Broken deal fee (bruddgebyr) – hva er det og hvordan fungerer det?

Hva er broken deal fee?

En broken deal fee, på norsk ofte kalt bruddgebyr eller avbruddsgebyr, er en økonomisk kompensasjon som en part må betale til den andre parten dersom en avtalt fusjon eller et oppkjøp ikke blir gjennomført. Begrepet brukes mest i forbindelse med større transaksjoner på børs og i private oppkjøp. Gebyret skal dekke de kostnadene og den tiden den andre parten har lagt ned i å forberede avtalen – for eksempel due diligence, advokathonorarer og interne ressurser. I praksis fungerer broken deal fee som en forsikring mot at en av partene trekker seg i siste liten, eller at avtalen faller på grunn av manglende godkjenning fra myndigheter eller aksjonærer. Størrelsen på gebyret forhandles frem i avtalen og ligger typisk mellom 1 og 3 prosent av den totale avtaleverdien, men kan variere avhengig av kompleksitet og risiko.

Forstå broken deal fee

For å forstå broken deal fee må vi først se på hvorfor fusjoner og oppkjøp ofte mislykkes. Transaksjoner kan bryte sammen av mange grunner: selgeren får et bedre bud fra en annen kjøper, kjøperen får ikke finansiering, konkurransemyndigheter nekter å godkjenne avtalen, eller det oppdages negative forhold under due diligence. Uten en broken deal fee ville parten som har investert mest – ofte kjøperen – stå uten noen kompensasjon for tid og penger som er tapt. Gebyret skaper dermed en balanse i forhandlingene og reduserer risikoen for at en part opptrer uansvarlig. For selgeren kan en broken deal fee også være et signal om at kjøperen er seriøs, siden kjøperen må godta å betale gebyret hvis det er kjøperen som trekker seg. I norsk sammenheng er broken deal fees særlig relevante ved børsnoterte oppkjøp, der aksjonærene må stemme over avtalen. Hvis avteten forkastes av aksjonærene, kan det utløse gebyret dersom selgeren har bestemt seg for å anbefale avtalen.

Hvordan fungerer broken deal fee?

Broken deal fee fungerer slik: I den bindende avtalen mellom kjøper og selger (ofte kalt en SPA – Share Purchase Agreement) inkluderes en klausul som spesifiserer når gebyret skal betales, hvem som skal betale, og hvor stort det skal være. Vanligvis utløses gebyret ved spesifikke hendelser, for eksempel: selgeren aksepterer et konkurrerende bud (såkalt «fiduciary out»), kjøperen klarer ikke å skaffe nødvendig finansiering, eller transaksjonen blir blokkert av myndigheter på grunn av forhold som kjøperen kunne ha forutsett. Størrelsen på gebyret forhandles ofte som en prosentandel av kjøpesummen. I Norge er det ikke uvanlig med 2–3 prosent for store transaksjoner, mens mindre avtaler kan ha høyere prosentsats fordi faste kostnader utgjør en større andel. Gebyret betales kontant ved brudd, og kan i noen tilfeller kombineres med en «reverse break fee» der kjøperen betaler hvis det er kjøperen som trekker seg. Her er en tabell som viser typiske fee-størrelser i ulike scenarioer:

Historisk bakgrunn

Broken deal fees oppsto i USA på 1980-tallet, i kjølvannet av en bølge av fiendtlige oppkjøp og konkurrerende bud. For å beskytte kjøpere som investerte store summer i due diligence og finansiering, ble det vanlig å inkludere en «breakup fee» i avtalene. Etter hvert spredte praksisen seg til Europa og Norge. I Norge ble broken deal fees særlig vanlig etter årtusenskiftet, da det norske oppkjøpsmarkedet ble mer internasjonalt. Et kjent norsk eksempel er oppkjøpet av Telenor Satellite Broadcasting i 2016, der en break fee på rundt 150 millioner kroner ble avtalt. Selv om de fleste slike gebyrer blir betalt uten rettslige konflikter, har det oppstått tvister i enkelte tilfeller, spesielt når gebyret har vært svært høyt i forhold til avtaleverdien. Norske domstoler har i liten grad behandlet broken deal fees direkte, men alminnelig avtalerett gjelder, og urimelige gebyrer kan bli tilsidesatt etter avtaleloven § 36.

Praktisk eksempel

La oss se på et fiktivt, men realistisk eksempel fra Norge. Norsk Industri AS, et børsnotert selskap med en markedsverdi på 10 milliarder kroner, mottar et bud fra Global Oppkjøp AS på 12 milliarder kroner. Styret i Norsk Industri anbefaler budet, og partene inngår en avtale med en broken deal fee på 2 prosent av kjøpesummen, altså 240 millioner kroner. Klausulen sier at gebyret utløses hvis Norsk Industri aksepterer et annet bud eller hvis aksjonærene forkaster avtalen etter at styret har anbefalt den. Underveis i prosessen kommer et konkurrerende bud fra en annen aktør, Nordisk Kapital, på 13 milliarder kroner. Styret i Norsk Industri vurderer at det nye budet er bedre for aksjonærene, og velger å trekke seg fra avtalen med Global Oppkjøp. Da må Norsk Industri betale broken deal fee på 240 millioner kroner til Global Oppkjøp. Dette beløpet dekker delvis Global Oppkjøps kostnader til due diligence, advokater og interne ressurser. For investorer som eier aksjer i Norsk Industri, betyr dette at de får 13 milliarder kroner i stedet for 12 milliarder, men må betale 240 millioner i gebyr, noe som reduserer netto utbetaling til aksjonærene. Tabellen under viser regnestykket:

Fordeler og ulemper

Broken deal fees har både fordeler og ulemper for de involverte partene og for investorer. Fordelene inkluderer: (1) De gir trygghet for kjøperen, som vet at den får kompensasjon hvis selgeren trekker seg. (2) De disiplinerer selgeren til å ikke ta lett på avtalen eller aktivt søke andre bud uten å ta hensyn til kostnadene. (3) De kan gjøre det lettere for kjøperen å få finansiering, fordi långivere ser at risikoen er redusert. (4) For aksjonærer i målselskapet kan gebyret fungere som en gulrot for å få et høyere bud, siden selgeren må betale gebyret hvis den aksepterer et bedre tilbud. Ulempene er: (1) Gebyret kan bli en kostnad for aksjonærene i målselskapet hvis avtalen brytes, og reduserer netto oppkjøpspris. (2) For høye gebyrer kan avskrekke andre potensielle kjøpere fra å komme med konkurrerende bud, fordi de vet at målselskapet må betale et stort gebyr for å bytte. (3) Gebyret kan skape en interessekonflikt for styret, som må veie hensynet til aksjonærenes beste mot risikoen for å måtte betale gebyret. (4) I noen tilfeller kan gebyret misbrukes til å presse frem en avtale som egentlig ikke er i aksjonærenes interesse. Oppsummert er broken deal fee et nyttig verktøy, men størrelsen må være balansert.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at broken deal fee alltid betales av selgeren. I virkeligheten kan gebyret også betales av kjøperen, for eksempel hvis kjøperen ikke får finansiering eller trekker seg uten gyldig grunn. Da kalles det gjerne en «reverse break fee». En annen misforståelse er at gebyret er ment å dekke alle kostnader fullt ut. I praksis dekker det sjelden mer enn en brøkdel av de faktiske kostnadene, særlig for kjøperen som har brukt mye tid og ressurser. En tredje misforståelse er at broken deal fee er ulovlig eller uetisk. Tvert imot er det en helt vanlig og akseptert klausul i norsk og internasjonal avtalepraksis, så lenge det ikke er urimelig høyt. Endelig tror noen investorer at broken deal fee garanterer at en avtale blir gjennomført. Det gjør den ikke – gebyret er bare en kompensasjonsmekanisme, ikke en forsikring mot at avtalen faller.

Oppsummering

Broken deal fee er et sentralt begrep i fusjoner og oppkjøp som beskytter partene mot økonomisk tap når en avtale ikke fullføres. Gebyret er typisk på 1–3 prosent av avtaleverdien og forhandles frem i den bindende avtalen. For investorer er det viktig å forstå at broken deal fee kan påvirke aksjekursen og nettoutbyttet ved et oppkjøp, spesielt hvis det kommer konkurrerende bud. Selv om gebyret har ulemper som potensielt å avskrekke andre bud, er det i de fleste tilfeller et nyttig verktøy for å skape trygghet og disiplin i transaksjoner. Som investor bør du alltid lese vilkårene for broken deal fee i børsmeldinger og tilbudsdokumenter for å vurdere risikoen.