Hva er bankreserver?

Bankreserver er de midlene en bank har tilgjengelig for å møte sine umiddelbare forpliktelser, som uttak fra kunder og oppgjør mellom banker. De består primært av innskudd i sentralbanken (i Norge: Norges Bank) og fysiske kontanter i bankens hvelv. Selv om reservekravet i Norge i dag er null, må bankene fortsatt ha tilstrekkelig likviditet til å håndtere daglige transaksjoner. Reserver er altså ikke penger bankene har lånt ut, men penger de holder som en buffer. De er en sentral del av det moderne banksystemet og pengepolitikken, fordi de begrenser hvor mye penger bankene kan skape gjennom utlån.

Forstå bankreserver

For å forstå bankreserver må man vite at banker opererer med såkalt fraksjonert reservestyring. Det betyr at bankene bare trenger å holde en liten brøkdel av innskuddene som reserver, mens resten kan lånes ut. I Norge har dette kravet vært 0 % siden mars 2020, men tidligere lå det på 2 % av visse innskudd. Når reservekravet er lavt eller null, kan bankene i teorien låne ut alle innskuddene de mottar. Likevel må de styre likviditeten nøye for å unngå underskudd ved dagens slutt. Norges Bank tilbyr en innskuddsrente og en utlånsrente for reserver, noe som setter gulvet og taket for pengemarkedsrenten. Dermed er reserver et verktøy for å gjennomføre pengepolitikken.

Hvordan fungerer bankreserver?

Hver bank har en konto i Norges Bank hvor reservene bokføres. Når en kunde overfører penger fra sin bank til en annen bank, trekkes reservene fra den første bankens konto og tilføres den andre bankens konto. Dette skjer elektronisk i sanntid via Norges Banks oppgjørssystem (NBO). Bankene må sørge for at de har nok reserver til å dekke slike overføringer. Hvis en bank mangler reserver ved slutten av dagen, må den låne fra andre banker (interbankmarkedet) eller fra Norges Bank til en høyere rente. Norges Bank styrer den kortsiktige renten ved å justere mengden reserver i systemet. For eksempel kan de kjøpe statsobligasjoner for å tilføre reserver (kvantitative lettelser) eller selge for å trekke dem ut.

Historisk bakgrunn

Før 1900-tallet var bankreserver ofte knyttet til gull, og bankene måtte ha en viss mengde gull for å dekke seddelutstedelse. Etter hvert som sentralbanker fikk monopol på seddelutgivelse, ble reserver i sentralbanken standarden. I Norge hadde vi et reservekrav på 2 % av innskudd i mange år, men i 2020 ble det satt til 0 % for å lette likviditetspresset under koronapandemien. Dette var en midlertidig endring som fortsatt gjelder. I USA har Federal Reserve også redusert reservekravet til 0 % i 2020. Historisk sett har reservekravet variert mye; på 1930-tallet var det høyt for å hindre bankkrakk, mens det senere ble sett på som et hinder for effektiv pengepolitikk. I dag bruker de fleste sentralbanker heller andre virkemidler, som renter og kvantitative lettelser.

Praktisk eksempel

La oss ta et eksempel med en norsk bank, for eksempel DNB. Anta at DNB har 100 milliarder kroner i innskudd fra kunder. Med et reservekrav på 0 % er banken ikke pålagt å holde noen spesifikk sum i Norges Bank. Likevel må DNB ha nok reserver til å håndtere daglige overføringer. En dag overfører en stor bedriftskunde 500 millioner kroner til en konto i Sparebank 1. Dette trekkes fra DNBs reservekonto og tilføres Sparebank 1s konto. Hvis DNB da har for lite reserver, må de låne 500 millioner i interbankmarkedet. Renten på dette lånet bestemmes av tilbud og etterspørsel etter reserver, men ligger vanligvis nær Norges Banks styringsrente. Dette viser hvordan reserver flyter mellom banker og påvirker kortsiktige renter.

Fordeler og ulemper

Fordeler: Bankreserver gir trygghet for at bankene kan møte uttak og oppgjør, noe som forebygger bankran. De gir sentralbanken et verktøy til å styre pengemengden og kortsiktige renter. Reserver gjør det også mulig for bankene å låne av hverandre i interbankmarkedet, noe som øker likviditeten i systemet. Ulemper: Hvis reservekravet er høyt, binder det kapital som bankene ellers kunne lånt ut til næringslivet, noe som kan dempe økonomisk vekst. For bankene kan det være kostbart å holde store reserver fordi de ofte gir lav eller ingen rente. I Norge med 0 % reservekrav er ulempene minimale, men bankene må likevel bruke ressurser på likviditetsstyring. En annen ulempe er at reserver i sentralbanken ikke teller som utlån til realøkonomien, så et system med svært høye reserver kan gi lavere kredittvekst.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: «Bankreserver er kontanter som ligger i bankens hvelv.» Sannheten er at mesteparten av reservene er digitale innskudd i Norges Bank, ikke fysiske sedler. Kontanter utgjør en svært liten del. Misforståelse 2: «Hvis reservekravet er null, kan bankene låne ut ubegrenset.» Nei, bankene må fortsatt overholde likviditetskrav og kapitaldekningskrav. De kan ikke låne ut mer enn de har ansvarlig kapital til. Misforståelse 3: «Bankreserver er det samme som bankenes egenkapital.» Egenkapital er penger eierne har skutt inn, mens reserver er innskudd fra kunder og lån fra sentralbanken. Misforståelse 4: «Når sentralbanken trykker penger, øker bankreservene.» Trykking av sedler øker kontantbeholdningen, men de fleste reserver skapes når sentralbanken kjøper verdipapirer og krediterer bankenes kontoer.

Oppsummering

Bankreserver er en grunnleggende del av det moderne pengesystemet. De sikrer at banker kan gjennomføre betalinger og oppfylle sine forpliktelser, og de gir sentralbanken et effektivt verktøy for pengepolitikk. I Norge er reservekravet for tiden 0 %, men bankene må fortsatt styre likviditeten nøye. For investorer er det viktig å forstå at reserver påvirker pengemarkedsrenter og dermed også renten på lån og sparing. Selv om begrepet kan virke teknisk, er det egentlig ganske enkelt: Bankreserver er bankenes penger på konto i sentralbanken, klare til bruk når kundene trenger dem.