Hva er Banklån probability of default?

Probability of default, ofte forkortet PD, er et av de viktigste begrepene innen kredittrisiko. Det beskriver sannsynligheten for at en låntaker – enten det er en person, en bedrift eller en stat – ikke vil oppfylle sine betalingsforpliktelser i henhold til låneavtalen. For banklån angis PD vanligvis som en prosentsats over en bestemt tidshorisont, ofte ett år. En PD på 1 % betyr at banken forventer at 1 av 100 låntakere med samme risikoprofil vil misligholde lånet i løpet av det neste året.

PD er ikke det samme som selve tapet. Selv om en låntaker misligholder, kan banken ofte hente inn deler av beløpet gjennom tvangssalg av sikkerheter eller inkasso. Derfor brukes PD sammen med to andre nøkkelstørrelser: Loss Given Default (LGD) og Exposure at Default (EAD). Sammen utgjør de formelen for forventet tap: Forventet tap = PD × LGD × EAD. For en bank er det avgjørende å estimere PD så nøyaktig som mulig for å prise lånene riktig og sette av tilstrekkelig kapital.

I Norge reguleres bankenes kredittrisikostyring av Finanstilsynet og internasjonale standarder som Basel-regelverket. Norske banker må rapportere PD-estimater både for interne formål og for myndighetene. For en investor som vurderer å kjøpe obligasjoner utstedt av en norsk bank, eller som ønsker å forstå bankens risikoprofil, er PD-tallene en sentral indikator.

Forstå Banklån probability of default

PD er ikke en statisk størrelse. Den endrer seg over tid i takt med økonomiske sykler, endringer i låntakers økonomi og regulatoriske forhold. I en høykonjunktur med lav arbeidsledighet og stigende boligpriser vil PD for boliglån typisk være lav, kanskje under 0,5 %. I en resesjon, som under finanskrisen i 2008 eller koronapandemien i 2020, kan PD stige kraftig – for enkelte porteføljer opp mot 5–10 %.

Banker skiller mellom individuelle PD-estimater og portefølje-PD. Individuell PD vurderes for hver enkelt låntaker basert på faktorer som inntekt, gjeldsgrad, betalingshistorikk, bransje (for bedrifter) og eventuelle sikkerheter. Portefølje-PD er et veid gjennomsnitt av de individuelle PD-ene i en gruppe lån, for eksempel alle boliglån i Oslo. Dette brukes til å beregne forventet tap på porteføljenivå.

For investorer er det viktig å forstå at PD-estimater er basert på historiske data og modeller, og at de alltid inneholder usikkerhet. En bank som systematisk undervurderer PD, kan fremstå som mer lønnsom enn den egentlig er, inntil tapene materialiserer seg. Derfor bør investorer se på flere år med PD-data og sammenligne med faktiske misligholdstall.

Hvordan fungerer Banklån probability of default?

Banker beregner PD gjennom en kombinasjon av kvantitative modeller og kvalitative vurderinger. For store bedriftslån brukes ofte interne rating-systemer der låntakeren plasseres i en risikoklasse (for eksempel AAA til D). Hver ratingklasse har en historisk observert PD. For forbrukslån og boliglån benyttes gjerne kredittscoring-modeller som vekter faktorer som inntekt, alder, bosted, betalingsanmerkninger og gjeldsgrad.

Basel-regelverket gir bankene to hovedtilnærminger: Standardmetoden (SA) og interne rating-baserte metoder (IRB). I standardmetoden bruker bankene faste risikovekter fastsatt av myndighetene. I IRB-metoden får bankene lov til å bruke egne estimater av PD, forutsatt at de oppfyller strenge krav til datakvalitet, modellvalidering og tilsyn. De største norske bankene, som DNB, bruker IRB-metoden for de fleste utlån.

Et praktisk eksempel: En norsk sparebank vurderer et lån til en liten byggmesterbedrift. Banken ser på regnskapstall (driftsmargin, likviditetsgrad), bransjerisiko (byggebransjen er syklisk), eierens personlige økonomi og eventuelle pant i eiendom. Basert på en intern modell får bedriften en PD på 2,5 % over ett år. Banken legger deretter til et påslag for LGD (for eksempel 40 % fordi sikkerheten dekker 60 % av lånet) og beregner forventet tap. Dette påvirker renten banken tilbyr.

Historisk bakgrunn

Begrepet probability of default har røtter tilbake til de første kredittvurderingene på 1800-tallet, men det var først på 1990-tallet at PD ble formalisert som en nøkkelvariabel i moderne risikostyring. Utviklingen av Basel-kapitalkravene (Basel I i 1988, Basel II i 2004 og Basel III i 2010-årene) tvang banker over hele verden til å måle og rapportere PD på en standardisert måte.

I Norge var bankkrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet en vekker. Mange norske banker hadde underestimert risikoen i utlån til eiendom og shipping, noe som førte til massive tap og statlige redningsaksjoner. Etter dette ble kredittrisikostyringen betydelig skjerpet. Finanstilsynet innførte tidligere og strengere krav til PD-estimering enn mange andre land.

Finanskrisen i 2008 avdekket svakheter i modellene: Mange banker hadde satt for lav PD på boliglån i USA og Europa, fordi historiske data ikke fanget opp den systemiske risikoen. Dette førte til Basel III, som blant annet innførte krav om å bruke stress-scenarioer og å ha mer kapital for uventede tap. I dag er PD-estimater underlagt omfattende validering og revisjon.

Praktisk eksempel

La oss ta et konkret norsk eksempel. En bank har en portefølje med 10 000 boliglån, hver med et gjennomsnittlig utestående beløp på 2,5 millioner kroner. Bankens interne modell estimerer en gjennomsnittlig PD på 0,8 % per år. Tap ved mislighold (LGD) er anslått til 20 % fordi boligmarkedet i Norge historisk har gitt god dekning ved tvangssalg.

Forventet tap for porteføljen blir da: PD (0,008) × LGD (0,20) × EAD (10 000 × 2 500 000) = 0,008 × 0,20 × 25 000 000 000 = 40 000 000 kroner. Det betyr at banken forventer å tape 40 millioner kroner i året på denne porteføljen. Dette beløpet må dekkes inn gjennom renteinntekter og avsetninger.

For en investor som vurderer å kjøpe en obligasjon utstedt av denne banken, er PD-estimatet en nøkkelindikator. Hvis banken har en PD på 0,8 % på boliglån, men 5 % på næringseiendom, kan investoren vurdere hvor stor andel av bankens utlån som går til høyrisikosegmenter. I DNB årsrapport for 2023 oppgis for eksempel gjennomsnittlig PD for boliglån til 0,45 % og for næringseiendom til 1,2 %.

Fordeler og ulemper

Fordeler: PD gir en kvantifiserbar og sammenlignbar målestokk for kredittrisiko. Banker kan prise lån mer presist, sette av riktig kapital og identifisere risikoutsatte segmenter tidlig. For investorer gir PD-data innsikt i bankens risikoprofil og kan brukes til å sammenligne banker. Regulatoriske krav sikrer at estimatene er dokumenterte og validerte.

Ulemper: PD-estimater er modellavhengige og kan være upresise, spesielt i ekstreme markeder. Historiske data fanger ikke alltid opp nye risikofaktorer (for eksempel en pandemi). Det er også en risiko for at banker manipulerer PD-estimatene for å redusere kapitalkravene, selv om tilsynet kontrollerer dette. PD er i tillegg procyklisk – den faller i gode tider og stiger i dårlige, noe som kan forsterke konjunktursvingninger.

For investorer er en annen ulempe at PD-tallene ofte er aggregert og kan skjule stor variasjon innad i porteføljen. En bank kan ha lav gjennomsnittlig PD, men samtidig ha enkelte svært risikable lån som kan føre til store tap.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at PD er det samme som forventet tap. Det er feil – PD er bare sannsynligheten for mislighold, mens tapet også avhenger av hvor mye som tapes (LGD) og hvor stort lånet er (EAD). En høy PD kan være akseptabel hvis LGD er svært lav, for eksempel ved godt sikrede lån.

En annen misforståelse er at PD er konstant over lånets løpetid. I virkeligheten endrer PD seg over tid. For et boliglån med 30 års løpetid vil PD i år 1 være annerledes enn i år 15, fordi låntakers økonomi og boligmarkedet endrer seg. Banker bruker derfor ofte en såkalt «gjennomsnittlig PD over løpetiden» eller en «PD-term struktur».

Mange tror også at PD kun er relevant for banker og profesjonelle investorer. Det stemmer ikke. Også vanlige låntakere påvirkes: En høy PD for en gruppe fører til høyere renter for alle i gruppen. For eksempel har norske forbrukslån ofte høyere PD enn boliglån, noe som gjenspeiles i rentenivået.

Oppsummering

Probability of default er en grunnleggende byggestein i kredittrisikoanalyse. For banklån gir det et mål på hvor sannsynlig det er at en låntaker ikke betaler som avtalt. PD brukes sammen med LGD og EAD til å beregne forventet tap, og er avgjørende for bankens prising, kapitalstyring og risikorapportering.

For investorer er PD en viktig indikator på kvaliteten i en banks utlånsportefølje. Endringer i PD over tid kan signalisere økende eller avtagende risiko. Norske banker er pålagt å opplyse om PD-estimater i sine årsrapporter, noe som gir investorer et nyttig verktøy for analyse.

Selv om PD-estimater har begrensninger og må tolkes med forsiktighet, er de et uunnværlig redskap for alle som ønsker å forstå risikoen i banklån. Ved å kombinere PD med andre risikomål og makroøkonomiske data, kan både banker og investorer ta mer informerte beslutninger.