Ansvarlig lån loss given default – forklart for investorer

Hva er ansvarlig lån loss given default?

Ansvarlig lån loss given default (LGD) er et begrep som beskriver hvor stor andel av et ansvarlig lån en långiver forventer å tape når låntakeren ikke er i stand til å betale tilbake. Tapet måles i prosent av utestående beløp på misligholdstidspunktet, og tar hensyn til eventuelle inndrivelser, salg av sikkerheter eller andre gjenvinninger.

Forskjellen fra vanlig LGD er at ansvarlige lån er underordnet seniorgjeld. Det betyr at ved en konkurs eller tvangsavvikling må alle seniorlån og andre prioriterte krav dekkes før ansvarlige långivere får noe. Derfor er gjenvinningen ofte lavere, og LGD høyere.

I praksis brukes LGD både av banker for å beregne kapitalkrav og av investorer for å vurdere risikojustert avkastning. For eksempel kan en bank estimere at LGD for et bestemt ansvarlig lån er 70 %, mens det for et seniorlån i samme selskap er 40 %.

Forstå ansvarlig lån loss given default

For å forstå LGD for ansvarlige lån må man først kjenne til hvordan prioritetsrekkefølgen fungerer i en norsk konkurs. Ifølge dekningsloven av 1984 har krav en bestemt rangering: først kommer lønnskrav og skattekrav, deretter sikrede krav (som pantelån), så usikrede seniorlån, og til slutt ansvarlige lån og egenkapital.

Fordi ansvarlige lån ligger nederst i kravshierarkiet, er sannsynligheten for full gjenvinning liten. LGD blir derfor et nøkkeltall for å prissette risikoen. En høy LGD betyr at långiver må kreve en høyere rente for å oppnå en akseptabel forventet avkastning.

LGD uttrykkes ofte som (1 – gjenvinningsgrad). Hvis gjenvinningsgraden er 30 %, blir LGD 70 %. Gjenvinningsgraden avhenger av selskapets eiendeler, bransje og konjunkturer. I Norge har studier vist at gjennomsnittlig LGD for ansvarlige lån i ikke-finansielle foretak ligger rundt 60–80 %, mens seniorlån typisk har LGD på 30–50 %.

Hvordan fungerer ansvarlig lån loss given default?

LGD beregnes i praksis ved å følge en standardisert prosess. Først fastsettes eksponeringen ved mislighold (EAD), som er lånebeløpet pluss påløpte renter. Deretter estimeres forventet gjenvinning gjennom bobehandling, salg av eiendeler og eventuelle rettslige skritt. Til slutt trekkes gjenvinningen fra EAD, og resultatet divideres på EAD for å få LGD.

For banker som bruker interne målemetoder (IRB-metoden under Basel III), må LGD-estimatene være basert på historiske data og valideres av tilsynsmyndighetene. Finanstilsynet i Norge krever at bankene dokumenterer at estimatene er konservative og tilpasset norske forhold.

For investorer som kjøper ansvarlige obligasjoner på annenhåndsmarkedet, er LGD en av flere faktorer som påvirker prisen. Hvis markedet forventer høy LGD, vil obligasjonen handles med høy kredittspread. Dette kan observeres i norske obligasjonskurser, for eksempel for ansvarlige bankobligasjoner (AT1).

Historisk bakgrunn

Begrepet loss given default ble formalisert gjennom Basel II-regelverket som ble innført i 2004. Før det brukte banker enklere metoder for å beregne tap, ofte basert på faste satser. Basel II introduserte tre pilarer, der den første pilaren krevde at bankene skulle estimere PD, LGD og EAD for å beregne kapitalkrav.

I Norge ble Basel II implementert fra 2007, og Finanstilsynet publiserte veiledende rundskriv om hvordan LGD skulle estimeres. Etter finanskrisen i 2008 ble Basel III innført, som skjerpet kravene til kapitaldekning og la større vekt på konservative LGD-estimater, spesielt for ansvarlige lån.

De siste årene har norske banker utviklet mer avanserte modeller som skiller mellom ulike typer ansvarlige lån, for eksempel mellom fondsobligasjoner og andre ansvarlige lån. Historiske data fra norske konkurser viser at gjenvinningen for ansvarlige lån er svært volatil og avhenger av konjunkturene.

Praktisk eksempel

La oss anta at et norsk eiendomsselskap, Eiendom AS, har utstedt et ansvarlig lån på 20 millioner kroner til en bank. Lånet har ingen sikkerhet. Selskapet går konkurs, og bobehandlingen viser at totale eiendeler er 50 millioner kroner. Seniorlån på 40 millioner kroner må dekkes først. Etter at seniorlånene er betalt, gjenstår 10 millioner kroner til fordeling blant ansvarlige långivere og øvrige krav.

Banken har et ansvarlig lån på 20 millioner, men får kun 10 millioner i utbetaling. Gjenvinningen er 10/20 = 50 %. LGD blir dermed 1 – 0,5 = 50 %. Hvis det i stedet kun var 5 millioner igjen etter seniorlånene, ville gjenvinningen vært 25 % og LGD 75 %.

Tabellen under viser hvordan LGD varierer med ulike gjenvinninggrader for et ansvarlig lån på 20 mill. NOK:

Fordeler og ulemper

Fordeler med å forstå LGD for ansvarlige lån:

• Investorer kan bedre prissette risiko og kreve riktig kompensasjon.
• Banker kan allokere kapital mer effektivt og oppfylle regulatoriske krav.
• LGD gir et felles språk for å sammenligne risiko på tvers av ulike lån.

Ulemper:

• LGD-estimater er usikre og avhenger av modellforutsetninger.
• Historiske data kan være utilstrekkelige, spesielt for sjeldne hendelser som konkurser i norsk økonomi.
• For investorer kan fokus på LGD føre til at man overser andre risikofaktorer som likviditetsrisiko eller renterisiko.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at LGD er det samme som sannsynligheten for mislighold (PD). PD måler hvor sannsynlig det er at låntakeren misligholder, mens LGD måler hvor mye som tapes når misligholdet først inntreffer. Begge er nødvendige for å beregne forventet tap (EL = PD × LGD × EAD).

En annen misforståelse er at LGD er konstant over tid. I virkeligheten varierer LGD med konjunkturer, bransje og selskapsspesifikke forhold. For eksempel vil et ansvarlig lån i en oljeservicebedrift ha høyere LGD i en oljeprisnedgang enn i en oppgangsperiode.

Noen tror også at ansvarlige lån alltid har LGD på 100 %. Selv om de har høy risiko, kan det være gjenvinning i enkelte tilfeller, spesielt hvis selskapet har verdifulle eiendeler som ikke er pantsatt.

Oppsummering

Ansvarlig lån loss given default er et viktig risikomål for både långivere og investorer. Det kvantifiserer hvor stor del av lånet som går tapt ved mislighold, og er spesielt relevant for ansvarlige lån på grunn av deres lave prioritet i konkursboet.

Ved å forstå LGD kan investorer vurdere om renten på et ansvarlig lån er tilstrekkelig kompensasjon for risikoen. Banker bruker LGD til å beregne kapitalkrav i henhold til Basel-regelverket, og norske myndigheter stiller strenge krav til estimatene.

Selv om LGD er et nyttig verktøy, er det viktig å huske at det kun er én av flere faktorer som påvirker kredittrisikoen. En grundig analyse bør også inkludere PD, eksponering og makroøkonomiske forhold. For norske investorer er det spesielt viktig å følge med på Finanstilsynets veiledere og historiske data fra norske konkurser.