Hva er financed emissions? – Forklart for investorer

Hva er financed emissions?

Financed emissions, på norsk ofte kalt finansierte utslipp, er et begrep som beskriver klimagassutslippene knyttet til de økonomiske aktivitetene en finansinstitusjon eller investor muliggjør. Når en bank gir lån til et oljeselskap, eller et fond investerer i en fabrikk, blir selskapets utslipp regnet som en del av bankens eller fondets indirekte klimapåvirkning. Dette er en sentral del av det som kalles scope 3-utslipp i klimaregnskapet for finansnæringen.

For investorer og sparing betyr dette at pengene dine ikke bare har en avkastning, men også et karbonfotavtrykk. Financed emissions gir et tallfestet bilde av hvor mye CO₂ og andre klimagasser du indirekte slipper ut gjennom eierskap og utlån. Dette er viktig fordi det viser at ansvaret for klimagassutslipp ikke stopper ved fabrikkporten – det følger med kapitalstrømmene.

Begrepet har vokst frem i takt med økt fokus på klimarisiko i finansmarkedene. Store investorer som pensjonsfond og livsforsikringsselskaper må nå rapportere sine finansierte utslipp for å etterleve anbefalinger fra Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) og kommende EU-reguleringer som CSRD (Corporate Sustainability Reporting Directive).

Forstå financed emissions

For å forstå financed emissions må vi først se på hvordan klimagassutslipp kategoriseres. De fleste selskaper rapporterer utslipp i tre scope: scope 1 (direkte utslipp fra egen virksomhet), scope 2 (utslipp fra innkjøpt energi) og scope 3 (indirekte utslipp i verdikjeden). For en finansinstitusjon er de finansierte utslippene en del av scope 3, men de er ofte så dominerende at de rapporteres separat.

Standardverktøyet for å beregne financed emissions er PCAF (Partnership for Carbon Accounting Financials). PCAF har utviklet en global standard som deler finansielle aktiva inn i syv klasser: børsnoterte aksjer og selskapsobligasjoner, ikke-børsnoterte aksjer, bedriftslån, prosjektfinansiering, kommersiell eiendom, boliglån og billån. For hver klasse brukes en spesifikk allokeringsfaktor, for eksempel eierandel for aksjer eller lånebeløp delt på enterprise value for bedriftslån.

En viktig nyanse er at financed emissions ikke bare handler om å måle utslipp, men også om å fordele ansvar. Hvis du eier 1 prosent av et selskap, regnes 1 prosent av selskapets utslipp som dine finansierte utslipp. Dette prinsippet kalles «attribution» og er grunnleggende for å kunne sammenligne på tvers av porteføljer og tid.

Hvordan fungerer financed emissions?

Beregningen av financed emissions følger en relativt enkel formel, men datagrunnlaget kan være krevende. For børsnoterte aksjer og selskapsobligasjoner ser formelen slik ut:

Financed emissions = (investert beløp / enterprise value) × selskapets totale utslipp (scope 1 og 2)

Her er enterprise value (EV) markedsverdien av egenkapital pluss netto rentebærende gjeld. Investert beløp er markedsverdien av din posisjon. For ikke-børsnoterte selskaper eller prosjektfinansiering brukes andre faktorer, for eksempel utestående lånebeløp delt på total gjeld.

La oss ta et konkret regnestykke: Du investerer 50 000 kroner i et selskap med enterprise value på 2 milliarder kroner. Selskapet slipper ut 100 000 tonn CO₂ per år. Dine financed emissions blir da (50 000 / 2 000 000 000) × 100 000 = 2,5 tonn CO₂. Det tilsvarer omtrent utslippene fra en gjennomsnittlig norsk bil i løpet av ett år.

For fond og porteføljer summeres bidragene fra alle posisjoner. Det er også vanlig å normalisere tallene, for eksempel til tonn CO₂ per million kroner investert, slik at man kan sammenligne ulike fond eller sektorer uavhengig av størrelse.

Historisk bakgrunn

Interessen for finansierte utslipp har vokst kraftig siden Parisavtalen i 2015, da verdens land ble enige om å begrense den globale oppvarmingen. Finansnæringen innså at klimarisiko ikke bare er et fysisk fenomen, men også en overgangsrisiko – risikoen knyttet til omstillingen til et lavutslippssamfunn. For å kunne styre denne risikoen trengte bankene og investorene bedre data.

PCAF ble etablert i 2015 av en gruppe nederlandske banker og har siden vokst til over 300 finansinstitusjoner globalt. I 2020 lanserte PCAF den første globale standarden for karbonregnskap i finansnæringen. Denne standarden er nå referansepunkt for rapportering verden over, også i Norge.

I Norge har særlig DNB, KLP og Storebrand vært tidlig ute med å rapportere finansierte utslipp. DNB publiserte sin første rapport i 2021 og har siden utvidet dekningen. Samtidig har norske myndigheter gjennom åpenhetsloven og tilpasning til EUs taksonomi skapt et regulatorisk press for mer åpenhet om klimapåvirkning fra finansstrømmer.

Praktisk eksempel

La oss se på et forenklet eksempel basert på en norsk sparebank. Tenk deg at banken har en utlånsportefølje på 10 milliarder kroner fordelt på tre sektorer: olje og gass, eiendom og industri. Selskapene i porteføljen har ulike utslippsintensiteter. Tabellen under viser hvordan financed emissions kan se ut:

Et mer virkelighetsnært eksempel er DNB, som i sin bærekraftsrapport for 2023 oppga finansierte utslipp på omtrent 6,5 millioner tonn CO₂ for sin utlånsportefølje. Til sammenligning var Norges totale klimagassutslipp i 2022 omtrent 49 millioner tonn. Altså finansierer én enkelt bank utslipp tilsvarende over 13 prosent av landets totale utslipp.

Fordeler og ulemper

Fordelene med å måle financed emissions er flere. For det første gir det investorer og banker et konkret verktøy for å forstå og styre klimarisiko. Hvis porteføljen din er tung i sektorer med høye utslipp, kan du være mer eksponert for fremtidige reguleringer, karbonpriser eller omdømmetap. For det andre muliggjør det målrettet påvirkning – du kan velge å investere i selskaper med lavere utslipp eller aktivt engasjere seg i eierskapsdialog.

På den andre siden er det flere ulemper. Datakvaliteten er ofte mangelfull, spesielt for ikke-børsnoterte selskaper og små og mellomstore bedrifter. Mange selskaper rapporterer ikke utslipp i det hele tatt, og man må da ty til estimater. Dette kan gi store usikkerhetsmarginer. I tillegg kan fokuset på financed emissions føre til grønnvasking, der investorer selger seg ut av utslippstunge sektorer uten at de reelle utslippene reduseres – såkalt «karbonlekkasje» i porteføljen.

En annen utfordring er at metoden for allokering kan gi skjeve insentiver. En investor som eier en liten andel av et stort utslippsselskap, får lave finansierte utslipp per krone investert, men har likevel minimal påvirkningskraft. Omvendt kan en ansvarlig eier med stor eierandel få høye tall, selv om de jobber aktivt for omstilling.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at financed emissions er det samme som selskapets egne utslipp. Det stemmer ikke – financed emissions er et indirekte mål basert på eierandel eller lånebeløp, mens selskapets utslipp er de faktiske utslippene fra driften. En investor kan ha lave finansierte utslipp selv om selskapet har høye utslipp, dersom eierandelen er liten.

En annen misforståelse er at lave financed emissions alltid er bra. Det er ikke nødvendigvis tilfelle. Et fond som investerer tungt i teknologi med lave utslipp, men som unngår tunge sektorer, kan ha lave tall. Men hvis fondet samtidig ikke bidrar til omstilling i de tyngste sektorene, kan effekten på det globale klimaproblemet være begrenset. Derfor er det viktig å se financed emissions i sammenheng med andre faktorer som eierskapsdialog og investeringer i klimatløsninger.

En tredje misforståelse er at financed emissions kan sammenlignes direkte på tvers av alle porteføljer. Fordi beregningen avhenger av hvilke aktiva som inngår og hvilken allokeringsmetode som brukes, bør man være forsiktig med å sammenligne tall fra ulike kilder uten å forstå forutsetningene. PCAF-standarden bidrar til å harmonisere metodene, men det er fortsatt rom for tolkning.

Oppsummering

Financed emissions er et kraftfullt verktøy for å synliggjøre klimapåvirkningen av investeringer og utlån. Det gir investorer, banker og fond en konkret måte å måle, styre og kommunisere klimarisiko på. Samtidig er det viktig å være klar over begrensningene: datakvaliteten varierer, metodene kan gi ulike resultater, og lave tall er ikke automatisk et tegn på god klimaprestasjon.

For den norske investoren betyr dette at du bør sette deg inn i hvordan dine fond og spareprodukter rapporterer finansierte utslipp. Se etter fond som følger PCAF-standarden og som også opplyser om hvordan de jobber med påvirkning og omstilling. Husk at målet ikke bare er å redusere tallene på papiret, men å bidra til reelle utslippskutt i den virkelige økonomien.

Ettersom reguleringene strammes til og klimarisiko blir en stadig viktigere del av investeringsbeslutninger, vil kunnskap om financed emissions bli en forutsetning for ansvarlig forvaltning. Enten du er nybegynner eller erfaren, er dette et begrep det lønner seg å forstå.