Coco-obligasjon likviditetsreserve – forklaring og eksempler

Hva er Coco-obligasjon likviditetsreserve?

Coco-obligasjon likviditetsreserve er et sammensatt begrep som kombinerer to sentrale elementer i moderne bankregulering: CoCo-obligasjoner (contingent convertible bonds) og likviditetsreserve (liquidity reserve). En CoCo-obligasjon er et gjeldsinstrument som automatisk konverteres til egenkapital eller blir nedskrevet når bankens kapitaldekning faller under en bestemt terskel. Hensikten er å styrke bankens soliditet i en krisesituasjon uten at staten må skyte inn penger.

Likviditetsreserven er derimot en buffer av svært likvide aktiva som banken må holde for å kunne overleve en 30-dagers periode med alvorlig markedsstress, slik kravene i Basel III og EUs likviditetsdekningskrav (LCR) foreskriver. Vanligvis består reserven av statsobligasjoner, sentralbankreserver og andre lett omsettelige papirer.

Når vi snakker om en «coco-obligasjon likviditetsreserve», mener vi at banken inkluderer kvalifiserte CoCo-obligasjoner i sin likviditetsbuffer. Dette er ikke en egen aktivaklasse, men en anvendelse av CoCo-obligasjoner innenfor rammen av likviditetsreguleringen. I praksis betyr det at banken utsteder eller kjøper CoCo-obligasjoner som oppfyller LCR-kravene, og dermed kan telle dem med i reserven – men med betydelige begrensninger.

Forstå Coco-obligasjon likviditetsreserve

For å forstå dette begrepet må vi først skille mellom to typer risiko: likviditetsrisiko og solvensrisiko. Likviditetsrisiko handler om at banken ikke får tak i nok kontanter til å betale forfallende forpliktelser, selv om den egentlig er solvent. Solvensrisiko handler om at bankens eiendeler er mindre verdt enn gjelden. CoCo-obligasjoner er designet for å løse solvensproblemer ved å tilføre egenkapital automatisk, mens likviditetsreserven skal løse likviditetsproblemer.

Likevel henger de sammen. Hvis en bank mister tillit i markedet, vil den både få problemer med å refinansiere gjeld (likviditetskrise) og samtidig kunne oppleve fall i aksjekursen som nærmer seg triggeren for CoCo-obligasjonene. Derfor kan CoCo-obligasjoner som er utstedt av banken selv eller av andre banker, inngå i likviditetsreserven – men bare i den minst likvide kategorien (nivå 2B-aktiva) og med et betydelig haircut.

I norsk sammenheng har flere banker, blant annet DNB, utstedt CoCo-obligasjoner. Finanstilsynet har publisert retningslinjer for hvilke obligasjoner som kan godkjennes som likvide. For at en CoCo-obligasjon skal kunne inngå i LCR-reserven, må den blant annet være børsnotert, ha tilstrekkelig handelsvolum og være denominert i en valuta banken har behov for. Dette gjør at ikke alle CoCo-obligasjoner kvalifiserer.

Hvordan fungerer Coco-obligasjon likviditetsreserve?

Mekanismen er todelt. For det første fungerer selve CoCo-obligasjonen som et automatisk stabiliseringsverktøy: Når bankens kjernekapitalandel (CET1) synker under en forhåndsdefinert terskel – ofte 5,125 % eller 7 % – blir obligasjonene enten konvertert til aksjer eller nedskrevet. Dette øker bankens egenkapital og reduserer gjeldsbyrden, noe som kan gjenopprette tilliten.

For det andre, når CoCo-obligasjonen inngår i likviditetsreserven, må banken beregne hvor mye den kan regne med i LCR. Ifølge EUs delegert forordning 2015/61 kan kvalifiserte CoCo-obligasjoner klassifiseres som nivå 2B-aktiva. Det innebærer et standard haircut på minst 50 % av markedsverdien. For eksempel: Hvis banken eier CoCo-obligasjoner med markedsverdi 100 millioner NOK, kan den maksimalt regne 50 millioner NOK inn i likviditetsreserven. I tillegg er det en samlet grense på 15 % av totale likvide aktiva for nivå 2B-aktiva.

På denne måten fungerer CoCo-obligasjoner i likviditetsreserven som en ekstra buffer, men med stor sikkerhetsmargin. Banken får dermed både en kapitalforsterkende effekt (gjennom konverteringsmekanismen) og en (begrenset) likviditetseffekt.

Historisk bakgrunn

CoCo-obligasjoner ble først utviklet etter finanskrisen i 2008, da myndighetene innså at tradisjonelle kapitalkrav ikke var tilstrekkelige til å fange opp risikoen i systemviktige banker. I 2009 introduserte Baselkomitéen konseptet «contingent capital», og i 2011 utstedte den sveitsiske banken Credit Suisse de første store CoCo-obligasjonene. Siden har instrumentet blitt vanlig i europeisk bankvesen, spesielt i land som Sveits, Storbritannia og Nederland.

Likviditetsreservekravene kom også fra Basel III, publisert i 2010, og ble implementert i EU gjennom CRR/CRD IV. I Norge ble LCR-kravet innført fra 2015, med full innfasing i 2018. Finanstilsynet har siden gitt veiledning om hvilke aktiva som kvalifiserer. Samtidig har norske banker som DNB, Sparebank 1 Gruppen og Nordea (via filial) utstedt CoCo-obligasjoner i norske kroner og euro.

Kombinasjonen av disse to regelsettene – at CoCo-obligasjoner kan brukes i likviditetsreserven – ble mulig fordi EU-kommisjonen i 2014 åpnet for å inkludere visse høyrente obligasjoner i LCR. Norge fulgte etter gjennom EØS-avtalen. Dermed kunne bankene optimalisere både kapitaldekning og likviditetsbuffer med samme instrument.

Praktisk eksempel

La oss ta et eksempel med en fiktiv norsk bank, «Norsk Næringsbank». Banken har en likviditetsreserve på 10 milliarder NOK fordelt slik:

Hvis banken skulle oppleve et kapitalfall som utløser konvertering av CoCo-obligasjonene, vil disse obligasjonene forsvinne fra likviditetsreserven. Men konverteringen skjer først når CET1 faller under triggeren – typisk langt under nivået for en likviditetskrise. I mellomtiden har banken hatt glede av den høyere renten på CoCo-obligasjonene sammenlignet med statsobligasjoner.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Høyere avkastning: CoCo-obligasjoner gir typisk 2–5 prosentpoeng høyere rente enn statsobligasjoner med samme løpetid. For en bank som holder dem i likviditetsreserven, betyr det bedre avkastning på bufferkapitalen.
• Dobbelt formål: Samme instrument styrker både kapitaldekning (via konverteringsmekanismen) og likviditetsbuffer (via LCR), noe som reduserer behovet for å utstede separate instrumenter.
• Regulatorisk aksept: I Norge og EU er CoCo-obligasjoner godkjent som nivå 2B-aktiva, så bankene kan bruke dem uten å bryte reglene.

Ulemper:

• Høy risiko: Investorer i CoCo-obligasjoner kan tape hele verdien ved nedskrivning. For banken som utsteder dem, er det en risiko for at konvertering utvanner eksisterende aksjonærer.
• Begrenset likviditet: CoCo-obligasjoner omsettes i et tynnere marked enn statsobligasjoner. I en krise kan det være vanskelig å selge dem raskt, noe som reduserer deres verdi som likviditetsreserve.
• Kompleksitet: Reglene for hvilke CoCo-obligasjoner som kvalifiserer i LCR, er detaljerte og krever kontinuerlig overvåking. Haircut på 50 % gjør at effekten på LCR er begrenset.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at CoCo-obligasjoner er like sikre som statsobligasjoner fordi de inngår i likviditetsreserven. Det stemmer ikke. CoCo-obligasjoner har innebygd risiko for konvertering eller nedskrivning, noe som gjør dem vesentlig mer risikable. Haircut på 50 % er nettopp en anerkjennelse av denne risikoen.

En annen misforståelse er at CoCo-obligasjoner alltid kan selges i markedet til kurs. I praksis har vi sett episoder, som under COVID-19-pandemien i mars 2020, hvor handelen i CoCo-obligasjoner nærmest stoppet opp. Da ble de lite likvide, og bankene kunne ikke ha regnet med dem i en akutt likviditetskrise.

Noen tror også at CoCo-obligasjoner i likviditetsreserven automatisk konverteres når banken får likviditetsproblemer. Det er feil. Konverteringen utløses av kapitaldekning, ikke likviditet. En bank kan ha god likviditet men dårlig kapitaldekning, og omvendt. CoCo-obligasjonene hjelper ikke direkte mot likviditetskriser; de er først og fremst et kapitalverktøy.

Oppsummering

Coco-obligasjon likviditetsreserve er et begrep som beskriver hvordan banker kan bruke kontingent konvertible obligasjoner som en del av sin lovpålagte likviditetsbuffer. Instrumentet kombinerer fordelene med høyere avkastning og dobbel regulatorisk nytte, men kommer med betydelig risiko og begrensninger.

For investorer er det viktig å forstå at CoCo-obligasjoner ikke er en trygg havn, selv om de inngår i en banks likviditetsreserve. Haircut på 50 % og begrenset markedslikviditet gjør dem til et spekulativt innslag i ellers konservative buffere.

For norske banker har Finanstilsynet satt klare rammer for bruken, og de fleste større banker benytter seg av muligheten. Samlet sett bidrar CoCo-obligasjoner i likviditetsreserven til et mer robust banksystem, men bare når de forvaltes med forståelse for både likviditets- og solvensrisiko.