Hva er carbon intensity? – Definisjon og betydning for investorer

Hva er carbon intensity?

Carbon intensity, ofte kalt karbonintensitet på norsk, er et nøkkeltall som viser hvor mye klimagassutslipp et selskap, en prosess eller et produkt har per enhet av noe annet. I stedet for å se på de totale utslippene – som ofte favoriserer små selskaper – deler man utslippene på en relevant aktivitetsmetrikk. For et energiselskap kan metrikken være produsert kilowattime (kWh), for et industriselskap kan det være tonn produsert stål, og for et bredere aksjeselskap er omsetning i millioner kroner (MNOK) vanlig.

Målet er å kunne sammenligne selskaper uavhengig av størrelse. For eksempel kan et stort oljeselskap ha enorme totale utslipp, men per produsert energienhet kan intensiteten være lavere enn hos et mindre selskap med dårligere teknologi. Carbon intensity inngår i den bredere ESG-analysen (Environmental, Social, Governance) og blir stadig viktigere for investorer som ønsker å forstå klimarisikoen i porteføljen.

I praksis rapporterer mange børsnoterte selskaper sin karbonintensitet i årsrapporter eller i egne bærekraftsrapporter. For norske investorer er dette relevant både for direkteeide aksjer og for fond som markedsføres som bærekraftige.

Forstå carbon intensity

For å forstå hvorfor carbon intensity er viktig, må man se på hvordan klimarisiko påvirker aksjer. Selskaper med høy karbonintensitet er mer utsatt for fremtidige reguleringer som karbonpriser, avgifter eller strenge utslippskrav. De kan også møte økende press fra kunder og investorer som krever grønnere produkter. Dette kan føre til lavere inntjening og dårligere aksjekurs på sikt.

Lav karbonintensitet derimot, kan gi konkurransefortrinn. Fornybarselskaper som produserer strøm nesten uten utslipp, har naturlig lav intensitet. Men også tradisjonelle industriselskaper kan redusere sin intensitet gjennom energieffektivisering, bruk av fornybar energi eller karbonfangst og -lagring (CCS). Norske Hydro, for eksempel, har jobbet målrettet for å redusere karbonintensiteten i aluminiumsproduksjonen.

Carbon intensity brukes også av fondsforvaltere for å beregne det såkalte karbonfotavtrykket til en portefølje. Ved å summere den vektede karbonintensiteten til alle selskaper i porteføljen, får man et bilde av hvor klimabelastende investeringene er. Dette er et sentralt verktøy for investorer som ønsker å tilpasse seg Parisavtalens mål.

Hvordan fungerer carbon intensity?

Beregningen av carbon intensity er i utgangspunktet enkel: man tar de totale klimagassutslippene (målt i tonn CO₂-ekvivalenter) og deler på en aktivitetsmetrikk. Utslippene deles ofte inn i tre scope:

• Scope 1: Direkte utslipp fra egne kilder (f.eks. forbrenning i fabrikker).
• Scope 2: Indirekte utslipp fra innkjøpt energi (f.eks. strøm og fjernvarme).
• Scope 3: Andre indirekte utslipp i verdikjeden (f.eks. fra leverandører og produktbruk).

Historisk bakgrunn

Begrepet carbon intensity ble først tatt i bruk i klimavitenskapen for å måle utslipp per energienhet i kraftsystemer. Etter hvert som klimaendringene ble en sentral problemstilling for næringslivet, begynte selskaper og investorer å etterspørre standardiserte mål. Et viktig vendepunkt kom med Parisavtalen i 2015, der 196 land forpliktet seg til å begrense global oppvarming.

I kjølvannet av Parisavtalen økte presset på finansnæringen. Initiativer som Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) anbefalte selskaper å rapportere klimadata, inkludert karbonintensitet. Store investorer som BlackRock og Norges Bank Investment Management (NBIM) begynte å kreve slik informasjon for å vurdere risiko.

I Norge har oljefondet (NBIM) vært en pådriver for å få selskaper til å redusere sin karbonintensitet. Fondet publiserer jevnlig klimarapporter og har satt seg mål om å redusere karbonintensiteten i porteføljen. Samtidig har COP-møtene, som COP29 i Baku 2024, satt klimafinansiering på dagsorden, noe som ytterligere understreker viktigheten av å måle og redusere karbonintensitet.

Praktisk eksempel

La oss sammenligne to norske selskaper: Equinor og Statkraft. Equinor produserer olje og gass, og rapporterte i 2023 et samlet klimagassutslipp (scope 1+2) på omtrent 12 millioner tonn CO₂. Samtidig produserte de energi tilsvarende omtrent 30 TWh (terawattimer). Karbonintensiteten per kWh blir da:

12 000 000 tonn CO₂ / 30 000 000 000 kWh = 0,0004 tonn/kWh = 400 g CO₂/kWh.

Statkraft, som produserer fornybar vannkraft og vindkraft, har tilnærmet null utslipp i drift. Deres karbonintensitet per kWh er derfor nær 0 g CO₂/kWh.

For et industriselskap som Norsk Hydro, la oss se på aluminiumsproduksjonen. I 2022 hadde Hydro et klimagassutslipp på omtrent 10 millioner tonn CO₂ (scope 1+2) og produserte omtrent 2,1 millioner tonn aluminium. Karbonintensiteten blir da:

10 000 000 tonn CO₂ / 2 100 000 tonn Al = 4,76 tonn CO₂ per tonn aluminium. Hydro har imidlertid mål om å redusere dette til 1,5 tonn per tonn innen 2030 gjennom bruk av fornybar energi og resirkulering.

Fordeler og ulemper

Fordelene med carbon intensity er flere. Det gir et standardisert mål som gjør det mulig å sammenligne selskaper på tvers av størrelser. Investorer kan bruke det til å identifisere selskaper med høy klimarisiko og til å sette mål for porteføljens klimafotavtrykk. I tillegg oppmuntrer det selskaper til å forbedre energieffektiviteten og redusere utslipp per enhet.

Ulempene er imidlertid ikke ubetydelige. Carbon intensity kan manipuleres ved å outsource utslippsintensive aktiviteter til underleverandører (scope 3-problematikk). Selskaper kan også velge metrikker som fremstiller dem i best lys. For eksempel kan et oljeselskap rapportere intensitet per fat olje i stedet for per energienhet, noe som kan gi et gunstigere bilde.

Videre er det vanskelig å sammenligne på tvers av bransjer. Et stålverk vil alltid ha høyere intensitet per omsetning enn et IT-selskap, men det betyr ikke nødvendigvis at stålverket er en dårligere investering. Investorer må derfor alltid vurdere bransjespesifikke forhold og selskapets planer for reduksjon.

Vanlige misforståelser

En utbredt misforståelse er at lav karbonintensitet automatisk betyr at selskapet er «grønt» eller bærekraftig. Et selskap kan ha lav intensitet per omsatt krone, men samtidig ha svært høye totale utslipp fordi det er stort. For eksempel har et stort oljeselskap lavere intensitet per kWh enn et lite kullkraftverk, men de totale utslippene kan være enorme.

En annen misforståelse er at carbon intensity alene er tilstrekkelig for å vurdere et selskaps klimarisiko. Man må også se på fremtidige reduksjonsplaner, investeringer i grønn teknologi og avhengighet av fossile inntekter. Et selskap med høy intensitet i dag kan ha ambisiøse planer om å kutte, mens et selskap med lav intensitet kan være selvgodt og ikke investere i videre reduksjoner.

Til slutt tror mange at karbonintensitet er lett å sammenligne på tvers av alle bransjer. Som vi har sett, varierer normalnivåene enormt. En investor bør derfor alltid sammenligne et selskap med sine direkte konkurrenter innen samme sektor, ikke med selskaper i helt andre næringer.

Oppsummering

Carbon intensity er et nyttig og stadig viktigere verktøy for investorer som ønsker å forstå og håndtere klimarisiko. Ved å måle utslipp per enhet aktivitet, gir det et mer rettferdig sammenligningsgrunnlag enn totale utslipp. Samtidig har målemetoden begrensninger, og den må alltid sees i sammenheng med bransje, selskapets strategi og andre ESG-faktorer.

For norske investorer er det spesielt relevant å følge med på karbonintensiteten i selskaper som Equinor, Hydro og Statkraft, samt i fondene man investerer i. Offentlige rapporter og verktøy som Bloomberg Terminal gir tilgang til slike data. Husk at lav karbonintensitet ikke er et mål i seg selv, men en indikator på hvor godt et selskap er rustet for en fremtid med strengere klimakrav.