Hva er en bærekraftsobligasjon security package? – Forklart for norske investorer

Hva er bærekraftsobligasjon security package?

En bærekraftsobligasjon security package er den juridiske og avtalemessige rammen som følger med en bærekraftsobligasjon. Mens en vanlig obligasjon ofte har sikkerhet i form av pant i eiendom eller en garanti fra en bank, er sikkerheten i en bærekraftsobligasjon knyttet til at midlene faktisk blir brukt til bærekraftige formål. Pakken består av flere elementer: en beskrivelse av hvilke prosjekter som kvalifiserer (use of proceeds), kriterier for utvelgelse, rapporteringsforpliktelser og krav om ekstern verifisering.

For en investor som kjøper en bærekraftsobligasjon, er security package det viktigste verktøyet for å vurdere om investeringen faktisk bidrar til miljø- eller samfunnsmål. Uten en solid pakke risikerer man at pengene går til prosjekter som ikke er bærekraftige, eller at utstederen ikke rapporterer ærlig om resultatene. Dette kalles greenwashing, og det er en av de største risikoene i markedet for bærekraftige obligasjoner.

I Norge har Oslo Børs og Finanstilsynet utarbeidet retningslinjer for hva en god security package bør inneholde. Mange utstedere følger også internasjonale prinsipper, som Green Bond Principles eller Sustainability Bond Guidelines fra International Capital Market Association (ICMA). Disse rammeverkene gir investorer en standard å sammenligne ulike obligasjoner etter.

Det er viktig å merke seg at security package ikke er en garanti for at prosjektene blir lønnsomme eller at obligasjonen ikke kan misligholdes. Den sikrer derimot at midlene blir brukt i henhold til de bærekraftsmålene som er kommunisert til markedet. Investorer må derfor også vurdere utsteders kredittverdighet på vanlig måte.

Forstå bærekraftsobligasjon security package

For å forstå en bærekraftsobligasjon security package må man bryte den ned i fire hovedkomponenter: bruk av midler, prosjektvurdering, rapportering og ekstern verifisering. Bruk av midler (use of proceeds) spesifiserer nøyaktig hvilke typer prosjekter som kan finansieres – for eksempel fornybar energi, energieffektivisering, rent vann eller sosiale boliger. Prosjektvurderingen beskriver hvordan utstederen velger ut og godkjenner prosjekter, ofte med en liste over eksklusjonskriterier som forbud mot fossile brensler eller barnearbeid.

Rapporteringsforpliktelsene er kanskje den viktigste delen for investorer. Utstederen må årlig rapportere hvor mye som er brukt, til hvilke prosjekter, og hvilke bærekraftseffekter som er oppnådd. For eksempel kan en kommune rapportere at 100 millioner kroner er brukt til å isolere 500 kommunale bygg, noe som har redusert energiforbruket med 20 prosent. Denne rapporteringen bør være offentlig tilgjengelig og i et standardisert format slik at investorer kan sammenligne.

Ekstern verifisering innebærer at en uavhengig tredjepart, for eksempel Cicero Shades of Green eller Sustainalytics, vurderer rammeverket før utstedelse og deretter årlig kontrollerer at rapporteringen stemmer. I Norge er Cicero et mye brukt verifiseringsbyrå, og de gir en karakter (for eksempel mørk grønn, middels grønn eller lys grønn) som hjelper investorer å forstå hvor ambisiøst rammeverket er.

En security package skiller seg fra en grønn obligasjon ved at den også dekker sosiale og styringsmessige forhold (ESG). Mens en grønn obligasjon kun fokuserer på miljø, kan en bærekraftsobligasjon finansiere alt fra utdanning i lavinntektsområder til likestillingstiltak. Security package må derfor være bredere og inkludere kriterier for sosiale effekter.

Hvordan fungerer bærekraftsobligasjon security package?

Prosessen starter med at utstederen – for eksempel et norsk selskap eller en kommune – utarbeider et rammeverk for bærekraftsobligasjonen. Dette rammeverket er selve security package. Det beskriver hvilke prosjekter som kvalifiserer, hvordan midlene skal holdes adskilt fra andre midler, og hvilke rapporteringskrav som gjelder. Rammeverket sendes deretter til en uavhengig vurderingsinstans som gir en second opinion.

Når obligasjonen er utstedt, blir midlene plassert i en egen portefølje eller konto. Utstederen kan ikke bruke pengene til andre formål enn det som står i rammeverket. Dette er en viktig sikkerhetsmekanisme. For eksempel har Oslo kommune en egen konto for midler fra sine grønne obligasjoner, og hvert år publiserer de en rapport som viser nøyaktig hvilke prosjekter som er finansiert.

Under obligasjonens løpetid må utstederen årlig rapportere til investorene. Rapporten skal inneholde både finansielle data (hvor mye som er brukt) og ikke-finansielle data (miljø- eller samfunnseffekter). Mange utstedere velger også å få rapporten verifisert av en revisor eller et miljøkonsulentfirma. Dette gir investorene trygghet for at informasjonen er korrekt.

Hvis utstederen ikke overholder kravene i security package, kan det få konsekvenser. I verste fall kan obligasjonen bli erklært i mislighold, eller investorene kan kreve tilbakebetaling. Slike klausuler er imidlertid sjeldne i dagens marked, men de forekommer i noen av de mest avanserte rammeverkene. For de fleste investorer er den største risikoen at utstederen slutter å rapportere eller at rapporteringen er mangelfull, noe som svekker tilliten.

Historisk bakgrunn

Bærekraftsobligasjoner er en relativt ny aktivaklasse som vokste frem etter finanskrisen i 2008. De første grønne obligasjonene ble utstedt av Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken i 2007-2008, men det var først i 2013 at markedet tok av. I Norge var Oslo kommune tidlig ute med å utstede grønne obligasjoner i 2015, og siden har flere kommuner og selskaper fulgt etter.

Begrepet bærekraftsobligasjon (sustainability bond) kom for å dekke et bredere spekter av prosjekter enn bare miljø. I 2017 lanserte ICMA Sustainability Bond Guidelines, som ga en standard for hvordan slike obligasjoner skulle struktureres. Samtidig begynte investorer å kreve mer detaljerte security packages for å unngå greenwashing. Dette førte til at rammeverkene ble stadig mer sofistikerte.

I Norge har Oslo Børs spilt en aktiv rolle i å fremme bærekraftige obligasjoner. De har et eget segment for grønne og bærekraftige obligasjoner, og stiller krav til at utstedere må ha en godkjent security package for å bli notert. Ifølge tall fra Oslo Børs utgjorde bærekraftsobligasjoner over 30 prosent av alle nye obligasjonsutstedelser i 2023, opp fra knapt 5 prosent i 2018.

Utviklingen har også blitt drevet av regulatoriske krav. EU-taksonomien og det norske rammeverket for bærekraftig finans har satt tydeligere standarder for hva som kan kalles bærekraftig. Dette har gjort security package enda viktigere, fordi investorer og tilsynsmyndigheter nå har konkrete kriterier å måle utstedere opp mot.

Praktisk eksempel

La oss ta et fiktivt, men realistisk eksempel: Norsk Vannkraft AS, et selskap som eier og driver vannkraftverk i Norge, ønsker å finansiere byggingen av et nytt pumpekraftverk i Telemark. Selskapet utsteder en bærekraftsobligasjon på 500 millioner norske kroner med en løpetid på 7 år og en årlig kupongrente på 3,5 prosent.

Security package for denne obligasjonen består av følgende komponenter:

Dette eksemplet viser hvordan en security package gir investorene innsyn og trygghet. Uten en slik pakke ville investorene måtte stole blindt på at Norsk Vannkraft AS faktisk bruker pengene til et bærekraftig prosjekt.

Fordeler og ulemper

Fordelene med en bærekraftsobligasjon security package er mange. For investorer gir den økt tillit og redusert risiko for greenwashing. Når rammeverket er tydelig og verifisert av en uavhengig part, kan investorene være tryggere på at midlene går til reelle bærekraftstiltak. Dette kan også gi en såkalt greenium – en lavere rente sammenlignet med vanlige obligasjoner – fordi etterspørselen fra ESG-fokuserte investorer er stor.

For utstedere gir en solid security package tilgang til en bredere investorbase. Mange store institusjonelle investorer, som pensjonskasser og forsikringsselskaper, har mandater som krever at de kun investerer i bærekraftige obligasjoner med god dokumentasjon. I tillegg kan det styrke omdømmet og vise at selskapet eller kommunen tar bærekraft på alvor.

Ulempene er først og fremst kostnader og kompleksitet. Å utarbeide et rammeverk, få det verifisert og årlig rapportere koster tid og penger. For mindre utstedere kan dette være en barriere. I tillegg er det en risiko for at security package blir for rigid og hindrer utstederen i å tilpasse seg endrede forhold. For eksempel kan et prosjekt bli forsinket eller avlyst, og da må utstederen finne alternative prosjekter som oppfyller de samme kriteriene.

En annen ulempe er at markedet for bærekraftsobligasjoner fortsatt er mindre likvidt enn det tradisjonelle obligasjonsmarkedet. Det kan være vanskeligere å selge obligasjonen i annenhåndsmarkedet, spesielt hvis security package er unik eller komplisert. Investorer bør derfor være forberedt på å holde obligasjonen til forfall, eller i det minste være klar over likviditetsrisikoen.

Vanlige misforståelser

En av de vanligste misforståelsene er at en bærekraftsobligasjon security package er det samme som en grønn obligasjonsramme. Selv om de ligner, dekker en bærekraftspakke både miljømessige og sosiale forhold, mens en grønn ramme kun fokuserer på miljø. Mange investorer tror også at alle bærekraftsobligasjoner har samme kvalitet på security package, men realiteten er at kvaliteten varierer enormt. Noen utstedere har svært detaljerte kriterier og streng rapportering, mens andre har løse formuleringer som gir rom for tolkning.

En annen misforståelse er at security package garanterer at prosjektene er lønnsomme eller at obligasjonen er trygg. Det gjør den ikke. Security package sikrer kun at midlene brukes til bærekraftige formål, ikke at prosjektet gir avkastning eller at utstederen unngår betalingsproblemer. Investorer må fortsatt vurdere kredittrisikoen på vanlig måte.

Noen tror også at ekstern verifisering betyr at rammeverket er perfekt. Verifiseringen er en vurdering av om rammeverket er i tråd med etablerte prinsipper, men den garanterer ikke at prosjektene faktisk oppnår de ønskede effektene. Det er utstederens ansvar å levere på rapporteringen, og verifisøren kontrollerer kun at rapporteringen stemmer med rammeverket.

Til slutt er det en misforståelse at bærekraftsobligasjoner kun er for store institusjonelle investorer. I Norge kan også private investorer kjøpe bærekraftsobligasjoner via fond eller direkte på annenhåndsmarkedet, men man bør da sette seg inn i security package for å forstå hva man investerer i.

Oppsummering

En bærekraftsobligasjon security package er kjernen i en bærekraftig obligasjonsinvestering. Den består av avtaler og mekanismer som sikrer at midlene brukes til formål som gagner miljøet eller samfunnet, og at investorene får regelmessig innsyn i hvordan pengene forvaltes. Uten en solid security package er risikoen for greenwashing betydelig.

For investorer er det viktig å lese rammeverket nøye og vurdere kvaliteten på rapporteringskravene og den eksterne verifiseringen. En god security package gir trygghet, men den fritar ikke investoren fra å gjøre vanlig kredittanalyse. I et marked i rask vekst – med en andel på over 30 prosent av nye norske obligasjonsutstedelser i 2023 – blir kunnskap om security package stadig viktigere.

Ved å forstå hva som ligger i en security package kan du som investor ta mer informerte valg og unngå å bli lurt av overfladisk bærekraftsmarkedsføring. Enten du investerer direkte eller via fond, bør du alltid spørre: hva er egentlig sikkerheten for at pengene mine gjør en forskjell?