Bank misligholdsgrad - hva er det og hvordan påvirker det banken?

Hva er bank misligholdsgrad?

Bank misligholdsgrad, også kjent som non-performing loan ratio (NPL ratio), er et nøkkeltall som angir hvor stor andel av bankens totale utlån som er misligholdt. Et lån regnes som misligholdt når låntakeren ikke har betalt renter eller avdrag innen en avtalt frist, vanligvis 90 dager eller mer. Tallet uttrykkes i prosent og er en av de viktigste indikatorene på bankens kredittkvalitet og risikoeksponering.

For en bank er utlån den største inntektskilden, men også den største risikoen. Når lån blir misligholdt, mister banken inntekter og må samtidig sette av penger til tapsavsetninger. En økende misligholdsgrad kan derfor være et tidlig varsel om økonomiske problemer, både for banken og for samfunnet rundt. Banker med høy misligholdsgrad må ofte stramme inn utlånspraksisen, noe som kan påvirke kredittilgangen for bedrifter og husholdninger.

I Norge overvåker Finanstilsynet og Norges Bank misligholdsgraden nøye som en del av det finansielle stabilitetsarbeidet. Norske banker har generelt hatt lave misligholdsgrader sammenlignet med mange europeiske land, takket være en solid regulering og en stabil økonomi. Likevel kan misligholdsgraden variere mellom ulike typer lån og mellom banker med ulik risikoprofil.

Forstå bank misligholdsgrad

For å forstå bank misligholdsgrad må man først vite hva som defineres som mislighold. I Norge regnes et lån som misligholdt når betalingen er 90 dager eller mer over forfall. Dette inkluderer både renter og avdrag. Noen lån kan også klassifiseres som misligholdt tidligere dersom banken vurderer at låntakeren ikke vil kunne betale tilbake (såkalt objektive bevis for verdifall).

Misligholdsgraden beregnes som: (Misligholdte lån / Totale utlån) * 100. For eksempel, hvis en bank har 100 milliarder kroner i utlån og 1 milliard i misligholdte lån, blir misligholdsgraden 1 %.

Det er viktig å skille mellom brutto og netto misligholdsgrad. Brutto misligholdsgrad tar ikke hensyn til eventuelle sikkerheter eller avsetninger, mens netto misligholdsgrad trekker fra forventede tap og sikkerheter. Netto misligholdsgrad gir ofte et mer realistisk bilde av bankens risiko, men brutto misligholdsgrad er mer sammenlignbar på tvers av banker.

Nedenfor er en tabell som viser utviklingen i norske bankers gjennomsnittlige misligholdsgrad de siste årene:

Hvordan fungerer bank misligholdsgrad?

Bank misligholdsgrad fungerer som et risikometer for bankens utlånsportefølje. Jo høyere andel misligholdte lån, desto større er sannsynligheten for at banken må ta tap. Dette påvirker bankens resultat, egenkapital og evne til å låne ut mer penger.

Flere faktorer påvirker misligholdsgraden:

• Konjunkturer: I en økonomisk nedgangstid øker arbeidsledigheten og bedrifter går konkurs, noe som fører til flere mislighold.
• Rentenivå: Høye renter gjør det dyrere for låntakere å betjene gjelden, noe som kan øke misligholdet.
• Bankens utlånspraksis: Banker som gir lån til låntakere med svak kredittverdighet, vil typisk ha høyere misligholdsgrad.
• Geografisk og sektormessig konsentrasjon: En bank med stor eksponering mot en bestemt bransje (f.eks. olje og gass) kan oppleve økt mislighold hvis den bransjen får problemer.

Banker bruker misligholdsgraden internt for å styre risiko og sette av tilstrekkelige tapsavsetninger. Eksterne investorer og analytikere bruker den for å vurdere bankens soliditet og fremtidsutsikter. En plutselig økning i misligholdsgraden kan føre til fall i bankens aksjekurs og økte finansieringskostnader.

Det er også vanlig å se på misligholdsgraden i sammenheng med dekningsgraden for tapsavsetninger, det vil si hvor mye banken har satt av til å dekke forventede tap. En bank med høy misligholdsgrad, men også høye avsetninger, kan være bedre rustet enn en bank med lav misligholdsgrad og lave avsetninger.

Historisk bakgrunn

Historisk har misligholdsgraden i norske banker vært lav sammenlignet med mange andre land, men den har ikke vært uten svingninger. Den mest alvorlige bankkrisen i Norge i moderne tid var bankkrisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Da økte misligholdsgraden dramatisk, og flere banker måtte reddes av staten. Krisen ble utløst av en kombinasjon av høy gjeld, fallende oljepriser og en eiendomsboble. På det meste var misligholdsgraden i enkelte banker over 10 %.

Etter bankkrisen ble reguleringen strammet inn, og norske banker ble mer konservative i utlånspraksisen. Under finanskrisen i 2008-2009 holdt misligholdsgraden seg relativt lav i Norge, takket være en sterk økonomi og gode reguleringer. Mange europeiske banker opplevde derimot en kraftig økning i misligholdte lån, spesielt i land som Irland, Spania og Hellas.

Under koronapandemien i 2020 så man en liten økning i misligholdsgraden i Norge, men den var langt mindre enn fryktet. Dette skyldtes blant annet omfattende støttepakker fra myndighetene og lave renter. Norske bankers misligholdsgrad har siden normalisert seg og ligger nå på lave nivåer.

En graf over utviklingen i norske bankers misligholdsgrad fra 1990 til i dag ville vist en ekstrem topp rundt 1992, deretter en jevn nedgang, en liten økning under finanskrisen, og en svak økning under pandemien. Trenden er likevel sterkt nedadgående, noe som gjenspeiler forbedret risikostyring og en stabil norsk økonomi.

Praktisk eksempel

La oss ta utgangspunkt i en norsk sparebank, for eksempel Sparebanken Sør (fiktivt eksempel med realistiske tall). Ved utgangen av 2023 hadde banken totale utlån på 80 milliarder kroner. Av disse var 480 millioner kroner klassifisert som misligholdte (90 dager eller mer over forfall). Misligholdsgraden blir da (480 / 80 000) * 100 = 0,6 %.

Dette er en lav misligholdsgrad, og indikerer at banken har god kredittkvalitet. Men for å få et fullstendig bilde må vi også se på tapsavsetningene. Sparebanken Sør hadde satt av 200 millioner kroner til forventede tap, noe som gir en dekningsgrad på 200/480 = 41,7 %. Det betyr at banken har avsatt dekning for 41,7 % av de misligholdte lånene. Resten må dekkes av fremtidige inntekter eller egenkapital.

Sammenligner vi med en annen bank, for eksempel en hypotetisk bank med høyere risikoprofil, kan misligholdsgraden være 2,5 %. Da vil investorer kreve høyere avkastning for å kompensere for risikoen, og bankens aksjekurs kan bli lavere. For en investor er det derfor viktig å sammenligne misligholdsgraden på tvers av banker og over tid.

I praksis vil en bank med økende misligholdsgrad ofte iverksette tiltak som å stramme inn utlånspraksisen, øke tapsavsetningene og forbedre innkrevingsarbeidet. Dette kan på kort sikt redusere resultatet, men på lang sikt styrke bankens soliditet.

Fordeler og ulemper

Fordeler:

• Misligholdsgraden er et enkelt og intuitivt mål på bankens kredittrisiko.
• Den er lett å sammenligne på tvers av banker og over tid, forutsatt at definisjonene er like.
• Den gir et tidlig varsel om økonomiske problemer, både for banken og for makroøkonomien.
• Myndigheter og tilsynsorganer bruker den som en indikator for finansiell stabilitet.

Ulemper:

• Misligholdsgraden er et historisk mål; den fanger ikke opp fremtidige tap som ennå ikke har materialisert seg.
• Definisjonen av mislighold kan variere mellom land og banker (f.eks. 90 dager vs. 180 dager), noe som vanskeliggjør internasjonale sammenligninger.
• Den tar ikke hensyn til sikkerheter. Et lån med full sikkerhet i eiendom kan ha lavere reell risiko enn et usikret lån med samme misligholdsstatus.
• En lav misligholdsgrad kan gi falsk trygghet hvis banken har store eksponeringer mot risikable sektorer som ennå ikke har slått ut i mislighold.
• Banker kan manipulere misligholdsgraden ved å forlenge nedbetalingsplaner eller omstrukturere lån for å unngå at de klassifiseres som misligholdte.

Vanlige misforståelser

Misforståelse 1: Høy misligholdsgrad betyr alltid at banken er dårlig. Sannheten er at en høy misligholdsgrad kan være et tegn på at banken har tatt høy risiko, men det kan også skyldes eksterne faktorer som en økonomisk krise. En bank med høy misligholdsgrad kan likevel være solid dersom den har store tapsavsetninger og høy egenkapital.

Misforståelse 2: Lav misligholdsgrad betyr at banken er trygg. Lav misligholdsgrad er positivt, men den gir ikke hele bildet. Banken kan ha skjulte risikoer, for eksempel store lån til en enkelt bransje som kan få problemer i fremtiden. I tillegg kan lav misligholdsgrad være et resultat av at banken unnlater å klassifisere lån som misligholdte.

Misforståelse 3: Misligholdsgraden alene avgjør bankens kredittverdighet. Investorer bør alltid se på flere nøkkeltall samtidig, som kjernekapitalandel, avkastning på egenkapital, og tapsavsetningsdekning. En bank med lav misligholdsgrad, men lav kjernekapitalandel, kan være mer risikabel enn en bank med moderat misligholdsgrad og høy kapitaldekning.

Misforståelse 4: Norske banker har alltid lav misligholdsgrad. Selv om norske banker har lav misligholdsgrad historisk, kan den øke raskt i en dyp resesjon. Bankkrisen på 1990-tallet er et eksempel på at misligholdsgraden kan stige kraftig. Investorer bør derfor ikke ta lav misligholdsgrad for gitt.

Oppsummering

Bank misligholdsgrad er et sentralt nøkkeltall for å vurdere kredittrisikoen i en bank. Den måler andelen av utlånene som er misligholdt, og gir innsikt i bankens evne til å håndtere tap. For norske investorer er det viktig å forstå at misligholdsgraden må ses i sammenheng med andre faktorer som tapsavsetninger, kapitaldekning og den økonomiske konteksten.

Historisk har norske banker hatt lave misligholdsgrader, men det finnes eksempler på perioder med kraftige økninger. Ved å følge utviklingen i misligholdsgraden over tid og sammenligne med andre banker, kan investorer få et bedre grunnlag for å vurdere risiko og potensial i bankaksjer.

Husk at misligholdsgraden er et historisk mål og ikke nødvendigvis forutsier fremtiden. En grundig analyse bør alltid inkludere flere nøkkeltall og en kvalitativ vurdering av bankens forretningsmodell og markedsposisjon.