Factor investing – en komplett guide til faktorinvestering

Hva er factor investing?

Factor investing, eller faktorinvestering på norsk, er en investeringsstrategi som går ut på å plukke aksjer basert på bestemte, målbare egenskaper – såkalte faktorer. Disse faktorene er identifisert gjennom omfattende akademisk forskning og har vist seg å gi høyere avkastning enn markedet som helhet over tid.

I stedet for å satse på enkeltaksjer eller følge en bred markedsindeks, bygger factor investing på en systematisk tilnærming der man eksponerer seg mot spesifikke risikopremier. For eksempel har aksjer med lav pris i forhold til bokført verdi (verdifaktoren) historisk gitt bedre avkastning enn dyre vekstaksjer.

Strategien er verken ren passiv eller ren aktiv forvaltning. Den er regelbasert og transparent, men krever samtidig at investoren har kunnskap om hvilke faktorer som er robuste og hvordan de samspiller. Factor investing har blitt svært populært de siste tiårene, spesielt gjennom såkalte smart beta-produkter.

Forstå factor investing

For å forstå factor investing må man først akseptere at ikke alle aksjer er like. Noen aksjer har egenskaper som historisk har belønnet investorer med ekstra avkastning. For eksempel har små selskaper (størrelsesfaktoren) ofte gitt høyere avkastning enn store selskaper, og aksjer med positiv kursutvikling de siste 6–12 månedene (momentumfaktoren) har fortsatt å stige.

De mest kjente faktorene ble først systematisk dokumentert av Eugene Fama og Kenneth French på 1990-tallet. Deres trefaktormodell inkluderte marked, størrelse og verdi. Senere har forskere lagt til momentum, kvalitet og lav volatilitet. Tabellen under viser de vanligste faktorene og deres forventede meravkastning.

Hvordan fungerer factor investing?

Factor investing fungerer ved å konstruere en portefølje som overvekter aksjer med ønskede faktoregenskaper og undervekter aksjer uten. Dette kan gjøres manuelt, men i praksis bruker de fleste investorer indeksfond eller ETF-er som følger faktorindekser.

For eksempel kan man kjøpe et fond som følger MSCI World Value Index, som kun inneholder aksjer med lav pris i forhold til fundamentale verdier. Fondet rebalanseres jevnlig for å opprettholde faktoreksponeringen. En annen tilnærming er å bruke multi-faktor-modeller som kombinerer flere faktorer i én portefølje.

Strategien forutsetter at faktorene er robuste og vedvarende, noe empirisk forskning støtter over lange perioder. Men det er ingen garantier. Faktorer kan svekkes når de blir allment kjent, og de kan ha lange perioder med underprestasjon. Derfor er langsiktighet og disiplin avgjørende for å lykkes med factor investing.

Historisk bakgrunn

Den moderne factor investing har røtter i kapitalverdimodellen (CAPM) fra 1960-tallet, som introduserte beta som eneste forklaringsfaktor for avkastning. CAPM ble kritisert fordi den ikke kunne forklare hvorfor enkelte aksjer konsekvent ga høyere avkastning enn beta tilsa.

I 1992 publiserte Fama og French sin trefaktormodell som la til størrelse og verdi. Dette var et gjennombrudd som viste at små selskaper og verdibillige aksjer ga meravkastning uavhengig av beta. Senere kom Carharts firefaktormodell med momentum, og i dag finnes det modeller med opptil ti faktorer.

I Norge har factor investing blitt mer tilgjengelig de siste årene. For eksempel lanserte DNB i 2020 et fond basert på lav volatilitet, og Oslo Børs har egne faktorindekser som OBX Value. En graf som viser kumulativ avkastning for OBX Value sammenlignet med OBX-indeksen fra 2000 til 2023, viser at verdifaktoren har gitt høyere sluttverdi, men med flere år med underprestasjon, spesielt i 2007–2008 og 2019–2020.

Praktisk eksempel

La oss ta et praktisk eksempel med norske forhold. Anta at en investor ønsker å investere i verdifaktoren på Oslo Børs. Hun velger et indeksfond som følger OBX Value-indeksen, som inneholder de 20 mest «verdibillige» aksjene på Oslo Børs.

Fra 2010 til 2023 ga denne indeksen en gjennomsnittlig årlig avkastning på 12,5 %, mens OBX-indeksen (hovedindeksen) ga 10,2 %. Forskjellen på 2,3 prosentpoeng per år utgjør meravkastningen fra verdifaktoren. Over 13 år tilsvarer dette en betydelig forskjell i sluttverdi: 100 000 kroner investert i OBX Value ville blitt til ca. 450 000 kroner, mens samme beløp i OBX-indeksen ville blitt til ca. 370 000 kroner.

Men i perioder, som i 2019, kunne verdifaktoren underprestere med 5 % mot markedet. Dette illustrerer at factor investing krever langsiktighet og evne til å stå i motgang. Investoren må også ta hensyn til kostnader; faktorfond har ofte høyere forvaltningsgebyr enn rene indeksfond.

Fordeler og ulemper

Fordelene med factor investing er flere. For det første gir det potensial for høyere risikojustert avkastning enn en ren markedsindeks. For det andre er tilnærmingen systematisk og disiplinert, noe som reduserer faren for følelsesstyrte beslutninger. For det tredje kan faktorinvestering gi god diversifisering, spesielt når man kombinerer flere faktorer.

Ulempene er likevel betydelige. Perioder med underprestasjon kan være frustrerende og få investorer til å gi opp strategien. Faktorer kan også svekkes over tid når de blir oppdaget og priset inn av markedet. I tillegg er det kostnader knyttet til faktorfond, og i Norge må man ta hensyn til skatt på utbytte og valutaeffekter ved internasjonale fond.

En annen ulempe er at factor investing ikke passer for alle. Investorer med kort tidshorisont eller lav risikotoleranse bør være forsiktige. Det er også viktig å forstå at meravkastningen kommer som kompensasjon for høyere risiko i visse perioder.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at factor investing er en «garantert» vei til rikdom. Faktorer gir meravkastning i gjennomsnitt over lang tid, men kan gi negative resultater i flere år. Det er ingen garanti for at historiske mønstre fortsetter.

En annen misforståelse er at alle faktorer virker samtidig. I virkeligheten er de ofte negativt korrelert. For eksempel kan momentum og verdi gi motsatt avkastning i perioder. Derfor kan en kombinasjon av faktorer gi jevnere avkastning, men også lavere meravkastning.

Det er også en misforståelse at factor investing er det samme som aktiv forvaltning. Faktorinvestering er snarere en regelbasert, passiv strategi som følger forhåndsdefinerte kriterier. Til slutt tror mange at factor investing kun er for profesjonelle investorer, men i dag finnes det enkle og rimelige produkter tilgjengelig for alle.

Oppsummering

Factor investing er en evidensbasert investeringsstrategi som kan forbedre porteføljens risikojusterte avkastning. Ved å eksponere seg mot faktorer som verdi, størrelse og momentum, kan investorer oppnå meravkastning utover markedet over tid.

Det er viktig å ha en langsiktig horisont, forstå risikoene, og velge kostnadseffektive produkter. I Norge finnes det flere gode alternativer, både gjennom norske fond og internasjonale ETF-er. Investorer bør gjøre grundige vurderinger og gjerne kombinere flere faktorer for å spre risikoen.

Husk at factor investing ikke er en snarvei til suksess, men en disiplinert tilnærming som krever tålmodighet og kunnskap. For den som er villig til å lære og stå i motgang, kan det være et verdifullt verktøy i porteføljebygging.