Ekspansiv finanspolitikk – definisjon og effekt på aksjemarkedet

Hva er ekspansiv finanspolitikk?

Ekspansiv finanspolitikk er et verktøy regjeringen bruker for å sette fart på en svak økonomi. Når konjunkturene er dårlige – med fall i bruttonasjonalprodukt (BNP) og økende arbeidsledighet – kan staten gripe inn ved å øke sine egne utgifter eller kutte skatter. Formålet er å få oss til å handle mer, slik at bedrifter produserer mer og ansetter flere.

Tenk på det som å gi økonomien et spark bak. Hvis folk har mindre penger å bruke, kjøper de mindre, og bedrifter må si opp ansatte. Da blir det enda mindre kjøpekraft, og nedturen forsterkes. Ekspansiv finanspolitikk prøver å bryte denne onde sirkelen ved å sette mer penger i lommene på folk og bedrifter.

I Norge er dette særlig aktuelt fordi vi har store oljeinntekter. Handlingsregelen sier at vi kan bruke inntil 3 prosent av oljefondets verdi hvert år i statsbudsjettet. I en krise kan regjeringen øke dette midlertidig, slik den gjorde under finanskrisen i 2008 og koronapandemien i 2020.

Forstå ekspansiv finanspolitikk

For å forstå ekspansiv finanspolitikk må vi først se på samlet etterspørsel – altså summen av det alle i landet bruker penger på: forbruk, investeringer, offentlige kjøp og nettoeksport. Når etterspørselen faller, faller også produksjonen, og bedrifter legger ned eller sier opp ansatte. Da kommer ekspansiv finanspolitikk inn.

Staten kan øke etterspørselen direkte ved å bygge veier, sykehus eller skoler. Hver krone som brukes, går til lønn og materialer, og de som mottar pengene, bruker dem videre. Dette kalles multiplikatoreffekten: én milliard i offentlige investeringer kan gi to milliarder i økt BNP hvis pengene sirkulerer godt i økonomien.

Alternativt kan staten kutte skattene, for eksempel redusere inntektsskatten eller arbeidsgiveravgiften. Da får folk og bedrifter mer å rutte med, og de øker forbruket og investeringene. I Norge har vi sett eksempler på midlertidige skattelettelser for å stimulere økonomien, som lavere merverdiavgift på enkelte tjenester under pandemien.

Hvordan fungerer ekspansiv finanspolitikk?

Prosessen starter med at regjeringen legger frem et forslag til statsbudsjett eller en ekstra krisepakke. Stortinget må vedta tiltakene. Pengene hentes enten fra oljefondet (innenfor handlingsregelen) eller ved å låne penger. I Norge låner vi sjelden i kroner, men under ekstraordinære kriser kan staten også ta opp lån i utenlandsk valuta.

Når staten øker utgiftene, for eksempel ved å bevilge 10 milliarder kroner til vedlikehold av jernbanen, settes det i gang en kjedereaksjon. Entreprenører ansetter flere, kjøper maskiner og materiell, og de ansatte bruker lønnen sin på mat, klær og bolig. Slik spres stimulansen ut i hele økonomien.

Skattekutt fungerer litt annerledes. Hvis regjeringen reduserer inntektsskatten med 5 milliarder, vil husholdningene ha mer igjen etter skatt. Noen sparer pengene, men mange bruker dem. Den ekstra etterspørselen bidrar til økt produksjon og sysselsetting. Ulempen er at effekten er mer usikker enn ved direkte offentlige kjøp, fordi folk kan velge å spare i stedet for å bruke.

Historisk bakgrunn

Ideen om ekspansiv finanspolitikk ble for alvor utviklet av den britiske økonomen John Maynard Keynes under den store depresjonen på 1930-tallet. Han argumenterte for at staten måtte ta et aktivt grep når markedet ikke klarte å skape nok etterspørsel. Etter andre verdenskrig ble keynesiansk politikk standard i mange vestlige land, også i Norge.

I Norge har vi flere eksempler på ekspansiv finanspolitikk. Under finanskrisen i 2008–2009 økte regjeringen offentlige investeringer og innførte midlertidige skattelettelser. Statsbudsjettet for 2009 var ekspansivt med en økning i oljepengebruken. Arbeidsledigheten steg mindre i Norge enn i mange andre land, delvis takket være denne politikken.

Det mest markante eksemplet i nyere tid er koronapandemien i 2020. I mars 2020 la regjeringen frem en krisepakke på omtrent 100 milliarder kroner, senere utvidet til over 150 milliarder. Tiltakene inkluderte kompensasjon for bedrifter med inntektstap, permitteringslønn, økte overføringer til kommuner og redusert arbeidsgiveravgift. Dette var en svært ekspansiv politikk som bidro til at den norske økonomien kom raskere ut av krisen enn mange andre.

Praktisk eksempel

La oss se nærmere på koronapakken våren 2020. Tabellen under viser noen av hovedtiltakene og omtrentlige beløp:

Effekten på aksjemarkedet lot ikke vente på seg. Etter et kraftig fall i februar og mars 2020 begynte Oslo Børs å stige igjen i april, delvis drevet av forventninger om massiv statlig støtte. Selskaper som var avhengige av reiseliv og olje, fikk et løft da pakkene ble annonsert. For investorer var det viktig å følge med på hvilke bransjer som fikk mest støtte, for eksempel flyselskaper og hoteller.

Fordeler og ulemper

Fordelene med ekspansiv finanspolitikk er tydelige i en dyp resesjon: den kan redde arbeidsplasser, hindre at bedrifter går konkurs, og forkorte nedgangstiden. Norge hadde en av de laveste arbeidsledighetsratene i Europa under pandemien, takket være rask og målrettet innsats. Politikken kan også forhindre deflasjon, som er svært skadelig for økonomien fordi utsettelse av kjøp blir lønnsomt.

Ulempene er like viktige. For det første øker ekspansiv finanspolitikk statsgjelden. Selv om Norge har oljefondet, kan stor bruk av oljepenger føre til at handlingsregelen brytes og at fremtidige generasjoner får mindre. Hvis politikken blir for kraftig når økonomien allerede er i ferd med å komme seg, kan den overopphete økonomien og skape inflasjon. I 2021–2022 så vi nettopp at sterk etterspørsel, kombinert med forsyningsproblemer, førte til prisvekst.

En annen ulempe er at tiltakene kan være treffsikre. Hvis pengene brukes på prosjekter som tar lang tid å starte opp, kommer stimulansen for sent. Skattekutt kan i stor grad bli spart, spesielt i usikre tider. Derfor er det viktig at politikken er rask og målrettet, slik den var under korona.

Vanlige misforståelser

Mange tror at ekspansiv finanspolitikk er det samme som pengepolitikk. Det er feil. Pengepolitikk styres av Norges Bank og handler om å sette renten og regulere pengemengden. Finanspolitikk er regjeringens ansvar og handler om skatter og offentlige utgifter. De to virkemidlene brukes ofte sammen, men er separate.

En annen misforståelse er at ekspansiv finanspolitikk alltid fører til inflasjon. I en dyp resesjon, med stor ledig kapasitet, kan økt etterspørsel møtes med økt produksjon uten at prisene stiger. Først når økonomien nærmer seg full kapasitet, blir inflasjonsrisikoen reell.

Noen tror også at staten bare kan trykke penger for å finansiere tiltakene. I Norge er det annerledes: vi bruker oljefondets avkastning, eller vi låner. Å trykke penger ville vært det samme som å sette i gang seddelpressen, noe som raskt ville ført til inflasjon. Handlingsregelen sikrer en bærekraftig bruk av oljepenger over tid.

Oppsummering

Ekspansiv finanspolitikk er et kraftig verktøy for å motvirke nedgangstider. Ved å øke offentlige utgifter eller kutte skatter kan staten stimulere etterspørselen, redusere arbeidsledigheten og få i gang vekst. Norge har gode erfaringer med slik politikk, spesielt under finanskrisen og koronapandemien, takket være handlingsregelen og oljefondet.

For investorer er det viktig å forstå at ekspansiv finanspolitikk ofte gir et løft til aksjemarkedet på kort sikt, men at langsiktige effekter som inflasjon og statsgjeld må vurderes. Å følge med på statsbudsjettet og politiske signaler kan gi verdifull innsikt i hvilke sektorer som vil dra nytte av tiltakene.

Husk at ekspansiv politikk ikke er uten risiko. For mye stimulans kan føre til overoppheting og prisvekst. Balansen mellom å hjelpe økonomien i dag og å ta vare på fremtidens handlefrihet er krevende, men avgjørende for en sunn økonomisk utvikling.