minst tolv måneder. Hvis ledelsen konkluderer med at det er tvil, må de utarbeide en plan for hvordan situasjonen skal håndteres, for eksempel gjennom refinansiering, kostnadskutt eller salg av eiendeler.

Revisor spiller en nøkkelrolle. I henhold til ISA 570 (International Standard on Auditing) skal revisor innhente tilstrekkelig bevis for at ledelsens going concern-vurdering er rimelig. Dersom revisor finner vesentlig tvil, skal det tas et forbehold eller en presisering i revisjonsberetningen. Et slikt forbehold er et kraftig signal til markedet.

For investorer er det nyttig å kjenne til noen kvantitative verktøy som kan indikere going concern-problemer. Altman Z-score er en formel som bruker fem regnskapsnøkkeltall for å beregne konkursrisiko. For børsnoterte selskaper i fremvoksende markeder (som Norge) er formelen:

Z = 1,2A + 1,4B + 3,3C + 0,6D + 0,999E

Hvor: A = arbeidskapital / totale eiendeler B = opptjent egenkapital / totale eiendeler C = resultat før renter og skatt / totale eiendeler D = markedsverdi av egenkapital / bokført verdi av gjeld E = salgsinntekter / totale eiendeler

En Z-score under 1,8 indikerer høy risiko for konkurs, mens over 3,0 indikerer lav risiko. For norske investorer kan dette være et raskt screeningsverktøy, men det bør alltid kombineres med kvalitativ vurdering.

Historisk bakgrunn

Prinsippet om fortsatt drift har røtter tilbake til 1800-tallets regnskapspraksis, men ble først formelt nedfelt i regnskapsstandarder på 1900-tallet. I USA ble begrepet «going concern» etablert gjennom rettspraksis og Accounting Research Bulletin nr. 43 i 1953. Senere ble det innlemmet i GAAP og IFRS.

I Norge har going concern-prinsippet vært en del av regnskapsloven siden 1976, men det var først med innføringen av norske regnskapsstandarder (NRS) på 1990-tallet at kravene ble tydeliggjort. Etter flere store konkurser på 2000-tallet, blant annet i IT-bransjen, ble både revisorer og investorer mer oppmerksomme på viktigheten av going concern-vurderinger.

En milepæl i Norge var Finansdepartementets forskrift om årsregnskap (2004) som tydeliggjorde at ledelsen skal gjøre en vurdering av fortsatt drift. I dag er dette forankret i regnskapsloven § 3-3a og NRS 1. Internasjonalt har finanskrisen i 2008 og koronapandemien i 2020 ført til en rekke going concern-varsler, noe som har økt bevisstheten blant aksjonærer.

Praktisk eksempel

La oss se på et fiktivt norsk selskap, «Nordic Kraft AS», som driver med produksjon av fornybar energi. Selskapet har hatt flere år med underskudd på grunn av lave strømpriser og høy gjeld. Ved årsskiftet 2023 hadde Nordic Kraft en egenkapitalandel på bare 5 % og en likviditetsreserve som strakk til i tre måneder.

Ledelsen utarbeidet en going concern-vurdering og konkluderte med at selskapet kunne fortsette driften, forutsatt at de fikk innvilget et lån på 50 millioner kroner fra hovedbanken. Revisor så at lånet ennå ikke var på plass og tok derfor et forbehold i revisjonsberetningen: «Uten at vi tar forbehold om fortsatt drift, gjør vi oppmerksom på at Nordic Kraft AS har behov for ekstern finansiering for å kunne fortsette driften.»

For en investor som vurderte å kjøpe aksjer i Nordic Kraft, var dette et rødt flagg. Aksjekursen falt 30 % dagen etter at årsrapporten ble offentliggjort. Noen uker senere ble lånet innvilget, og selskapet overlevde. Men investorer som ikke hadde lest revisjonsberetningen, kunne ha tatt en stor risiko.

Tabellen under viser sentrale nøkkeltall for Nordic Kraft før og etter going concern-varselet:

Fordeler og ulemper

Den største fordelen med going concern-prinsippet er at det gir et realistisk bilde av selskapets økonomiske stilling under normale driftsforutsetninger. Uten dette prinsippet måtte alle eiendeler verdsettes til likvidasjonsverdi, noe som ville ført til ekstremt lave bokførte verdier og gjort det vanskelig å sammenligne selskaper. For investorer gir det en felles referanseramme for verdsettelse.

En annen fordel er at det tvinger ledelsen til å være ærlig om fremtidsutsiktene. Når revisor må ta stilling til going concern, blir eventuelle problemer synliggjort tidlig. Dette kan gi investorer en sjanse til å selge seg ut eller stille kritiske spørsmål før det er for sent.

Ulempene er knyttet til subjektivitet og tidsaspekt. Vurderingen av om et selskap er en going concern er i stor grad basert på ledelsens fremtidsutsikter og skjønn. To revisorer kan vurdere samme selskap ulikt. I tillegg er vurderingen begrenset til tolv måneder – et selskap kan ha problemer som først materialiserer seg etter denne perioden.

For investorer kan et going concern-varsel også være misvisende. Noen selskaper får varsel, men snur raskt, mens andre går konkurs uten at revisor har tatt forbehold. Derfor bør du alltid gjøre din egen analyse og ikke stole blindt på revisors beretning alene.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at et going concern-varsel betyr at selskapet er konkurs eller vil gå konkurs i løpet av kort tid. Det stemmer ikke. Varselet betyr at det er vesentlig tvil om selskapets evne til å fortsette driften, men mange selskaper klarer å snu situasjonen gjennom refinansiering, salg av eiendeler eller kostnadskutt. Et eksempel er Norwegian Air Shuttle, som fikk going concern-varsel under pandemien i 2020, men som overlevde gjennom en rekonstruksjonsprosess.

En annen misforståelse er at going concern bare er relevant for dårlige selskaper. I realiteten kan også tilsynelatende solide selskaper få problemer, for eksempel hvis de har store rettssaker hengende over seg, eller hvis en dom kan føre til erstatningskrav som overstiger forsikringen.

Noen investorer tror også at hvis revisor ikke tar forbehold, er selskapet helt trygt. Men revisor baserer seg på informasjon tilgjengelig på revisjonstidspunktet. Nye hendelser – som et stort kundetap, en pandemi eller et rentesjokk – kan endre situasjonen raskt. Derfor bør du alltid følge med på selskapets utvikling også etter at årsrapporten er publisert.

Oppsummering

Going concern er en grunnleggende forutsetning i regnskapet som sier at et selskap antas å fortsette driften i minst tolv måneder. Prinsippet påvirker hvordan eiendeler og gjeld verdsettes, og er avgjørende for investorer som vil vurdere risikoen for konkurs.

Revisor har en viktig rolle i å kontrollere ledelsens vurdering og må ta forbehold dersom det er vesentlig tvil. Som investor bør du alltid lese revisjonsberetningen og notene i årsrapporten for å fange opp eventuelle going concern-varsler. Du kan også bruke verktøy som Altman Z-score for å gjøre din egen risikovurdering.

Husk at et going concern-varsel ikke er det samme som en konkursdom – det er en advarsel som krever videre undersøkelser. Ved å forstå prinsippet og følge med på signalene, kan du ta bedre investeringsbeslutninger og unngå å bli overrasket av selskaper som plutselig går over ende.