Bedriftseier konsentrasjonsrisiko – forklaring og eksempler

Hva er bedriftseier konsentrasjonsrisiko?

Bedriftseier konsentrasjonsrisiko, ofte kalt konsentrasjonsrisiko, oppstår når en investor har en uforholdsmessig stor del av porteføljen sin plassert i én enkelt aksje eller i et lite antall selskaper. Dette er som å legge alle eggene i én kurv – faller kurven, knuser alle eggene. Risikoen er særlig høy for gründere som har bygget opp selskapet selv, eller for ansatte som mottar aksjer eller opsjoner som en del av lønnspakken.

For den norske småspareren kan konsentrasjonsrisiko oppstå på flere måter. Kanskje du arvet aksjer i et familieselskap, eller du har kjøpt mye av en aksje du har tro på, som Equinor eller DNB. Mange nordmenn har også store verdier bundet opp i egen bolig, men i denne artikkelen fokuserer vi på aksjer og børs.

Det er viktig å skille mellom konsentrasjonsrisiko og vanlig aksjerisiko. Aksjerisiko handler om at aksjer generelt svinger i verdi. Konsentrasjonsrisiko er en ekstra risiko som kommer av manglende spredning. Jo mer du samler i én aksje, desto større blir konsekvensene dersom akkurat det selskapet går dårlig.

Forstå bedriftseier konsentrasjonsrisiko

For å forstå konsentrasjonsrisiko må du se på sammenhengen mellom andel av porteføljen og potensielt tap. Hvis du har 100 % av pengene i én aksje, og den faller 50 %, mister du halve formuen. Hvis du derimot har 10 aksjer med lik vekt, og én faller 50 %, mister du bare 5 % av totalen. Forskjellen er dramatisk.

Risikoen forsterkes når du også har andre bindinger til selskapet. For eksempel jobber du der, eller du har lån som er sikret i aksjene. Da kan et kursfall føre til at du både mister jobben og en stor del av formuen samtidig. Dette kalles korrelert risiko og er spesielt farlig.

I Norge har vi sett mange eksempler på at investorer har blitt altfor konsentrert. Under oljeprisfallet i 2014–2015 tapte mange som hadde store posisjoner i oljeserviceaksjer som Subsea 7 og Aker Solutions store deler av formuen. En godt spredt portefølje med globale indeksfond ville ha tapt langt mindre.

Hvordan fungerer bedriftseier konsentrasjonsrisiko?

Konsentrasjonsrisiko fungerer gjennom en enkel mekanisme: jo større andel av porteføljen du har i én aksje, desto mer påvirkes totalformuen av kursbevegelser i den aksjen. Tabellen under viser hvor mye du taper i ulike scenarier:

I tillegg til det direkte tapet kan konsentrasjonsrisiko føre til at du blir tvunget til å selge på uheldige tidspunkter. Hvis du trenger penger og aksjen er nede, må du realisere tapet. En diversifisert portefølje gir deg flere muligheter til å selge noe som har steget i stedet.

Det er også en psykologisk side: når du har mye i én aksje, blir du mer følelsesmessig knyttet til den. Du kan overse faresignaler eller holde for lenge i håp om at kursen skal komme tilbake. Dette er en atferdsmessig fallgruve som forsterker risikoen.

Historisk bakgrunn

Begrepet konsentrasjonsrisiko har røtter i moderne porteføljeteori, som ble utviklet av Harry Markowitz på 1950-tallet. Han vant Nobelprisen i økonomi for å vise at investorer kan redusere risiko uten å ofre forventet avkastning ved å spre investeringene. Teorien ble raskt tatt i bruk av profesjonelle forvaltere, men mange private investorer har fortsatt en tendens til å overkonsentrere seg.

I Norge har flere hendelser satt søkelys på konsentrasjonsrisiko. Finanskrisen i 2008 rammet mange som hadde store posisjoner i bankaksjer. Da DNB-aksjen falt over 60 % fra topp til bunn, tapte investorer som hadde all formuen i DNB enormt. Et annet eksempel er konkursen i Norwegian Air Shuttle i 2020. Mange småsparere som hadde kjøpt aksjer i selskapet og ikke solgt seg ned, mistet alt.

Også i norsk næringsliv ser vi konsentrasjonsrisiko blant gründere. For eksempel hadde gründerne av selskaper som Vow, Otovo eller Nordic Semiconductor ofte store eierposter. Da aksjekursene falt kraftig i 2022, ble flere av dem milliardærer på papiret en dag, og deretter langt fattigere. Historien viser at konsentrasjon kan gi høy avkastning i oppturer, men kan utslette formuer i nedturer.

Praktisk eksempel

La oss ta et norsk eksempel. Kari er gründer i et teknologiselskap, TechNorge AS. Hun har 3 millioner kroner i aksjer i eget selskap. I tillegg har hun 500 000 kroner i et globalt indeksfond. Totalt 3,5 millioner kroner. Konsentrasjonen i TechNorge utgjør 86 % av porteføljen.

TechNorge går inn i en vanskelig markedssituasjon, og aksjen faller 70 %. Karis aksjer i TechNorge synker i verdi fra 3 millioner til 900 000 kroner. Indeksfondet er uendret. Hennes totale formue blir 900 000 + 500 000 = 1,4 millioner kroner. Tapet er på 2,1 millioner kroner, eller 60 % av formuen.

Hva om Kari i stedet hadde solgt halvparten av TechNorge-aksjene for 1,5 millioner kroner og plassert dem i indeksfond? Da ville hun hatt 1,5 millioner i TechNorge og 2,0 millioner i fond. Ved et fall på 70 % i TechNorge ville aksjene være verdt 450 000 kroner, mens fondet fortsatt var 2,0 millioner. Totalt 2,45 millioner kroner. Tapet ville vært 1,05 millioner kroner, eller 30 % av formuen. En betydelig forskjell.

Dette eksemplet viser at selv om du har stor tro på eget selskap, kan det lønne seg å ta noe gevinst og spre risikoen. Mange gründere lar seg friste til å holde alt i frykt for å gå glipp av fremtidig vekst, men historien viser at risikoen ofte er større enn belønningen.

Fordeler og ulemper

Det finnes noen argumenter for å ha en konsentrert portefølje. For det første kan du oppnå høyere avkastning hvis du velger riktig aksje. Noen av verdens beste investorer, som Warren Buffett, har bygget formuer ved å konsentrere seg om få selskaper de forstår godt. For det andre kan du ha bedre innsikt i et selskap du jobber i eller kjenner inngående. For det tredje sparer du transaksjonskostnader og tid på å følge mange aksjer.

Ulempene er imidlertid mange og alvorlige. Den største ulempen er den høye risikoen for store tap. I tillegg kommer emosjonelle bindinger som gjør det vanskelig å selge når det er nødvendig. Skattemessige konsekvenser kan også spille inn – du må betale skatt ved salg, men det er ofte bedre å betale skatt på en gevinst enn å tape hele gevinsten og mer til.

For de fleste nybegynnere og middels erfarne investorer veier ulempene tyngre enn fordelene. Det er lettere å sove om natten med en diversifisert portefølje. Hvis du likevel velger å konsentrere deg, bør du ha en klar plan for når du skal redusere posisjonen, for eksempel når aksjen har steget en viss prosent.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at konsentrasjonsrisiko bare gjelder aksjer. I virkeligheten kan den oppstå i alle aktivaklasser, som eiendom, råvarer eller kryptovaluta. En nordmann som har 90 % av formuen i bolig, har også høy konsentrasjonsrisiko – boligmarkedet kan falle.

En annen misforståelse er at du kan eliminere risikoen ved å kjenne selskapet godt. «Jeg jobber der, så jeg vet hva som skjer,» er en farlig tanke. Selv innsidere blir overrasket over dårlige nyheter. Eksempler som Enron, Wirecard og norske selskaper som Fish Pool viser at selv tilsynelatende solide selskaper kan kollapse.

Noen tror også at konsentrasjonsrisiko er bra fordi den kan gi høy avkastning. Men risikojustert avkastning er ofte dårlig. En aksje som har doblet seg kan like gjerne halvere seg. Uten spredning er du prisgitt flaks like mye som dyktighet.

Til slutt tror mange at det er for sent å diversifisere hvis aksjen allerede har falt. Tvert imot: da er det enda viktigere å redusere risikoen, selv om det innebærer å realisere et tap. Å holde en fallende aksje i håp om at den kommer tilbake, er en av de største feilene investorer gjør.

Oppsummering

Bedriftseier konsentrasjonsrisiko er en av de vanligste og farligste fallgruvene for investorer. Den oppstår når du har for mye av formuen i én aksje eller få selskaper, og kan føre til store tap selv om selskapet i utgangspunktet er solid. Gründere og ansatte med aksjer i eget selskap er spesielt utsatt.

Den beste måten å håndtere konsentrasjonsrisiko på er å diversifisere. Spre investeringene på flere aksjer, sektorer og land. En enkel tommelfingerregel er at ingen enkeltaksje bør utgjøre mer enn 5–10 % av porteføljen. For gründere kan det være lurt å selge noe av eierandelen gradvis over tid.

Husk at konsentrasjon kan gi høy avkastning i gode tider, men konsekvensene i dårlige tider kan være ødeleggende for din økonomiske fremtid. Vurder alltid risikoen opp mot belønningen, og ha en plan for å redusere eksponeringen når den blir for stor.